Sånn ja. Da er vi ordentlig i gang. Og det er dæven så deilig. Gjennomsnittspulsen vår har steget med ti slag i minuttet i ren, uforfalsket lykke over at VM 2010 har startet.
Dette er det aller beste verden noensinne har skapt. Dette er den totale vidunderlighet. Etter en skral åpningsseremoni med usynkron dansing og rauting fra den sprengkåte r’n’b-knekten R. Kelly, kunne Sør-Afrika endelig møte Mexico i åpningskampen. Og jaggu ble det en knallkamp også. Som forutsett av redaksjonen endte det 1-1, og ingen av lagene skal legge seg gråtende i seng etter dét resultatet.En super start på mesterskapet og hjemmenasjonen har fortsatt klokketro på minst kvartfinale for sitt elskede Bafana Bafana.
Uruguay fulgte opp med et mer skuffende og målløst sluttprodukt mot Frankrike, men de kan trøste seg med at de er bedre mennesker enn franskmennene. De mørkeblå fra Citröens hjemland sliter med den ene mer idiotiske interne krangelen etter den andre. De krangler om faste plasser på bussen, hvem som skal være kaptein og om hvem som ikke har lyst til å sende pasninger til hvem. For en gjeng med klovner.
Fajitaens venner
Under åpningsseremonien fikk vi gleden av å kjenne lyden av en klynge JAS-gripen fyke over stadion mens de etterlot seg et drønn som fikk margen til å synke tre centimeter inni ryggsøylen. Rett etter margsenkingen gikk vi til anskaffelse av en flokk nye mexicanske venner. Stivpynta etter flere – ikke alle – kunstens regler. Det er minst 40 000 fra fajitaens rike her i Johannesburg og det er ingen som vet å pynte seg som dette folkeslaget.
Wrestlingmasker, sombreros, skjørt kortere enn et belte, historiske kostymer og hjemmelagde flagg i de mest glorete stoffer. Topp gjeng. Umulig å mislike.
Saccosekken vender ryggen til det glitrende meksikanske flagget, selv om han egentlig elsker det.
Stereotypier kan av og til gli over i en form for rasisme, men latinopressen er jaggu akkurat slik du ser for deg. Mennene er enten superglatte kjekkaser i starten av trettiåra eller stygge, besserwissende hengebukmenn på seksti. Det finnes lite rom for noe midt i mellom. Damene de hyrer inn er utelukkende pene, drit høye og så topptunge av sminke at du tar deg i å sammenligne dem med sugerør med vannballonger på toppen. Men, de er i hvert fall ikke anorektiske, slik de italienske er. Det er alltid rart og litt ubehagelig når fordommer bekreftes, men man kan nesten ikke ignorere dette fenomenet heller.
Nå er det en liten rar avstikker i det mellom- og søra-amerikanske journalistsegmentet. Vi så det i Tyskland for fire år siden, og de følger opp her i år: Mannlige artig-reportere i dameklær. Vi velger å ikke ha forståelse, men registrerer at de driver med dette, og at de syns det er gøy. La dem holde på.
Menn fra Latin-Amerika kler seg ut som damer for å underholde sine seere. Til venstre, 2010-versjonen. Til høyre, 2006-versjonen.
Plasttrompeten er et populært tema i internasjonal presse. I hvert fall målt ut i fra spaltemeter. Vi har lært at trikset er å late som den evige duringa er den nyinnflyttede amfetaminentusiasten i nabohuset som klipper gresset 24 timer i døgnet, samtidig som han frenetisk gnisser tenner på godt gammelt speedfreak-vis. Klarer vi å overbevise oss selv om at dette faktisk er situasjonen, klarer vi oss fint. Skal bare kvæle han som sto utafor hotellvinduet og astma-peset inn i vuvuzelaen sin klokka 0500 i dag tidlig først.
Noen som riktignok ikke kommer til å vie blåseinstrumentet full oppmerksomhet, er de spanske journalistene som opplevde at taket på bussen de kjørte, mistet taket da de passerte under en bro. De kommer muligens til å ha et annet fokus. Ser man på kvaliteten på noen av transportmidlene her, er det ikke alldeles overraskende at taket ikke er limt ordentlig fast.
Litt middels system på Mac’ern
For å bli journalist går det et rykte om at man må ha gode karakterer i tillegg til å være smart. Alle som eier en tv, en radio eller har lest en avis, vet at det ikke nødvendigvis stemmer.
På pressesenteret her i Johannesburg hadde grådige journalister stjålet strømadapterne som sørget for elektrisitet til TV-apparatene. Resultat? De fikk ikke sett åpningskampene. Snakk om å skyte seg selv i foten for å spare en tier. Kjøtthuer. For å døyve irritasjonen over svarte skjermer, inntok vi et svært godt kjøttmåltid.
Så langt har det vært kjøtt i alle måltider, inkludert frokostene, og da blir det automatisk bra. Men siden løkmengden ble noe overdrevet i dag, trengte vi noe å skylle vekk smaken med. Aleksander gikk for en enkel, ydmyk og kald cola zero, men Hertug Thomas Fisefin måtte ha seg en kaffe og en flaske vann. Foran de fire kassene sto det totalt tre kunder. Det vil si at en av servitørene ikke hadde noe å gjøre. Teoretisk sett. Bak disken, med ansvar for å lage kaffe, ta i mot penger og, vel…lage mer kaffe, stod det tjueen mennesker. 21 altså. Tjueen personer skulle lage tre svarte kaffer i tillegg til å ta en flaske vann ut av kjøleskapet og frakte det de søtti centimetrene til kunden. Litt kjapp hoderegning viser med andre ord at det var sju personer som hadde ansvaret for hver enkelt kopp kaffe. Kaffen produseres ved at et pappkrus hentes fra en stabel andre pappkrus før den settes under en tut. Ved å trykke på en knapp rett over tuten, kommer det varm kaffe ut av nevnte Herr Tut og ned i Fru Pappkrus. Denne prosessen tok i dag seksten minutter. Mer enn en tredjedel av en fotballomgang. Sånn går det når FIFA gir ansvaret for cafédriften til McDonalds tydeligvis.
De deiligste hattene i Sør-Afrika
Noen som fortjener absolutt all ros i verden, er de som opptrådte rett utafor stadion utkledd i noen enorme dokker. Rett bak dem gikk forskjellige musikanter med diverse mat på knollen. Favoritten var trompetdamen med den gigantiske – og overraskende fristende – pølsa på hodet.
Dagens Sør-Afrikanske lookalike: Han som lever livets glade dager ved å gå rundt som en tro kopi av Norges tidligere kvinnelandslagstrener Åge Steen.
Siden internett døde på hotellet i går kveld, kommer denne bloggen først ut i dag, lørdag morgen, men det betyr ikke at det ikke kommer en blodfersk en senere i kveld. Først har vi tre kamper å se.
Vi er tilbake på radioen igjen i morgen klokka 1203 på NRK P3. Det blir stas, så bli gjerne med oss.
Nå skal vi prøve å finne igjen skiltet der det var bilde av en ape, med påskriften: ”DON’T BE A FOOL AND TRUST ANY BANANA”. Finner vi skiltet, lover vi et bilde på bloggen umiddelbart. Vi snakkes i morra klokka 1203. Heia VM!
