Det å bli stemplet som et novelty-band er sjelden en indikator på langvarig karriere. Alle band som har humor som en del av merkevaren blir fort gammelt nytt, og det er muligens derfor jeg ikke har imøtesett et nytt album fra Casiokids med verdens største entusiasme – men dette er også å grovt undervurdere bandet som artister. Selv om det er vanskelig å komme unna en vag irritasjon over deres største (og mest karikerte) hit «Finn Bikkjen», så skal det vise seg at den barnlige gleden man følte for låter som «Grønt Lys I Alle Ledd» og «Verdens Største Land» blusser opp igjen på Aabenbaringen Over Aaskammen.
Den smarte, sinnrike elektro-poppen de har brukt et halvt tiår, ett album og en singelsamling på å perfeksjonere, har her fått anledning til å vokse opp. Det mest sprelske tones ned, lydbildet er kjøligere og mer delikat, og noe av det naive tilsnittet har blitt polert vekk – dog ikke voldsomt mye, noe teksten på «Olympiske Leker» klarest demonstrerer.
Som album er Aabenbaringen Over Aaskammen imponerende sterk i helheten. Selv om det er vanskelig å komme unna den gitarriffdrevne og uhyre umiddelbare «Dresinen» (platens «Grønt Lys..») som albumhøydepunkt, er det allikevel mer dvelende låter som som den Of Montreal-duftende «Selskapets Triste Avslutning» og den utrolig søte «Golden Years» som levner mest inntrykk.
Det gjenstår å se hvor varig gleden over Casiokids er denne gang, og det blir også spennende å se hvilken vei de velger å gå ved neste utgivelse. Som gammel Of Montreal-fan blir det spesielt artig å se om det såvidt påbegynte samarbeidet med Kevin Barnes kan bære større frukter. Foreløpig holder det uansett lenge at Aabenbaringen Over Aaskammen kombinerer en medfødt lekenhet med kjølig eleganse, og med såpass slitesterkt låtmateriale at gleden sitter i lenge etter at «Aldri Skal Me Ha Det Gøy» har vugget de yngste danserne i søvn.
Jørgen Hegstad
