I Solange sitt tilfelle var alle gode ting tre. Med et av fjorårets aller beste album, A Seat At The Table – hennes tredje – fikk hun for alvor gjennomslag med musikken sin. Men det er ikke kun musikken hun roses i hytt og gevær for. Senest forrige uke var hun subjekt for en rekke panegyriske hyllester som et resultat av det hun brakte med seg til Piknik i Parken i Oslo. På grunn av det er det mye mer enn bare beskjedne forventninger jeg entrer Arena med, hvor det hele skal utspille seg igjen.
Korister, blåsere, trommeslager og flere musikere entrer scenen rødkledde. En scene som er enkel, men utrolig stilfullt designet med en rød fullmåne og hvitt bakteppe og komplimenterende lys. De begynner å spille, og teaser med det som er introlåta «Rise». Solange kommer omsider ut, og bare entréen hennes gir frysninger med jubeldrønnet som kommer fra publikum. Framførelsen er nydelig og utbroderer mer enn albumversjonen. Når de smidig går over til «Weary» er det en spesiell stemning i Arena. De aller fleste vier oppmerksomheten sin beundrende mot scenen, og hun sender publikum inn i ekstasen når hun flexer med stemmebåndet.
Hennes største låt «Cranes In The Sky» framførelse er praktfull, og viser her registeret hun har før hun går inn i dans, og det hele går sømløst videre til «Don’t You Wait». Så langt viser både Solange og band det som er en enestående dynamikk mellom seg og miks av både musikk og koreografert dans, og det gjelder samtlige mennesker på scenen. Det hele er drøyt stilig, og minner om Janelle Monáe sine opptredener som har en lignende filosofi.
Dette er ekstra tydelig på «Some Things» – første kutt fra True (2012), hvor selv trommisen plutselig forlater sin vanligvis sementerte posisjon for å danse på rekke med de andre, og musikken er nå helt og holdent i keyboardistens hender som spiller låtas akkorder. Og når Solange med koristene synger til de ender opp med å skrike inn i mikrofonene er det så mektig. Disse menneskene lener seg ikke på effekteri for å gjøre et show underholdende, men har nok med deres egen musikalitet og disiplin kombinert med det sofistikerte scenedesignet. Herregud så imponerende det er.
På F.U.B.U. forlater Solange scena for å gå ned til fansen som står på første rad og synger derifra. Underveis får en gråtende fan en god klem av henne før hun går opp igjen til «Locked In Closets». «I’d like to see y’all dance now», sier hun til oss mens hun selv vrikker på hoftene. Litt senere stopper hun opp for å fortelle publikum hvor tøft det er å turnere med mann og barn hjemme, og at energien hun tømmes for gjennom slagene blir fylt opp igjen når hun møter publikum som dette og hvor takknemlig hun er.
Dette er forløperen til en roligere, mer soulete utgave av «T.O.N.Y.». Deretter kommer «Junie», så «Losing You». Hun vil at vi skal danse igjen, og vi adlyder med stor glede. Før det siste refrenget får hun alle til å hoppe før låta stopper brått. En lang applaus fyller Arena mens Solange forsvinner i et par minutter. På tampen av det hele får vi enda en nydelig bukett med R&B, soul og funk med «Don’t Touch My Hair», som synges mykt og får et forsiktig allsang-ekko fra folkehavet. Men det er ikke endestasjonen.
For å fullføre sirkelen snur hun ryggen til oss og dirigerer bandet inn i et parti med «Rise» igjen, på konseptuelt mesterlig vis. Så er det over. Wow. Dette var et show som var vilt godt gjennomført og oste av profesjonalitet, eleganse og ydmykhet. Det var så rørende bra og noe helt, helt spesielt. Jeg har lenge hørt om de legendariske Roskilde-konsertene fra tidligere år, og har lurt på hvordan det ville vært å være der. Nå føler jeg meg sikker på at dette er noe jeg endelig har fått oppleve selv.
Nicolay Woldsdal
