Muse, Oslo Spektrum
Kjennernes stadionrockband treffer folket tross snev av sjelløshet.
Britiske Muse har begått mesterstykket å rykke opp i den europeiske rockens elitedivisjon de siste par årene, uten egentlig å ha en kollektiv hit. Derfor er det godt å vite at det er kjennere som har sørget for at denne konserten ble utsolgt på fire timer, altså nærmest Springsteen-tilstander. De har gjennom fem relativt solide studioalbum og jevnlige, om enn sjeldne, liveopptredener, etablert en fanskare bestående av langt flere enn de mascarabefengte Manga-kidsa og rollespillentusiastene som var forbundet med bandet tidligere.
Anført av introlyd som sender tankene til Pink Floyd, avdekkes den enorme riggen bestående av tre skyskrapere hengende fra taket. Midt i hver sin opplyste Mies van der Rohe-boks, fem meter over scenen, står vokalist Matt Bellamy og kompani, et band hvis tilnærming til musikkhistorien har gitt oss mange knagger å henge dem på. Den Blondie-orienterte knallsingelen ”Uprising” åpner ballet, og listen legges dermed skyhøyt fra start av. Bandet fremstår med kirurgisk presisjon, de er et Kraftwerk med fuzz, en avspeiling av en industriell rockeopera. Lyden er gjennomgående god, som den var det med dette bandet for nøyaktig to år siden i Spektrum.
Tittellåta fra sisteskiva tar oss over i smått klassiske ”New Born”, og bandet senkes ned til normalnivå, og kan dermed begynne å bruke scenens areal. Det eneste som tyder på at dette er et politisk bevisst band, er – foruten teksten på en av kveldens høydepunkter, ”Map Of The Problematique” – de røde buksene til Matt Bellamy. Bandet oser av opera, dommedagsprofeti, religiøs fortolkning og stadionrock på én og samme tid, og grønne laserstråler kutter varm luft full av svineinfluensa i fillebiter. De tyngst produserte låtene (”Supermassive Black Hole”) preges noe av liveformatet, uten at konserten mister mye momentum av den grunn. Det er likevel noe lett sjelløst over Muse.
Vel er de småsmarte siden de søker å fylle tomrommet Radiohead etterlot seg etter at de ble tullete, men de banker ikke like heftig på hjertedøra som andre rockeband. Kanskje er de for smarte for oss med rutete skjorter i skapet.
Idet flygelet rulles inn og hymnen ”Guiding Light” og Queen-passasjen ”United State Of Eurasia” ruller ut av høyttalerne, skaper Muse en form for distansert kabaret, der navn som Rufus Wainwright dukker opp i bevisstheten. Nina Simone-coveren ”Feeling Good” kommer som en overraskelse, og gir konserten et snev av lek og moro. Likevel er følelsen der igjen – Muse er litt lek uten smil, litt kyss uten tunge.
Ekstranummeret består av den progressive ”Exogenesis: Symphony, Part 1, Overture”, «Stockholm Syndrome» og monsteret og kveldens definitive høydepunkt, ”Knights Of Cydonia”. Herrejemini for en låt, og for et potent riff og ritt. Bellamys gitar, som har gitt fra seg alskens lyder gjennom én time og tre kvarter, er med ett blitt en skinnende ren lanse, som bæres av den stolteste ridder. Band som Iron Maiden står sterkt med sin ridderrock her til lands, og det merkes til fulle når selv eiendomsmeglerne i salen skaper Sarons Dal-tilstander med hender og fjes løftet mot himmelen. Muse har truffet folket, utelukkende med musikalsk ballast.
Mats Borch Bugge
Dette spilte de:
1.Uprising
2.Restistance
3.New Born
4.Map Of The Problematique
5.Supermassive Black Hole
6.Guiding Light
7.Hysteria
8.United State Of Eurasia
9.Feeling Good (Nina Simone)
10.Interlude
11.Undisclosed Desires
12.Starlight
13.Plug In Baby
14.Time Is Running Out
15.Unnatural Selection
_
16.Exogenesist: Symphony, part 1, Overture
17.Stockholm Syndrome
18.Knights Of Cydonia
Bilder fra Konserten:
– Foto: Rashid Akrim, NRK P3
Se bildene større her. For andre konsertbilder besøk P3´s fotoalbum her
