«Den Nye Dylan». Kanskje den mest klisjéfylte merkelappen en aspirerende singer/songwriter kan få klistret på sin bleke kropp, men dersom Dylan-referansen skal treffe noen av de nye, amerikanske artistene av i dag så er det vennene Kurt Vile og Adam Granduciel. De startet The War On Drugs sammen, men der Vile brøt ut og rendyrket seg som enkeltmannsforetak (sjekk ut gjennombruddsplaten Smoke Ring For My Halo av året), så gikk Granduciel en ganske annen retning, til den grad at han nå på Slave Ambient begynner å lukte på merkelappen Den Futuristiske Dylan: dette er lyrisk sterk amerikana plassert i verdensrommet.
Pakket inn i varierende grad av varm fuzz og ditto synther og med vokalen relativt langt bak i miksen, føles dette utover i albumet langt mindre Dylan/Petty/Reed-kopierende enn hva de tidlige låtene som «Brothers» skulle tilsi. Den første storlåten i så måte er den seksminutterlange, dronende «Your Love Is Calling Your Name», som føles som det naturlige lydsporet til en roadmovie på Mars. Det låter goldt og monotont, men samtidig varmt og drivende – og midt i alle naturlige referansene gnistrende originalt. I samme modus finner vi også et annet klart høydepunkt, «Come To The City».
Slave Ambient er befriende lite tilkneppet og svært variert, der det går fra det ekstremt fengende («Baby Missiles» er den beste låten Arcade Fire aldri lagde til Neon Bible), til instrumentale, men høyst lyttverdige spor som synthsterke «City Reprise #12» og «Original Slave».
Sentralt er allikevel bunnsolid låtskriving, og som album har det blitt et av sensommerens aller mest spennende utgivelser.
Jørgen Hegstad
Albumet i Spotify
