Oasis hadde enorm definisjonsmakt i noen heseblesende år fra midten av 90-tallet. De var en sentral del av Labour Partys valgkamp, utfordret Beatles-byen Liverpool, festet hardt med fiffen og meldte krast om mye. Men først og fremst sto bandet for noen ekstremt slitesterke utgivelser.
For oss som var pingvingangens lakeier, var de ikke bare ”bigger than Jesus” – de var større enn livet sjæl. I sentrum av dette kjernekraftverket av et band sto brødrene Gallagher. Lillebror Liam, kul som tusan og med en stemme som kunne skjære hull i selv de tykkeste flanellskjortene og treffe grunge- og punkhjerter verden over, og det mer sindige låtskrivergeniet og storebroren Noel. De var Lennon/McCartney, om Lennon ikke hadde skrevet låter.
Dualismen var glimrende. Noels låter – ofte relativt enkle i uttrykket, med hverdagslige tekster om unge drømmer og ensomhet – og Liams ungdommelig iver, en kompromissløs tro på seg selv og et skyv av de sjeldne. Resultatet var pur magi, med klassikere som ”Live Forever”, ”Some Might Say”, ”Champagne Supernova” og ”Wonderwall”.
Oasis opererte i singelens tidsalder, og var kjent for brilliante B-sider. Her fikk Noel ofte lov til å skinne alene, med sin nasale, lett sutrete stemme. Låter som ”Talk Tonight” og ”Half The World Away” er Oasis på sitt skjøreste, de er nakne pusterom i det øset som utgjorde signaturen til et av vår tids største britiske band.
Etter mye intern ”wibbling rivalry” forlot Noel Oasis under en festivaljobb i Paris. Liam tok med seg resten av bandet og dannet det ubetydelige Beady Eye, mens Noel nå går solo med hjelp fra sine venner i The High Flying Birds. Forventningene ble løftet i kjølvannet av den glimrende og driftige singelen ”AKA…What A Life” og den Ray Davies-inspirerte ”The Death Of You And Me”. Her briljerer Noel med egne låtskriverferdigheter, og det syder av lekenhet og forløsning idet Ghan peker i retning av mentor Paul Weller.
Fuglene han har i ryggen later til å være noe han kan skylde på de gangene det går til helvete. For det gjør det rett som det er. Med unntak av nevnte låter, den wonderwallske ”AKA…Broken Arrow” og den monstrøse avslutningen ”Stop The Clocks”, er det lite å heve monobrowen for. Ståbass, blås og et ønske om å være kompis med nevnte Weller betyr ikke at man er det.
Hovedproblemet til Noel er hans begrensede stemme. Han har et lett forknytt og lite register, med unntak av en og annen falsett, og låter i lengden mer og mer som en tett, gammel trykkanne. Dernest mangler debuten produksjonsmessig vidde og visjon (Dave Sardy er ikke mest kjent for å snu opp-ned på ting); det låter nesten gjennomgående trygt, trad og tregt fremfor søtt, salt og syrlig.
Tekstene er fortsatt preget av lette vendinger og en del luft (”if I had a gun, I’d shoot a hole into the sun”). Dessverre er ikke luften her sterk nok til holde fuglen i lufta. Noel Gallaghers debut viser at et stort navn ikke er nok. Han trenger ekstremt bra låter, eller sting (ikke artisten) og kraft rundt seg, for ikke å drukne i sin egen musikalske tilnærming. Hadde denne debuten vært en EP, kunne den ha pekt i retning av ny storhet. Dessverre er ti låter fem for mange.
Mats Borch Bugge
