Ukens P3 Dokumentar handler om Synne Øverland Knutsen, som i fjor sluttet i Team Me – et band hun elsket å spille i, ifølge henne selv – på grunn av sin miljøpolitiske overbevisning.
Da bandet ble nominert til fjorårets Statoil-stipend, som har blitt delt ut årlig siden 2008 – med en million blankskurte kroner øremerket satsning i utlandet – greide hun ikke å bli enig med bandet om hvilke moralske implikasjoner det innebar å stå som en potensiell mottager av pengene.
– Ved at man godtar et sånt stipend renvasker man Statoil sin virksomhet og lar dem opptre som en snill bestefar for kulturlivet, begrunner Synne avgjørelsen sin med. I disse dager jobber hun med det politiske teaterstykket «Godt nyttår», som behandler nettopp denne problemstillingen kunstnerisk.
Les, hør og se ukens P3 Dokumentar her!
Det engasjerte mindretallet
Synne Øverland Knutsen er ikke den første artisten som betakker seg for å «renvaske» Statoil. Tidligere har både Kråkesølv og Ungdomskulen trukket seg fra nominasjonslisten. Men de tilhører likevel et klart mindretall.
Mathias Eick, Ingrid Olava, Ida Maria, Jarle Bernhoft og Kvelertak har alle mottatt Statoils million (med varierende utnyttelse av det økonomiske armslaget som følger det, får man tilføye), og i år har Hanne Kolstø trukket seg – ikke på politisk grunnlag, men som følge av en konflikt med plateselskapet sitt.
– Overraskende få takker nei til å bli nominert til Statoil-stipendet, uttaler by:Larms pressekontakt Henrik Holta-Lysell i forbindelse med dokumentaren. Men er det egentlig så overraskende?
Bono-effekten
Spørsmålet er kanskje heller om det noensinne har vært spesielt fasjonabelt for artister å fronte politisk eller moralsk engasjement. Gudene skal vite at de fremste ambassadørene for musikkens potensiale til – og til syvende og sist ansvar for – å endre verden til det gode, er en sørgelig uhipp forsamling.
Det bør holde å ramse opp the usual suspects: Bono, Sting, Bob Geldof. Eller det redselsfulle bandet som har gitt navn til denne kommentaren – Skunk Anansie, om du husker dem – og deres humørløse, gneldrete framtoning, spisset til sitt mest konfrontative på slagordlåten «Yes, It’s Fucking Political». Lukten av møllkuler danser i neseborene bare ved tanken.
Gode intensjoner
Det finnes naturligvis saker det enklere å engasjere seg i enn andre. De fleste er enige om at hungersnød, naturkatastrofer, krig og epidemier er verdt å ta stilling til – eller mot, nærmere bestemt – og for artistene tar det gjerne form av en artistdugnad der inntektene fra et eller annet sammenrask av en låt uavkortet går til de befriende åpenbare ofrene for et eller flere av de ovennevnte fenomenene.
Da er det verre med de ulmende, snikende, sammensatte problemstillingene. De du aktivt må ta stilling til. Statoil er et godt eksempel – deleid av den norske staten og en spydspiss i vår stadig ekspanderende velstand, men samtidig en kontroversiell – for ikke å si destruktiv – aktør i den norske økonomien. Statoils virksomhet blir for stor, for abstrakt, for innvevd i samfunnslivet vårt til at det frister å knytte neven og dundre løs.
Innerst inne
Det kjedelige ved det stadig mer skrikende fraværet av engasjerte musikere i offentligheten, er naturligvis ikke at artister er egoistiske rasshøl som gir blaffen i tjæresand, forurensning og herping av sårbar natur. Det kjedelige – og hovedårsak til mitt vemod når jeg tenker på denne utdøende rasen – er snarere at de ikke er det. I det minste ikke egentlig, innerst der inne.
En million kroner er imidlertid mye å si nei til. En million kroner gir muligheter de fleste bare kan drømme om – særlig i en tid der tid musikk i seg selv har mindre verdi enn noensinne, og der ymse nedverdigelser i beste sendetid har blitt en naturlig del av stadig flere artistkarrierer. Det gjør det vanskelig å skulle fordømme noen for å takke ja til friheten et slikt beløp kan innebære.
Frihetens pris
Men alt har som kjent en pris. I dette konkrete tilfellet koster altså en million kroner retten til å forholde seg kritisk til en virksomhet de fleste kanskje burde forholde seg kritisk til, eller – som Synne Øverland Knutsen formulerer det – retten til «å nekte å være en reklameplakat for Statoil».
Dette er et valg artister som Mathias Eick, Ingrid Olava og Kvelertak har sagt fra seg. Vi får håpe det viser seg verdt det.
Marius Asp
Statoil-stipendet deles ut under by:Larm lørdag 16. februar.
