Det er noe som skjer med en del musikere når man nærmer seg de 30 og innser at rockestjernedrømmen har svunnet hen – en blanding av resignasjon og bitterhet som for enkelte har gitt den inspirasjonen de trenger for å lage stor kunst. The Men, alle rundt denne alderen, har hatt denne sinnsstemningen omtrent siden oppstarten for drøye fire år siden – de slurer rundt i en tykk tåke av garasjerock, punk og psykedelia, der mangelen på sjangertroskap og publikumsfrieri er deres sterkeste side.
På Open Your Heart, deres tredje studioalbum, er det fortsatt ingen bookinger i millionbeløpklassen som venter dem, men de har ihvertfall tatt seg bryet med å slenge inn et og annet pophook her og der. Dette var lurt av dem; det har ført til at albumet innehar noen av de friskeste rocklåtene av året.
«Open Your Heart»:
Tittelsporet er et typisk eksempel på hvordan det høres ut når de skjerper seg – et energisk, groovende Buzzcocks-kompisband (snarlik «Ever Fallen In Love?»), med vokalist Mark Perro som snerrer godt fra seg. Dennes sangteknikk er noe av det mest signatursterke ved The Men, noe man også nyter godt av på de andre kjappe låtene her, spesielt «Cube» og den primale «Animal».
Det er imidlertid ikke bare «kjapt og effektivt» som definerer The Mens uttrykk: Her finner man også lange, nærmest dronende instrumentaler som albumhøydepunktet «Oscillate» og noe mindre vellykkede «Country Song», mens man mot slutten av platen også finner overraskende snille, Replacements-aktige låter som «Candy» og det eksplosive, grautete avslutningssporet «Ex-Dreams», som godt kunne vært surf-utgaven av Thurston Moore.
Det å hente inspirasjon fra de tre store indiebandene på nittitallet (Sonic Youth, Pavement og Dinosaur Jr.), er ikke noe nytt, men det låter usedvanlig ukommersielt når The Men gjør det. Det fremstår som lite tilgjort og med en ekte kjærlighet til de utgivelsene man utvilsomt finner i deres respektive platesamlinger. Ungdommens råskap er én ting, men de rundt tredve kan sannelig blø på gitaren de òg.
Jørgen Hegstad
