Å si noe om Neil Young & Crazy Horse sine karrierer, sammen og hver for seg, krever mange ord. Førstnevnte har 35 studioalbum bak seg som soloartist, og en rekke sammen med Crosby, Stills & Nash og Buffalo Springfield, blant andre – og backingbandet Crazy Horse, som han i flere perioder har jobbet med, er kjent for å være blant verdens beste.
Da Neil Young & Crazy Horse nylig bestemte seg for å samarbeide for første gang på flere år, nøyde de seg ikke med ett album. Både Americana og Psychedelic Pill så dagens lys i fjor, og det er materiale fra sistnevnte som dominerer setlisten når konstellasjonen gjester Oslo Spektrum denne kvelden.
Etter et nokså pinlig «introduksjonsshow» (mer om det straks), kjører 67-åringen og hans følgesvenner i gang «Love and only love». Den massive låta fra 1990 sitter vanvittig bra, og fremføres med akkurat den blandingen av råhet, skjørhet og skakk energi som utgjør noe av det mest magiske ved Neil Young & Crazy Horse. Når de så spiller «Powderfinger» fra klassikeren Rust Never Sleeps føles det omtrent som tida har stått stille. Låta sitter enormt bra, og etterlater ingen tvil om at disse musikerne er enormt samspilte etter mange, mange år sammen.
Før selve konserten startet dukket hvitkledde, professor-aktige menn opp på scenen. De virret iscenesatt rundt med lommelykter og undrende blikk før de ble «jaget» av bygningsarbeidere og noen svære forsterker-lignende kasser åpenbarte seg som scenepryd og et norsk flagg ble rullet ned som backdrop til tonene av «Ja, vi elsker».
Mens den norske nasjonalsangen ble spilt sto hele gjengen – Young inkludert – stille på scenen, og fikk publikum til å reise seg. Sikkert høflig ment, men veldig – spesielt etter det nevnte teater-stuntet, som rett og slett bare var pinlig og unødvendig – spesielt når det senere viste seg hvor høyt nivå konserten holdt allerede fra første låt. De påtatte showelementene åpenbarer seg ved flere anledninger gjennom konserten – aller pinligst er det mens Young fremfører «Singer without a song» ved pianoet og en jente med gitarkasse kommer traskende inn på scenen for å spille figuren han synger om.
Hovedpersonen selv gjør en svært god figur på scenen. Det som kunne vært en omreisende, aldrende mann uten selvinnsikt nok til å gå av med rockepensjon viser seg i stedet som en vital og fremdeles i stor grad relevant artist denne kvelden. Han er, naturlig nok, ikke like nyskapende som for førti, snart femti, år siden, men konserten oppleves ikke som et nostalgisk show som surfer kun på gammel storhet.
Setlisten på den nesten to og en halv timer lange konserten domineres av låter fra nevnte Psychedelic Pill («Psychedelic Pill», «Ramada Inn», «Walk Like A Giant») og Rust Never Sleeps («Sedan Delievery», «Hey Hey My My (into the black)», «Powderfinger») i tillegg til et varierende utvalg fra Youngs enorme katalog. En lang og rå versjon av Buffalo Springfield-låten «Mr Soul» er blant høydepunktende, sammen med «Powderfinger».
Neil Youngs politiske engasjement har vokst seg større med årene. Det vitner den nye, helt greie låten «Hole in the sky», som tar for seg klimaendringene, om denne kvelden. I tillegg gjør kanadieren en cover av Bob Dylans «Blowin’ In The Wind». Budskapet er den eneste legitime forklaringer på dét – for det føles feil at Young forbigår så mange av sine egne sterke låter, særlig fra de tidligere årene, for å spille en såpass oppbrukt coverlåt.
Lydkvaliteten i Spektrum kan være trøblete, men er denne kvelden upåklagelig. Det er riktignok ingen overraskelse; Neil Young er såpass opptatt av lydkvalitet at temaet ble blant de mest omtalte i selvbiografien han ga ut i fjor.
Energinivået både hos Young og Crazy Horse er imponerende høyt gjennom hele konserten. Det eneste stjernen selv sier fra scenen er «Crazy Horse!» etter siste låt – men det han holder igjen av prat, tar han igjen på bevegelse på scenen. Mannen, med en ikke ubetydelig sykdomshistorie, både hopper og rocker seg gjennom store deler av kvelden – og ser ut til å like det minst like godt som det lojale publikumet som gjorde det trangt om plassen i Spektrum denne kvelden.
Trine Aandahl
