Duffy, Amfi
Sterkt møte med nakne kvinnelår, en fantastisk stemme og en bunch klassiske låter.
Hove-publikummet imponerer med sin dedikasjon og hjertelige tilstedeværelse på stort sett alle konserter. Men akkurat på Duffy mistenker jeg at storheten gikk litt over hodet på dem. Det var ikke det at de ikke var der, for amfiet var fylt til randen, men jeg tror ikke de/dere skjønte helt hvor classy denne dama er. Vi snakker om en popartist av klassisk støpning, en soulprinsesse og en vokalist som sang minst like bra som hun gjør på skive.
La det være sagt med en gang: Sangene fra debutalbumet ”Rockferry” kommer til å få betydning i folks liv i årtier framover. De er betagende vakre, melankolsk inderlige og akkurat så poengterte som god popmusikk skal være. Man kan føle dem og nynne dem, alt ettersom. Sangerinnen Duffy har denne magiske kombinasjonen av modenhet og ungdom i seg som løfter sangene til et nytt nivå. Hun drar i gang kjempehiten ”Mercy” acapella som om det skulle være det enkleste i verden.
På festivalens fjerde dag er hun et befriende brudd med den rådende festivalestetikken, den med uflidd hår, en sekk av en jakke, krøllete t-skjorte, skjerf fra H&M og et par billige solbriller. Duffy er rett og slett drit sexy der hun vandrer kokett rundt som pin up-sailor med et par lår fra øverste hylle. Hun kan å gå over en scene, for å si det sånn, men løser samtidig rollen som blond starlett på en utrolig søt og sympatisk måte.
På sikt bør hun skaffe seg noen flere up tempo-låter for liveenergiens del, og stryk og kor på tape kan med fordel byttes ut med levende musikere. Men utgangspunktet for en glitrende karriere er slående. Og om ti år vil indierockere og metal-fans som ikke helt skjønte greia der og da, skryte at de så henne live i et steinete skogsamfi på Tromøya.
Håkon Moslet
