White Lies, Hovedscenen
Tenåringsangstens svar på H&M leverer bra, semmert låtmateriale til tross.
De britiske Interpol-hermende White Lies har fått velfortjent tyn for sitt debutalbum To Lose My Life.., men i storsceneformatet klarer de å få med seg et entusiastisk publikum på sine skjematiske, men overbevisende planer om å bli det neste U2.
Med et par gode singler i ermet («To Lose My Life» og «Farewell To The Fairground») fungerer de godt som oppvarming for de mange tusen kids som venter på Franz Ferdinand-konserten senere på kvelden, og de temmelig liktlydende låtene får fotfeste hos solbrente Wayfarer-ansikt som får levert det White Lies kan best: refreng som maner til allsang, mørke, småpinlig-depressive tekster («you can burn your parents in the fireplace»)- men viktigst av alt: velskrudd fuzzlyd og grandiose trommer som går «Born In The USA» en høy gang.
Vokalist Harry McVeigh viker aldri fra sin Ian Curtiske patos. På de roligste låtene blir det flatt og tilgjort, men på de kjappeste låtene (først og fremst de to nevnte, samt avslutningsnummeret «Death») er de overbevisende i det stadionformatet som Hoves hovedscene representerer.
Jeg kommer neppe til å lytte så mye mer til albumet, men tar gjerne turen på konsert igjen.
Jørgen Hegstad
