Marit Larsen: The Chase
[EMI]
Marit Larsen planter begge beina solid på et underlag av pop.
Enorme forventninger er pakket inn i myk ull. For det var jo ulljakkefeeling for et par år siden. Et lite stykke Norge, og noe for alle – alltid. Oppfølgeren til Under The Surface, som ga radiolyttere og platekjøpere hakaslepp er klar, og Kåre C. Vestrheim er igjen romeriksjentas trofaste sparrepartner. Skjønt, det later ikke til å ha vært de hardeste slagene under jobben med The Chase. Dette er fremdeles fintfølende popmusikk av ypperste merke, riktignok med enkelte justeringer siden sist.
For oss lyttere kommer bekreftelsen allerede i åpnings- og tittellåta. Hun har gjort det igjen. ”The Chase” er stilsikker fra første vibrasjon, og Marit Larsen synger med sin barnlige, pure og litt naive røst: ”You’re not getting anything from me”. Intet, sier du? Hun gir oss det glatte poplag som bare svenskene har gjort det før henne. Og apropos naboene; hyperaktuelle Abba skinner sterkt på singlekandidater som ”Ten Steps” og ”Addicted”. Styrken her er at det spilles litt hardere og mer kontant på pianoet enn hos nordmenn flest, Marit Larsen mener det som strykes ut over kunstfibrene. Slik sett kan vi si at det låter mindre ull(ent) og mer viskose denne gangen, Larsen er sikrere på hva hun vil – skape popmusikk som lever.
«The Chase»
Radioen har allerede vært fylt til randen av den fantastiske singelen ”If A Song Could Get Me You”, og er denne ”you” platekjøpere på julehandel, tror jeg Marit vil lykkes. Det er slett ikke musikk som rører ved det dypeste i sinnet, men heller fjørlette hint av kjernesunn familiekos på hytta. Melodisk har hun vokst, og med unntak av ”Is It Love” (vel tett på Tom Pettys ”Free Fallin’”) tar hun oss med på en enda litt mer adekvat reise enn sist. Lykkes har hun også gjort med å tematisk legge tekstene i båsen for problematikk rundt evig troskap, evig kjærlighet: ”Ten steps from your bed to your door / ten steps and I’ll see you no more”. Med dette skaper hun en god dialektikk mellom tekst og musikk, nesten som partonsk ”Jolene”-kunst.
Vakre ”Fuel” gir oss den nære Marit Larsen, der konturene av Joni Mitchell anes bak det nyvaskede sceneteppet. Hun har definitivt ikke et røyklagt stemmebånd som sin heltinne, og derfor et litt begrenset bunndrag, noe som gjør at albumformatet kan være noe av en prøvelse med Marit Larsen. Men når jakta er over og opptellinga har begynt, er det jaggu lite som vitner om skadeskudd.
Mats Borch Bugge
