”Yatzy” skildrer ungdomslivet på bygda som en suppe av røyk, hjemmebrent og eurodisco av verste sort.
Den er basert på boka av dyktige Harald Rosenløw Eeg, som også har skrevet filmmanuset, så hva har egentlig skjedd her? Kanskje har Eeg skylda. Historien er rett og slett ujevn og lite spennende, og gjør at jeg stiller meg farlig likegyldig til både figurene og det de utsettes for.
Føler seg hjemsøkt
Daggi (Kastriot «Kastri» Kastrati) er 15 år og fosterbarn. Han blir flyttet fra Oslo til en familie på landet i Hedmark, men har store problemer med å finne seg til rette hos sin nye og velmenende familie. Han blir interessert i Gloria (Hanna Maria Khalid), som er sammen med en av de lokale heltene.
”Yatzy” skildrer ungdomslivet på bygda som en suppe av røyk, hjemmebrent og eurodisco av verste sort. Men det er ikke Daggis eneste problem. Han føler seg hjemsøkt av noen fra hans forrige liv.
Konflikten føles uforløst
Jeg har stor respekt for Harald Rosenløw Eegs manusarbeid på filmer som ”Hawaii, Oslo”, ”Uro” og ”deUSYNLIGE”, men i filmversjonen av ”Yatzy” virker det tynt og utilstrekkelig. Filmens konflikt føles uforløst, og får en altfor enkel utgang. Kanskje burde det vært løst på en mye mer visuell måte.
Det brenner, ja visst, men det hadde kanskje vært en idé å ta i bruk skrekkfilmens virkemidler i større grad for å understreke Daggis psykiske problemer. Det er noen hjemsøksscener her som jeg burde føle ubehag over, men jeg himler med øynene og småler i stedet.
Unge, gode skuespillere
Det er en stor positiv ting å si om ”Yatzy”, og det er castingen. Kastriot «Kastri» Kastrati har et veldig godt filmansikt, mens Hanna Maria Khalid er et interessant bekjentskap som Gloria.
Begge er unge og uerfarne skuespillere, men her har Katja Eyde Jacobsen åpenbart gjort en god jobb med å instruere dem. De gjør noen vanskelige scener, og kommer fra det med æren i behold.
Gufs fra mørkere tidsalder
Alt det tekniske er på stell, både foto, klipp og lyd. Men det redder ikke ”Yatzy” fra å være et leit gufs fra norsk films mørkere tidsalder, der gode, troverdige manus ikke vokste på trær, og der evnen til å redde filmer med et spennende visuelt formspråk ikke eksisterte.
Hvem skal egentlig se dette? Jeg er dessverre redd for at det ikke blir veldig mange.
