Ryktet om at Wu først skulle spille gjennom hele den legendariske debutskiva Enter the Wu-Tang (36 Chambers), for deretter å dra andre låter som ekstranummer i etterkant viste seg kjapt å ikke stemme. I stedet ble det en salig smørje av klassiske Wu-låter, sololåter og låter fra den sytten år gamle debuten som preget kvelden. Og helt fra Staten Island-gruppa gikk på ti over halv tolv, til de gikk av en time og et kvarter senere ble det også tydelig at Wu-Tang på turne anno 2010 er alt som elskelig ved rap. Og alt som er feil og fucka med den samme sjangeren, samtidig.
På den ene siden gjør GZA versene sine med en hånd i lomma, tydelig uinspirert og med mangel på karisma, personlighet og alt som kan forventes av noen som tar betalt for å stå på en scene. På den andre jobber Method Man og Wu-sjef RZA ræva av seg for å få det hele til å funke. Ghostface melder seg ut etter tjue minutter, men Raekwon leverer soleklart,og lover godt foran Øya-gig’en.
På den ene siden sitter første og siste del av konserten som et skudd. Henholdsvis «Clan in the Front», «Bring Tha Rawkus» og «Tearz» fra første delen av settet og «C.R.E.A.M» og «Shame on a Nigga» fra sistedelen av settet får det entusiastiske publikummet til å gå fullstendig av skaftet. Sjeldent har noen hatt det så moro som det stappfulle Sentrum Scene hadde det denne kvelden, og når RZA melder fra scenen at det er det beste publikummet til nå, tror jeg ham. På den andre siden blir midtpartiet et stort hvileskjær og med unntak av «Reunited» fra andreskiva Wu-Tang Forever er det lite som fenger – det det ser ut til at Wu glemmer det vanvittige publikummet det spiller for. Få betalte for å se forholdsvis uinspirerte U-God og Inspectah Deck-vers back to back.
Alt i alt trumfer Method Man sin crowdwalking under «Da Rockwilder», publikums gåsehudfremkallende brøling av ODB-vers under «Shame On A Nigga» og kveldens høydepunkt «M-E-T-H-O-D Man» det faktum at «The Mystery of Chessboxing» (som store deler av konserten generelt) blir bortskrudd av lydmannen og at U-God, Inspectah Deck og Masta Killa fremstår som statistmateriale med biroller de ikke klarer å fylle – strengt tatt funker de ikke tilfredsstillende som hypemenn en gang.
Wu-Tang er pioneerer, men med en haug med intetsigende ting på samvittigheten. En gruppe som har fostret noen av de viktigste amerikanske rapperne de siste femten åra, men som også har født et par håpløse soloprosjekter og som på tross av å ha levert virkelige monstre, sliter med å holde seg stabilt flytende. Slik sett ble kveldens Sentrum Scene-gig et speilbilde av gruppa anno 2010. På godt og vondt.
Andreas Øverland
Bilder fra Wu-Tang konserten:
(Foto: Rashid Akrim, NRK P3 )
