En dropout dropper inn

 

– J eg er alltid kledd i lange ermer, uansett hvor varmt det er. Svetten kan renne av meg – men jeg tør ikke dra opp ermene hvis det er folk rundt meg.

Linda Aaland var 16 år gammel da hun første gang ble tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon etter et selvmordsforsøk. Der fikk hun diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og droppet ut av videregående. På tampen av tenårene ble hun bare sykere, og 20 år gammel var framtidsutsiktene så mørke at hun kvalifiserte for honnørrabatt.

Nå er Linda 27 år og har gått på trygd hele sitt voksne liv. Langs kroppen hennes – fra leggen, helt opp til venstre kinn – finner du flere hundre selvskadingsarr som dokumenterer over ti år med alvorlig psykisk sykdom.

– En gang talte jeg over hundre kuttsår, sår som enda ikke hadde blitt arr. Det var vel omtrent da jeg sluttet å holde tellingen.

Nå har alle sårene til Linda grodd. Det siste året har hun begynt å bli mye friskere. Så frisk at hun kan fokusere på noe annet enn å overleve. Hun har lyst til å ta igjen den tapte tiden og bli voksen på ekte.

Først av alt vil hun teste om hun tør å gå ut i verden i en korterma topp – i et forsøk på å legge arrene bak seg og gå videre.

Hva gjør det med en person å gjennomleve 20-årene på trygd? Og er det egentlig mulig å legge flere hundre arr bak seg?

Hør dokumentaren
Sitat start
Det var vel ingen som har sagt det til meg – jeg har bare hørt fra andre hva folk har sagt: Det der med at Linda sitter jo bare på ræva og får masse tusenlapper hver måned.


(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter / Redigering: Jørgen Klüver, NRK)

20 år, pissredd og trygda

– Jeg hadde så angst at jeg gikk med truseinnlegg i et år fordi jeg pissa på meg i redsel.

Linda Aaland er 27 år. Hun har pannelugg, størrelse 35 i sko og i lommeboka har hun et honnørkort som hun selv har laminert.

– Det ble så slitt, og i stedet for å dra på NAV hele tiden for å få et nytt kort, så dro jeg til en venninne som har lamineringsmaskin. I begynnelsen syntes jeg det var kjempeflaut å bruke honnørkort – for da visste alle at jeg var trygda. Det er skjellsord å være trygda. Så jeg kviet meg veldig.

Pissredd

For Linda starta veien mot trygd allerede mens hun bodde hjemme på jenterommet. 16 år gammel prøver hun å ta livet sitt og blir tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling. Dette var starten på nesten ti år med stadige innleggelser. I følge seg selv kan hun nesten ikke lage middag, fordi hun har vært så vant til å få det servert inne på avdelingene.

– Jeg har ikke tall på hvor mange selvmordsforsøk jeg har hatt. Men det kan ha vært ca. tre per år siden jeg var 16 til jeg var 25. Noen år var det veldig mange – mens andre år kunne det være kanskje bare ett. Jeg hadde så angst at jeg måtte gå med truseinnlegg et år fordi jeg tissa på meg i redsel. Du har ikke kontroll på kroppen din fordi du er så livredd. Og for en jente på 23 år er jo det dritflaut – jeg tørte jo ikke si det til noen!

Sitter på ræva og får tusenlapper

På tampen av tenårene blir Linda bare sykere, og 20 år gammel er framtidsutsiktene så mørk ut at hun kvalifiserte for honnørrabatt. Og selv om det høres himla trist ut å være 20 år og uføretrygda ble hun av enkelte møtt av misunnelse.

(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)
(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)

– Det var ingen som sa det direkte til meg, men jeg fikk høre fra andre hva folk hadde sagt. Det der med at Linda sitter jo bare på ræva og får masse tusenlapper hver måned. Hva er rettferdigheten i det? Når andre måtte jobbe rompa av seg for å tjene penger til livets opphold. Det var veldig sårende – det var ingen som kunne sette seg inn i hvilken jobb det var å være Linda og holde seg i livet.

Kasta vekk halve livet

Etter å ha vært alvorlig psykisk syk i over 10 år har Linda det siste halvannet året vært mye friskere. Så frisk at hun kan fokusere på noe annet enn å overleve. Hun har lyst til å fortsett der hun slapp i tenåra – bli voksen på ekte.

– Noe av i meg føler at jeg har kasta vekk halve livet – selv om jeg også vet at jeg trengte alle de årene med behandling for å bli så frisk som jeg er nå. På noen områder er jeg enda veldig ung og uerfaren. Mens alle andre ble voksne var jeg bare syk. Jeg har liksom ikke fått utvikla meg på riktig måte siden jeg ikke har fått de livserfaringene som de fleste gjennomgår i årene mellom 16 og 26 år.

– Hvor realistisk tror du det er at du klarer å komme deg ut i jobb?

– Jeg synes det er forferdelig skummelt å tenke på at jeg skal ut i en jobb. Jeg er så redd for at jeg ikke vil klare det – og jeg vet ikke om selvtilliten min vil tåle nederlag med å ikke fikse en jobb. Tidligere har jeg hatt mye trygghet knyttet til det å være syk også. Jeg kunne jo ikke huske hvordan det var å være frisk – og det er ingen som har forventninger til deg når du er syk. Men nå begynner jeg å føler meg klar til forventninger og den store drømmen er å ta utdannelse å komme ut i arbeid!

Hør hele historien om Linda i P3-dokumentaren «En dropout dropper inn»

Frid Kvalpskarmo Hansen

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen


(Foto: Jørgen Klüver, NRK)
(Foto: Jørgen Klüver, NRK)

Hva er galt?

Antall unge som blir uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse øker. Svært mye. Slik har det vært de siste 20 årene. Forskerne er usikre på hvorfor.

Denne våren kom en flunkende ny rapport som viser at ikke bare Norge, men samtlige nordiske land, har det samme problemet: Antall unge som blir uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse, øker. Noe som kanskje fremstår som litt pussig – siden det ikke er noen tilsvarende økning av psykiske lidelser ellers i befolkningen.

– Dette er et alvorlig problem, for unge som blir uføretrygdet kommer ikke tilbake i arbeidslivet. De forblir uføretrygdet. Vi kan ikke først innvilge uføretrygd og så tro at vi kan reparere det etterpå. Da er saken ofte tapt både for individet og for samfunnet, sier seniorforsker Arnstein Mykletun ved Folkehelseinstituttet til Aftenposten.

I aldersgruppen 18-29 år blir 61 prosent av uføretrygd innvilget for psykiske lidelser. En stor andel av dem har utviklingsforstyrrelser av alvorlig art.

Psykisk helse og dropouts

En annen forsker ved Folkehelseinstituttet, Ole Melkevik, arbeider med en rapport om sammenhenger mellom psykisk helse og frafall. Han etterspør forebyggingsarbeid.

– Det gjøres for lite forebygging med tanke på psykisk helse til ungdom og unge voksne. Dette er ikke politisk prioritert hverken i Norge eller i andre europeiske land, forteller Melkevik til Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)
(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)

Melkevik viser til rapporter fra OECD og EU, og norske tiltak som er gjort for å snu på frafallsstatistikken i skolen, og mener at det er mye fokus på strukturelle faktorer ved skolen, ressurssvake foreldre og marginalisert ungdom. Men ikke på psykisk helse direkte.

– Klart de som har psykiske vansker, gjerne er marginalisert, men betydningen av psykisk helse blir ikke skrevet om i tydelige store bokstaver.

Det ser ut som om flere får en psykisk diagnose på et tidligere tidspunkt enn før, skriver tidsskriftet Samfunnsspeilet, som utgis av Statistisk sentralbyrå:

«Unge i alderen 16-30 år som verken er i jobb eller under utdanning, har dårligere helse enn sine jevnaldrende. En av fem oppsøker psykolog eller psykiater, og mange sliter med ulike symptomer og plager i hverdagen. Det er flere som røyker daglig, men de drikker ikke mer enn andre. Gruppen av unge uføre har økt betraktelig, og over halvparten har en psykisk lidelse eller adferdsforstyrrelse.»

Fersk og dyster statistikk fra NAV

Det er 514 flere unge uføre per 30. juni 2013 sammenlignet med samme tidspunkt i 2012. I løpet av de ti siste årene har det blitt 2 400 flere unge uførepensjonister – en økning på 31,4 prosent. Til sammenligning har befolkningen økt med 20 prosent eller ca. 134 000 personer i samme periode.

Last ned og se utviklingen i uførepensjonen i Norge (pdf)

NAV definerer unge uføre som mottakere av uførepensjon i alderen 18 til 29 år. Per 30. juni 2013 er det 10 200 personer i denne gruppen. De unge utgjør 3,3 prosent av alle uføre. 57 prosent av de unge uføre er menn.

Andelen unge uføre i prosent av befolkningen er per juni 2013 på 1,3 prosent, med en fordeling på 1,1 prosent kvinner og 1,4 prosent menn. Andelen unge uføre har dermed økt med 0,1 prosentpoeng sammenlignet med samme periode i fjor.

Nareas Sae-Khow

Journalist Nareas Sae-Khow



Dømt til å mislykkes?

Jeg vil bli jordmor, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal begynne og hvordan jeg skal klare det. Jeg er ikke alvorlig syk lenger, men jeg er redd. Så forferdelig redd for å ikke lykkes.

Det begynte liksom helt usynlig, nesten ikke merkbart. Det sneik seg på, den mørke og verkende klumpen i magen. Det var dyp fortvilelse og enorm frykt. Og så begynte det å bli vanskelig å spise fordi jeg følte det var feil at jeg skulle spise mat, jeg som var så skitten og feit og jævlig. En kveld forsvant jeg ut fra meg selv og ble stående på utsiden og se en ung tenåring dra en knappenål over håndleddet til det begynte å blø. Jeg var fjorten år, jeg var blitt syk uten å skjønne det selv, og ingen andre hadde muligheten til å kunne skjønne heller. Det var ikke noen som visste hvorfor jeg var slik, jeg visste det faktisk ikke før jeg var passert noen og tjue.

16 år gammel var jeg så alvorlig syk at jeg ble tvangsinnlagt. Spiseforstyrrelsen og selvskadingen var altoppslukende. «Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse» var diagnosen jeg fikk. Dette var starten på mange år inn og ut av psykiatriske avdelinger. Jeg droppa ut av videregående og gikk på sosialstønad frem til jeg som 20-åring ble erklært ufør.

Drømmen om å bli jordmor

Hver jul skriver jeg og min storesøster en liten ønskeliste til hverandre. Julen 2012 sto det én ting øverst på ønskelisten min; å få være med fødselen til nevøen min. Helt fra jeg lærte å lese var det et avsnitt i minileksikonet hjemme som fanget min oppmerksomhet mer enn noe annet: Svangerskapet uke for uke. Når jeg tar frem leksikonet i dag åpner leksikonet seg av seg selv på dette avsnittet. Enda drømmer jeg om å bli jordmor.

Men hvordan skal jeg bli jordmor? Jeg har ikke en gang videregående utdannelse. Jeg har vært for syk til å gå på skole. For syk til å konsentrere meg om fag mens det har stormet inne i hodet mitt.

– Tror du jeg kan bli jordmor? spurte jeg nattevakten på psykiatrisk avdeling en kveld jeg var urolig og ikke fikk sove. Jeg tenkte på drømmen min, på det jeg har så lyst til å gjøre i hverdagen min.

– Om du ikke blir det finner du nok noe annet fint å gjøre, svarte hun.

Det var som å høre «Nei Linda, du kan nok aldri klare en slik utdannelse, eller et slikt yrke.» Det skulle så lite til å ta fra meg troen på at jeg også kunne nå noe jeg ønsket. Det var tryggere å la være å snakke om det.

Jeg var så full av angst at jeg i perioder måtte gå med truseinnlegg fordi jeg daglig tisset på meg i ren og skjær redsel.

Jeg var mye innlagt på psykiatriske avdelinger. Kort tid, lang tid, frivillig og tvang. Tvangen var verst, men noen ganger nødvendig. Håndjern og politi, reimeseng og sprøyter med medisiner som ble satt ufrivillig i låret mitt for å roe ned desperasjonen som herjet i meg. Virker det som en ålreit hverdag? Er det verdt å bli ung ufør for å få de 15 000–16 000 kronene i måneden?

Spesielt godt husker jeg en episode fra da jeg var innlagt på den psykiatriske avdelingen i Seljord. Jeg hadde time med en psykiater som kom med forslag til behandlingstiltak. Jeg avslår alle tiltakene – jeg er livredd og føler meg ikke klar for det hun foreslår. Jeg blir helt overrumplet når hun responderer med å si: «Nei, det er vel ganske bedagelig å bare gå hjemme å få disse pengene dine også»

(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)
(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)

Da ble jeg sint og spurte om det så ut som om jeg hadde en ålreit hverdag. Er det å hyle mens du skallet pannen i murveggen synonymt med «ålreit hverdag»? Angstanfall på angstanfall, mareritt, depresjon, tårer, hulk og sårhet, selvskading, frykt, usikkerhet og hele pakka. Er det et bedagelig liv der man sitter på ræva og hover inn penger?

En byrde for samfunnet

«Jeg må ærlig innrømme at jeg syns det er urettferdig at du skal kunne få den samme summen for å gå hjemme, som jeg får for å jobbe rumpa av meg» var det noen som sa til meg. Men hva med jobben jeg gjorde hver dag og natt, hver time, hvert sekund. Ante de hvordan jeg jobbet for å holde meg klar i hodet og ikke minst, jobbet for å holde meg i live, ikke bli slukt av smerten og gi opp? Ante de egentlig det? «Og Linda da, som sitter på ræva dagen lang og håver inn penger…» fikk jeg høre at noen andre hadde sagt om meg. Jeg ble såret, veldig lei meg og full av skam. For en belasting for samfunnet jeg var, enda en grunn til at jeg ikke var livet verdig. I ettertid bryr jeg meg ikke om hva som ble ment eller sagt eller ytret. De visste ikke hvordan mitt liv var, de hadde heller ikke erfaring som tilsier at alle kan forstå hvordan det er å være 20 år, alvorlig psykisk syk og ung uføretrygdet. Jeg visste det. Dagene mine var jævlige, det var for jævlig smertefulle. Det var ikke ålreit å høre at de sa slikt om meg, fordi jeg syns selv ikke det var ålreit å «sitte på ræva».

Tenk at jeg var så ubrukelig, så udugelig og så lat at jeg ikke engang kunne jobbe i noe jeg trivdes i!

Jeg ble en gang spurt om å være med å servere i et bryllup. Jeg takket ja til denne oppgaven, og så på det som en kjempesjanse til å vise at jeg kunne få til noe. Vi snakket om antrekk, om menyen og om hvordan bære inn og ut fat. Men så kom det frem at alle måtte ha samme antrekk, og jeg fikk ikke være med som servitør likevel. Det tok seg ikke ut med hvit kortermet bluse med mine arrete armer. Jeg spurte om jeg ikke kunne bruke en langermet, hvit bluse, men det var ikke riktig. Så jeg fikk rett og slett ikke lov fordi de arrete armene mine kunne støte gjestene og brudeparet. Dette viste meg nok en gang, at jeg ikke dugde. Jeg hadde ikke en gang riktige armer til å være servitør.

Selvtilliten min har tidvis har vært ikke-eksisterende. På det verste har jeg følt meg som en idiot konstant. Jeg var så full av angst at jeg i perioder måtte gå med truseinnlegg fordi jeg daglig tisset på meg i ren og skjær redsel. Og det at jeg tisset på meg i redsel var heller ikke noe som bidro til økt selvfølelse. Det ble eller ikke bedre av når jeg da fikk høre at jeg var lat og en byrde for samfunnets økonomi. Jobb var løsningen på alle mine problemer og det var urettferdig at jeg fikk penger for å ikke gjøre noen ting.

Full stopp

Det siste halvannen året har jeg følt meg mye friskere. Høsten 2012 søkte jeg jobb i nabokommunen, og jeg fikk jobben den dagen jeg fylte 27 år. For en bursdagsgave sjefen min ga meg, uten å vite om bursdagen min. Både jeg selv og mine omgivelser var både overrasket og stolt av meg. Jeg trivdes i min nye og tidvis travle tilværelse, men så begynte jeg å bli sliten. Sliten på en sånn måte gjorde at det snart sa full stopp. I redsel for å bli syk igjen av stress og utmattelse – i redsel for at andre skulle se hvor kjip, lat og ubrukelig jeg var sa jeg opp jobben. Jeg var for stolt til å be om tilrettelegging gjennom NAV. For stolt til å ta i mot tilrettelagt arbeidstid. For stolt til å i det hele tatt innse at du ikke bare kan oppe ut i en 100 % jobb når du aldri egentlig har vært en del av arbeidslivet.

Etter å ha blitt servert mat på avdelinger i årevis kan jeg nesten ikke lage mat.

Jeg er fortsatt ung og ufør. Etter å ha sagt opp jobben fikk jeg beskjed av fastlegen om å hvile i tre uker. Jeg hvilte, tok det med ro og men da jeg kom til meg selv igjen var det ikke noe annet enn husarbeid og tv som ventet meg. Jeg kunne sove og stå opp når jeg ville – jeg fortsatte å stå opp hver dag halv åtte. Nederlaget var enormt, og selv om hviletiden min var over var ikke skuffelsen det. Tenk at jeg var så ubrukelig, så udugelig og så lat at jeg ikke engang kunne jobbe i noe jeg trivdes i! Tenk at jeg sa opp på dagen og lot sjefen stå igjen med en ansatt for lite. Mer jobb på dem, mer latmannsliv på meg.

(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)
(Foto: Jonas Jeremiassen Tomter, NRK)

For det var slik jeg så meg selv, som en lat jævel som ikke gjorde annet enn å gå hjemme og stelle med huset. Jeg lagde ikke en gang middag. Etter å ha blitt servert mat på avdelinger i årevis kan jeg nesten ikke lage mat. Kanskje hadde de rett, de som slang med kjeften og sa jeg satt på ræva og håvet inn tusenlapper? Kanskje hadde de rett de som spurte hvorfor i helvete jeg liksom skulle ha det så vondt? Kanskje hadde de rett de som sa jeg måtte slutte å dyrke de forbanna mørke tankene mine? Jeg ble i tvil.

Etter å ha jobbet med meg selv gjennom mange år føler jeg meg nå mye tryggere på meg selv. Jeg kan godt drite meg ut uten å bry meg særlig om det. Jeg kan feile uten at verden raser sammen. Men jeg er fortsatt forsiktig med hvor mye jeg biter over, i redselen for å bli like skuffet over meg selv som jeg har blitt før.

Forferdelig redd

Men det har blitt bedre, mye bedre. For hvert halvår som går ser jeg fremgang, merker forandring og ser endringer i meg selv. Jeg føler jeg har kastet bort så mange år, samtidig som jeg vet at alle de årene behandling som har gjort meg så frisk som jeg er nå. Men jeg har gått glipp av mye som jeg nå tar igjen. Sånn som å kjefte på mamma når hun maser, eller hyle etter autograf på konsert. Jeg gjør sånt, fordi jeg ikke har fått vært gjennom den perioden da alderen min tilsa det.

Alt er mulig, har jeg lært. Jeg har klart så mye jeg før aldri trodde ville være mulig. Jeg vil bli jordmor, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal begynne og hvordan jeg skal klare det. Ikke minst er det vanskelig å gi slipp på tryggheten ved å være unnskyldt bak en alvorlig sykdom. Jeg er ikke alvorlig syk lenger, men jeg er redd, jeg er så forferdelig redd for å ikke lykkes, for skuffelsen og nederlaget ved å enda en gang innse at jeg ikke duger til noe annet enn å være ung ufør.

– Linda Aaland (27)

Hør hele historien om Linda i P3-dokumentaren «En dropout dropper inn»


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)