Penger og fengende refreng

Harald Apall Austad på hjemmekontoret i New York (Foto: Erlend Mokkelbost)
Harald Apall Austad på hjemmekontoret i New York (Foto: Erlend Mokkelbost)

Adresse: Williamsburg, Brooklyn

 

Bakgrunnen for denne dokumentaren var et tilfeldig møte jeg hadde med Harald Apall Austad på en fest i fjor vinter.

Harald hadde akkurat kommet hjem fra New York, der han hadde tatt del i Stargate sin «masterclass» – et statsfinansiert opplegg der en håndfull nordmenn fikk lytte til, lære av og spille ball med ett av verdens største produksjonsteam.

Det var en særs inspirert Asker-gutt jeg møtte i vinterkulden, og han var allerede godt i gang med å skaffe seg de nødvendige tillatelsene for å selv kunne få lov til å jobbe med musikk i New York.

Dette er nemlig en tanke som trolig har streifet de fleste musikere, produsenter og låtskrivere i Norge: Hva om jeg prøver meg i utlandet? De færreste gjør det dessverre. Det blir med dagdrømming om sene kvelder i et New York-studio, lyttende til den ferdige miksen av en Beyonce-låt.

Vil skrive for Jay-Z

Harald Apall Austad satt i årevis i et lite og støvete studio i Vika i Oslo, der han sammen med sin makker Krister Roang lagde låter med navn som Karpe Diem og Madcon. Men de hadde større ambisjoner: John Legend, Jay-Z, Britney Spears. Disse stjernene møter man ikke på gata i Oslo, og vel vitende om nettopp dette gjorde Harald i fjor en offensiv av de sjeldne for å få realisert sin drøm. Kort fortalt så solgte han alt han eide og hadde.

Lever den norske drømmen: Bli med når Harald Apall Austad og kollega Krister G. Roang er på Stargate sin Masterclass, besøke Jay-Z sitt studio ‘Roc The Mic’ og rølper rundt i Brooklyn. (Privat video)

Omsider kom Austad seg til New York, og slo seg til ro i hipsterbydelen Williamsburg i Brooklyn. Austad har kun vært der i noen måneder nå, men ting har så smått begynt å skje. Han har fått huket inn manager og musikkadvokat – viktige samarbeidspartnere som alle tar seg godt betalt – og har begynt å skrive låter med andre.

Kommersialitet

Det er en ganske annen verden jeg blir med inn i. New York er nemlig 6000 lange kilometer fra jantelov-landet Norge, og i en musikkmetropol som New York er man ikke bedre enn sin siste hit. Kredibilitet er ikke viktig i denne bransjen – her råder kommersialitet og et håp om høy plassering på Billboard sin Hot 100-liste. Det handler om refreng, penger, «hooklines» og store, vellydende trommer.

Med denne dokumentaren håper jeg å gi dere et lite innblikk i hva som kreves for å komme seg dit, og hvordan livet faktisk fortoner seg for en ung og hit-kåt Asker-gutt i musikkmetropolen New York.

Hør dokumentaren | Si din mening

Erlend Mokkelbost
erlendmokkelbost@gmail.com


Dundundun

Nådeløst trendbasert

 

Martin Bjørnersen skriver for blant annet Morgenbladet, jubel.fm og Filter Comoyo, og er en av landets fremste musikkeksperter innen feltene hiphop og RNB. Vi ba han belyse hvordan og hvorfor europeiske produsenter har slått seg opp i USA, og ikke minst – konsekvensen av det.
 

– Du har fulgt med på den urbane amerikanske musikken i et par tiår nå. Hva kan du fortelle meg om det du hører på radio nå kontra for 10 år siden?

– En av de største fordelene og ulempene med den såkalte urbane musikken er at den er nådeløst trendbasert – du får, noen ganger radikale, omveltninger omtrent årlig, om ikke hyppigere. Om vi snakker tiårsperspektiv her er jo det mest interessante at lydbildet til Neptunes og Timbaland, som dominerte den gang, i dag har rukket å bli en nostalgisk retrosound. Se for eksempel «Sweet Life», Frank Oceans låt, co-produsert av Pharrell, som dels låter som et forkastet kutt fra den første N*E*R*D-skiva, bare med litt ekstra jazz og Stevie Wonder oppå.

– Eller Tyler, The Creator sin omfavnelse av og mange nikk til Neptunes-sounden. Det ironiske ved dette er jo at det i dag er et nostalgisk sound, med et visst preg av «før i tiden lagde de ordentlig musikk». Det ligger en avvisning av dagens moderne lydbilde som sjelløst og tomt, innebygd i dette. Mens for ti år siden var det nettopp Neptunes som ble avfeid som sjelløst og tomt.

– Det er flere europeiske DJ’er og produsenter som har slått seg kraftig opp de siste årene – være det Stargate, Afrojack eller Tiesto for den saks skyld – som nå omfavnes av svarte artister. Hva tror du er grunnen til det?

(Artikkelen fortsetter under)

Sitat start
Den kommersielle svarte popmusikken omfavner en bastardisert versjon av denne opprinnelige svarte musikken, via Europa, mens de selv sitter igjen i hooden like blakke.

newyork-piano-200px

– Nå er jo Stargate og Afrojack og Tiesto tre separate caser. Den omfavnelsen av et såkalt europeisk sound tror jeg dreier seg om forskjellige ting: Du har artister som Kanye som omfavner dubstep eller får en beat fra for eksempel Hudson Mohawke, nesten som et fashion statement.

Generelt er vi tilbake på et sted i amerikansk popkultur hvor vi ikke har vært siden begynnelsen av åttitallet omtrent, hvor det europeiske anses som sofistikert og kult. Så har du den hemningsløse dance-popen. Det tror jeg hovedsakelig handler om «minste felles multiplum»-prinsipper: Det er musikk som er skreddersydd til å nå ut til flest mulig mennesker. I tillegg handler det vel rett og slett litt om at endel folk har blitt eksponert til det gjennom festing: det være seg Puff Daddy på Ibiza eller en gjennomsnittlig rapper på fest på superklubb i Vegas: De ser hvilken effekt musikken har, forbinder det med noe glamorøst og ser hvor bra business det er i det på de stedene, og vil lage noe med den bestemte appellen: bottle party rap, liksom.

– 90-tallet handlet mye om rave, techno og ecstacy. Musikken lever videre i populærkulturen. Hvordan er det å være vitne til det?

– Tja, selv musikalsk sett har jo dette relativt lite til felles med 90-tallets rave, bortsett fra noen få ytre kjennetegn, og at noen av aktørene, men slettes ikke alle, kommer fra den bakgrunnen. Jeg tror det må være aller mest absurd for de som oppfant techno og house – pioneerene fra Detroit og Chicago. Folk som har kjempet for sin musikk i tredve år, og for å få forståelse for at dette er svart musikk fra indre by, musikk som noen hevder også kan defineres som en annen form for hip hop. Og så se at den kommersielle svarte popmusikken omfavner en bastardisert versjon av denne opprinnelige svarte musikken, via Europa, mens de selv sitter igjen i hooden like blakke og like lite anerkjente, utover innen en snever krets nostalgiske entusiaster.

– Sjangre, trender og musikalske utrykk går i en evig sirkel, og ting som var utskjelt for bare få år siden har en tendens til å blomstre igjen. Hva blir det neste?

– Tja, trip hop og lounge-revivalen har vel allerede startet så vidt, he he!

MARTIN BJØRNERSEN (Foto: Privat)
MARTIN BJØRNERSEN (Foto: Privat)
– Som et hip hop-elskende menneske, hvordan stiller du deg til denne «europafiseringen» av den svarte, urbane musikken? Liker du for eksempel Stargate sine produksjoner?

– Som sagt, ting beveger seg fort i den delen av popmusikken og jeg ser ingen grunn til at det vil vedvare. Stargate tror jeg derimot vil beholde en posisjon – jeg er ikke spesielt glad i produksjonene deres selv, men grunnen til at de allerede har klart å klamre seg fast til sin posisjon så lenge er at de er mestere i å ligge akkurat tett nok rett bak de nye trendene til at de er ettertraktede. Samt at de jobber ekstremt hardt og har gode ører for hits, så klart.

– Kommer man på et tidspunkt til å bli lei denne hysteriske eurodancen og igjen ty til varme, soul-samples og James Brown-breaks?

– Motreaksjoner vil alltid komme, og de har jo allerede kommet. Akkurat soul-samples og James Brown-breaks har nok imidlertid forsvunnet for alltid, grunnet rent juridiske årsaker med tanke på sampleklarering og slikt. En morsom liten motreaksjon er jo at den såkalte Oslo-discoen og nu-disco generelt faktisk begynner å dukke opp i mainstreampoppen så vidt – når Snoop Dogg putter Todd Terje og Prins Thomas på mixtapene sine og Robbie sampler Todd Terje. Det blir vel neppe en kjempetrend, men det er mulig at det ikke har «peaket» enda, og at vi har større overraskelser i vente i den retningen der.

Erlend Mokkelbost
erlendmokkelbost@gmail.com

Dundundun

Rihannas norske høyrehånd

RIhanna elsker å jobbe med Stargate, produsentduoen som har laget låter for noen av USAs største artister og åpnet dører for flere norske musikkprodusenter.

 

 

Synes du dagens amerikanske listemusikken høres likt ut? Og hvorfor har så mange artister fra ulike sjangere har fått et ekstremt poppete lydbilde?

Norges store eksportvare på linje ostehøvelen, bindersen og sprayboksen er mye av svaret på det.

Stargate er nemlig en av åtte produsenter som står bak de største hitlåtene på det amerikanske listemarkedet, blant dem Timbaland, David Guetta og the Neptunes.

Tok poppen tilbake

– Stargate har vært med å gjøre pop mer populært i USA. Rihanna og mange andre store artister innen den såkalte «urbane» sjangeren har våget seg over i popkategorien takket være Tor Erik og Mikkels musikk, sier Gisle Stokland bak nettstedet 730.no.

– Stargate har vært med å gjøre pop populært i USA

Gjennom et drøyt tiår, preget av blant annet the Neptunes amerikanske og urbane lydbilde er poppen tilbake på topp. Aldri før har så mye musikk vært preget av det lett fengende og synthbaserte soundet.

Kuppet England

Tor Erik Hermansen og Mikkel Eriksen, fra henholdsvis Askim og Trondheim, startet i 1996 Stargate Studio AS. Tre år senere kom deres første gjennombrudd med den britiske, TV-skapte gruppa S Club 7. Stargate skrev den barnevennlige gladlåta «S Club Party» som ble hitsingelen på gruppas debutalbum. Låta nådde andreplass på de britiske listene og satt de norske produsentene på det britiske musikkartet.

Etter åtte år og over 40 topp 10-hits flyttet Tor Erik og Mikkel til USA, hvor deres første blinkskudd ble Ne-Yos nummer én R&B-hit «So Sick». Dette var starten for et tett samarbeid mellom Stargate og Ne-Yo, som står for tekstene på en rekke kjente låter.

– Stargate har et imponerende øre når det kommer til fengende refrenger, og jobber med låtskrivere som ofte disker opp med bra tekster de fleste kan relatere til- i alle fall synge med på, sier Gisle.

– Stargate er en av få produsenter som står bak de største låtene på radio

I studio med Rihanna

De norske stjerneprodustene står bak hitsingler fra blant annet Beyoncé, Chris Brown, Wiz Khalifa, Marina and the Diamonds, Jennifer Hudson og Rihanna. I dag jobber de i studio med sistnevntes kommende album og var derfor ikke tilgjengelige for en prat med P3 Dokumentar.

Erlend Mokkelbost
erlendmokkelbost@gmail.com


Dundundun

Stjernene om Stargate

 

Sitat start
Hvor sykt er ikke det? To norske menn brakte Lionel Richie tilbake på R&B-radioen i USA.

– Lionel Richie

Lionel Richie

Foto:Charles Sykes/Scanpix


Foto: Mattis Folkestad, NRK P3

Sitat start
Jeg elsker dem, de er så begavede. Det er flott at vi kobler så bra selv om vi er fra helt forskjellige steder.

– Beyoncé


Sitat start
Vi har oppnådd fantastisk suksess og jeg elsker å jobbe med dem. De har fulgt meg siden jeg startet og det er helt naturlig for meg å fortsette å jobbe med dem.

– Rihanna

Rihanna

Foto:Charles Sykes/Scanpix


Ne-Yo

Foto: Jordan Strauss/ Scanpix

Sitat start
Jeg har jobbet med andre produsenter, men det er noe spesielt med Stargate, hver gang vi møtes er det som et perfekt bryllup.

– Ne-Yo


Dundundun

Lagde superhit for Justin Bieber

 

For ikke lenge siden fikk norske Andre Lindal oppfylt enhver produsents aller største drom – låta hans ble en av Justin Biebers største hitlåter i 2012.

 

– Vi begynte på låta forrige høst, i desember var den ferdig og ble sendt til Biebers manager Scooter Braun. Etter ti minutter fikk vi meldingen om at låta skulle være med på Justin Biebers neste skive.

Det var den populære og listetoppende «As Long As You Love Me» Andre Lindal fra Holmlia i Oslo skrev til verdensstjernen Justin Bieber. Etter tre måneder var drømmen blitt virkelighet, Lindal fikk møte Bieber og hans innerste sirkel i studio.

– Jeg hadde frysninger hele den dagen, det var helt vilt og utrolig hyggelig å bli invitert med og få spille med Justin i studio, forteller Lindal over telefon fra Los Angeles.
Veien mot drømmen har derimot vært alt annet enn gøy og vært preget av hard jobbing, mange «nei», svindling av låter og lureri.

Blokkfløyte

Fra den spede start med blokkfløyte som hovedinstrument begynte Andre etter hvert i korps der han gjorde det meget bra som trompetist.

Lenge trodde Andre at det var det han skulle bli og startet på Berklee College of Music. Etter to måneder på det prestisjefylte universitetet la han omsider trompeten til side. Fire år etter gikk han ut som produsent.

– Da jeg var ferdig var mulighetene enten å flytte til New York eller Los Angeles. Valget falt på sistnevnte og på det tidspunktet visste jeg ikke helt hva jeg løp etter. Jeg jobbet hardt, lenge og med mange forskjellige folk uten at noe skjedde, sier Lindal.

Mistet motet

Etter hvert som visaen gikk ut og jobbingen viste seg å være forgjeves, flyttet Lindal hjem til Norge. Der møtte han Stargate som introduserte han til produsentene Espen Lind og Amund Bjørklund. Fra studioet i Oslo jobbet Lindal med artister som Sandra Lyng Haugen, Samsaya, Maria Storeng, Wisnu og Stella Mwangi. Samsayas «Change» ble hans første låt på radio.

– Etter to år i Norge dro jeg tilbake til Los Angeles. Jeg var helt nedbrutt og oppgitt, men ga meg selv seks måneder. Hadde det ikke skjedd noe innen den tiden, skulle jeg pakke sammen sakene og begynne med noe annet.

Sitat start

Jeg hadde frysninger hele den dagen, det var helt vilt

Fra Samsaya til Beiber

Klisjeen tro fikk Andre medvind og lønn for strevet. I løpet av kort tid tilbake i USA møtte han en av verdens største produsenter Rodney «Darkchild» Jerkins som etter hvert ble hans samarbeidspartner. Snart hadde han fire plasseringer på listene med Chris Medina, Kelly Clarkson og JoJo. Ett år etter kom meldingen fra Justin Biebers manager Scooter Braun.

Erlend Mokkelbost
erlendmokkelbost@gmail.com


Dundundun

 

Norsk lyd i USA

 

Andre Lindal jobber for tiden med en av USAs største kvinnelige artister – hvem er foreløpig hemmelig. Produsentdrømmen har endelig fått medvind og Andre skriver også låter til blant annet The Wanted, Nelly Furtado og One Direction.

– Vi har et naturlig poppete sound.

Hvordan blir man produsent?
– Man må først og fremst ha en musikalsk gave. Deretter er utholdenhet uhyre viktig, det tar i hvert fall ti år å starte noe ordentlig. Man må også lære å bli hard og tåle å få mange «nei». En del faller dessverre av fordi de ikke har evnen til å bli så hardhudet.

Hva er det med norske produsenter som er attraktivt på det amerikanske musikkmarkedet?
– Vi har et veldig naturlig poppete sound. For min del funket det veldig bra i møte med Darkchild som har en mer urban stil. Generelt har europeiske produsenter med seg mye pop som er meget attraktivt i USA. 

Hvor kommer vår poppete stil fra?
– Det er stort sett den musikken vi driver med i Skandinavia. Den er logisk for oss, og en måte vi lager musikk på. Rundt 2000-tallet var the Neptunes de store produsentene i USA, med deres ekstremt urbane lydbilde preget av tunge trommer og få akkorder. Da var ikke pop det store. I dag derimot er alt pop. Nicki Minaj, Katy Perry, Chris Brown, til og med rappere driver med pop, og mange har også de typisk skandinaviske gitarlinjene i låtene sine. 

Kan det trekkes linjer til det europeiske overtaket på listene på 90-tallet?
– Det kan man absolutt. Den europeiske stilen har kommet tilbake med en liten amerikanisering denne gangen.  Selve musikken i de største hittene låter veldig skandinavisk, mens låtene og melodiene som skrives oppå har en urban stil. Det er som et perfekt ekteskap. 

Har stargate banet vei for norske produsenter i USA?
– Nei, det vil jeg ikke si. Svenske Max Martin derimot har det. Han har åpnet dørene for europeiske produsenter mer enn noen andre . 

Hvorfor vil du jobbe i USA fremfor i Norge?
– Den eneste grunnen til det er fordi markedet er så lite i Norge. I USA er det flere som kjøper musikken og den når flere folk. Beyoncé selger for eksempel bare 19 000 plater i Norge. I Amerika har vi 10 000 spinns på radio hver dag, mens man i Norge kanskje har 10. 

Rapperen Nicki Minaj har lagt fra seg mye av hennes opprinnelige stil og lager ekstremt poppete musikk. (Foto: Amanda Schwab/Scanpix)
Chris Brown som egentlig er en R&B-artist selger en mer og mer poppete utgave av seg selv. (Foto: Matt Sayles/Scanpix)
Katy Perry (Foto: Felipe Dana/Scanpix)


BylinebildeAdiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no


Dundundun

Topp 5: Musikkfilmer

 

Siden ukas dokumentar handler om folk som lager musikk, tar vi en titt på filmer som handler om akkurat dette. Her er Filmpolitiets toppliste over fem gode filmer som forteller historien om livet og karrierene til ulike artister.

 

Walk the Line

Kjærlighetshistorien mellom June og Johhny Cash er som skapt for Hollywood. Walk the Line er en rørende historie som er drivende og godt fortalt, hvor både Joauqin Phoenix og Reese Witherspoon får vise at de har flere strenger å spille på – bokstavelig talt.

Les mer om filmen!

24 Hour Party People

Vi følger den kjente musikkmogulen Tony Wilson fra han ser Sex Pistols live for første gang i 1976, og fremover gjennom utviklingen av plateselskapet hans Factory og deres største band. Filmen er full av originale konsertopptak, så her er det nok av snacks for musikkinteresserte.

Les mer om filmen

The Doors

Jim Morrison er en av musikkhistoriens mest myteomspunnede frontfigurer, og det ville nesten være rart om det ikke ble laget film om denne mørke og mystiske forføreren. Filmen om The Doors viser ikke bare historien om bandet, men maler også et godt bilde av tiden hvor de hadde sin glanstid.

Les mer om filmen her!

La Vie En Rose

Marion Cotilliard spiller den stormende og formidable Edit Piaf i filmen om hennes liv og karriere, en rolleprestasjon hun fikk Oscar for. Filmen følger Piaf fra forlatt småjente til flåkjefta tenåring som sang på nattklubber, til den fenomenale kvinnen som slet både med rusen, helsa og kjærligheten.

Les anmeldelsen her!

Control

Anton Corbjins Control er både en estetisk og innholdsmessig vakker film om det tunge, men innholdsrike livet til Ian Curtis i Joy Division. Det småskitne og spirende musikkmiljøet i Manchester kommer til livet gjennom teppebelagte konsertlokaler med tung røykos, hvor du nærmest kjenner eimen av svette og lunken pils.

Les anmeldelsen her!



 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)