Vi er i Zuluriket!

 

Porten til Zuluriket har åpnet seg for oss, og vi liker det vi ser.

Det begynte iskaldt i det ikke altfor trivelige Johannesburg i ti dager, før vi flyttet oss til kuldehølet Bloemfontein i en femdagers periode. Na er vi i varme, tandre, myke og behagelige Durban. Det er ikke minusgrader om natta og selv shortsen har fått luftet seg siden vi landet her for noen få timer siden.

Tidligere i dag ble vi kjørt til flyplassen av boer-mannen til boer-dama som dreiv stråhytta vi holdt på å fryse ihjæl i, i Bloemfontein. Han var ikke av den spesielt sjarmerende typen, og samtalen ut til flyplassen var ganske identisk med praten i bilen sist vi satt på med Mr Kritthvit.

– Ser du skolen der? Skikkelig populær skole det der.

– Hva syns dere om landet? Jeg pleier å spørre alle om det skjønner du.

– Ja det er ganske kaldt i Bloemfontein på vinteren.

Hver replikk kommer ut av munnen hans med samme interesse og intensitet som hos en niåring som må lese Håvamål høyt for resten av klassen.

Dessuten er han en grusom sjåfør. Tvers i gjennom jævlig faktisk. Han durer inn i rundkjøringer i 70 km/t uten å ane hvor bremsen er, før det plutselig dukker opp noen kjegler i veien som gjør at han må bruke den ukjente pedalen til venstre for gassen. Full kraft på bremsen før girkassa får smake boerens elskov med pedal nummer to igjen. Han har selvsagt automatgir. Tre pedaler samtidig ville vært altfor mye å holde styr på. Han sliter jo med de to som er der nå. Han sneier hjørner, og jeg banner på at hver gang det sto en med mørkere hud og venta på grønn mann, sneia han det hjørnet ekstra mye.

På radioen spilte de ballader på afrikaans, og langs veien sto det klynge på klynge med folk i arbeidsklær som hadde tent søppelbål for å få tilbake varmen i kroppen. Litt som St.Hans, men totalt blottet for glede.

Vi kunne like gjerne blitt slept etter en buss innelåst i et kjøleskap. Det ville ikke vært noe mindre hyggelig.

Det var en sann svir å få forlate Bloemfonteins iskalde hånd. De kan omtale byen sin som «very lekker» så mye de vil; men vi trengte en forandring.

 

Og for en forandring!

 

Durban har en flyplass som ligger milevis utafor byen, men med en så feiende flott innkjøring, gjør det ingenting. Det er som å være i områdene rundt Sevilla i Spania. Utrolig behagelig, og temperaturen er oppe på tyvetallet. Vi er i himmelen.

Da vi ankom sentrumsgatene forandret Durban seg til et afrikansk Havana. Det er helt greit det også. På hjørnet ved den ene busstoppen ser vi butikken med det helt vanlige navnet Iceland Halal, og utafor møbelbutikken, lærer vi at vi alle har en onkel i møbelbransjen. Godt å vite. 

 

Hotellet vårt er ikke perfekt på noe som helst vis. Nok en gang har vi en forvirret hotelleier, og hun virker ikke mindre forfjamset da hun finner ut at hun må bytte batterier på safen på rommet mitt. Batterier og safe er en ny miks for vår del, men vi har lært oss at ikke alt er som hjemme her nesten nederst på verdenskartet. Dette med batteriene klarer hun ikke selv, så her må den pussige assistenten med den stramme hestehalen trå til. Hun setter seg på huk, men kommer plutselig med et høyt brøl nede fra bak senga der sikkerhetsskapet er.

– Aaaaaah! Jeg strakk en muskel! Aaaaaah!!

Hun strekker altså en muskel ved å bytte batterier. Ny rekord.

Teletubbies og hippiepinner i krÿsset 

I krysset utafor hotellet er det tydeligvis fritt fram for alle mulige folk. En kar prøver å tjene noen slanter ved å sjonglere med det som best beskrives som hippiepinner. Aner ikke hva det heter, men hippietassene elsker dem, og for meg heter de kun hippepinner. Det som skurrer litt med businessideen hans, er at han glemmer å be om penger fra bilistene, så han ender opp med å kun gjøgle for seg selv. Han syns det er altfor gøy.

Andre steder i krysset dukker en annen kar opp med to ferdigoppblåste Teletubbier han gjerne vil selge til folk som sitter i bil, og før vi er ferdige med å fnise av den grusomme tankken på å stappe en diger, oppblåsbar barne tv-figur inn gjennom bilvinduet på rødt lys, dukker det jaggu opp enda en fyr med to nye Teletubbies som skal selges.

Mannen som forsøker seg som spansk gitarist midt i blomsterbeddet – langt unna alle fotgjengere og bilister – skal vi holde under oppsikt i dagene som kommer.

 

Det florerer av lokale minibusselskaper her. Nesten alle har skrevet et navn med store bokstaver på panseret. «CHARLIES», «THEGUYS» og «ROAMING» er vel innafor, men det må innrømmes at når den grønne minibussen med «NIGGAZ» malt over hele fronten, krysser hjørnet, da skvetter vi littegrann.

 

Etter først å ha blitt tatt for å være sør-afrikaner av en indisk dame, for så å bli anklaget for å ha tyske gener av to japanere, har ting normalisert seg noe her i Durban.

Men, hvordan de kan tro at Thomas er germaner, er en gåte. Thomas er jo han fra potetgullposen! Makan!