Drømmen om et evig liv

− Jeg skulle nok ønske at jeg døde av kreft, for eksempel. Da vet jeg litt på forhånd når det kommer til å skje, sier Ole Martin Moen.

Det virker kanskje litt spesielt å ha konkrete ønsker og tanker rundt sin egen død, men dette er noe Ole Martin har tenkt mye på de siste åra. Som en av ytterst få nordmenn har han inngått en avtale med Alcor Life Extension Foundation, en organisasjon som spesialiserer seg på kryonikk – eller cryonics, som det heter på engelsk.

− Dette er en medisinsk praksis som går ut på å fryse ned mennesker etter at de er døde, i et håp om at det vil være mulig å få dem tilbake en gang i framtida, sier Ole Martin.

https://youtu.be/jYlCcEOAG9k

En dyrebar prosess

Når Ole Martin en gang sovner inn, bør han kjøles ned så fort som mulig – og aller helst bør han holdes kunstig i live. Båndet rundt håndleddet hans, som han har på seg hele tiden, inneholder konkrete instruksjoner rundt hvilke tiltak som bør gjennomføres. Det er nemlig flere ting som må klaffe for at prosessen skal fungere.

− Med én gang jeg er erklært død, kommer jeg til å kjøles ned til så vidt over nullpunktet. Så vil de begynne å bytte ut vannet i kroppen min med frostvæske.

Alcor tilbyr flere typer avtaler, og Ole Martin har valgt å for et dyrt alternativ: Han må ut med en tusenlapp hver måned – 12 000 kroner i året. Hvis han lever til han blir 80 år gammel, har han punget ut med over 600 000 kroner.

Totalt koster avtalen 200 000 dollar, noe som tilsvarer rundt 1,6 millioner kroner. Det er vanlig å finansiere cryonics-prosjekter gjennom en livsforsikring, og denne løsningen har også Ole Martin gått for.

– Jeg skal fryse ned hele kroppen, og det er også det dyreste.

Hvis han skulle dø i dag, overføres 500 000 dollar (rundt 4 millioner kroner) til Alcor via Ole Martins forsikringsselskap – nesten tre ganger så mye som avtalen faktisk koster. Det er lurt å legge på en del ekstra, da det bli dyrt å frakte Ole Martins kropp over til USA. Dessuten kan det hende at en cryonics-avtale vil bli enda dyrere i framtida, noe han nå har sikret seg mot.

− Jeg skal jo fryse ned hele kroppen, og det er også det dyreste. Å fryse ned bare hodet koster mindre.

Motivasjonen for Ole Martins avtale er klokkeklar: Han har lyst til å leve videre og oppleve framtida. Et høyteknologisk samfunn vil sørge for at planene går i orden, tror han.

− Jeg tror på et liv etter døden, men det er ved hjelp av cryonics. Og jeg tror bare at det er de rettroende som får et liv etter døden – de som får en slik avtale.

– Du trenger et mirakel

Ole Martin håper at døden vil være litt som å besvime: At han bare lukker øynene, for så å våkne opp i en helt ny tid. Men vil drømmen hans gå i oppfyllelse? Neppe, tror Trygve Magne Eikevik. Han er professor ved NTNU i Trondheim, med spesialisering innen konservering og nedfrysing. Å fryse ned et menneske er i utgangspunktet en enkel prosess, forteller han. Opptiningen vil by på atskillig større utfordringer.

− Kroppen består av større samlinger av vev, og du kan ikke unngå at dette får skader når du skal fryse det inn og tine det opp igjen. Vi kan muligens håpe at slike ting kan løses i framtida ved hjelp av ny teknologi, men i utgangspunktet har man jo dødd på grunn av et eller annet. Ikke bare skal du kjøles ned og fryses – du skal også tines opp igjen uten at vevet ditt tar skade av det. Samtidig skal du vekkes til live og helbredes av en sykdom du har dødd av, sier Trygve.

− Og da trenger du et mirakel, tror jeg.

Professoren sammenlikner prosessen med en frossen biff: Når kjøttet tiner, blir det alltid liggende igjen en del vann. Dette skyldes iskrystaller som stikker hull på vevet i kjøttet, slik at væske renner ut, forklarer Trygve. Det samme vil skje dersom et menneske går fra frossen til tint tilstand. Og hvis iskrystallene punkterer kroppsvevet ditt? Vel, da har du et problem.

− Å erstatte denne cellestrukturen, eller å bygge den opp igjen, er ikke gjennomførbart – og jeg har heller ikke tro på at dette ligger innenfor hundre års forskning.

Ingen enkel oppgave

Jostein Halgunset, som er professor ved NTNUs medisinske fakultet, er også rimelig skeptisk.

− Det vil bli vanskelig å tine opp et menneske uten å gjøre skade, men jeg ser ikke på dette som en umulighet – det kan godt hende at teknologisk utvikling kan hjelpe oss der, sier han.

− Jeg tror den største utfordringen vil bli å tine opp en organisme som er i ferd med å dø, og så få den til å fungere igjen etterpå.

Kroppen vår fungerer som et slags økosystem der milliarder er celler er avhengige av hverandre, forteller Jostein. Når mennesker blir syke, for eksempel av kreft, blir økosystemet forstyrret: Alle cellene påvirkes av sykdommen. Det kan ta flere uker før kroppen ikke orker mer.

− Hvis man tiner opp en person som døde av kreft, vil vedkommende vende tilbake til innfrysningstidspunktet – altså til det øyeblikket døden inntraff. I så fall må man ikke bare ta knekken på kreftcellene, men også få kroppen tilbake i balanse – der vevet og cellene fungerer sammen som en helhet. Det kan bli veldig vanskelig, tror jeg.

Å fryse ned og tine opp igjen en frisk, velfungerende organisme er også vrient, men det er lettere å se for seg at dette kan bli mulig gjennom ny teknologi, mener professoren.

− I science fiction-sammenheng har det blitt foreslått at folk kan fryses ned i et romskip, og tines opp igjen etter noen tusen år. Teknisk sett er nok dette mye enklere.

Vil ikke råtne i en kiste

Når P3 konfronterer Ole Martin med professorenes skepsis, blir han ikke nevneverdig bekymret. Det er ingen tvil om at cellestrukturen i kroppen vil ta skade av å fryses ned og tines opp igjen, konstaterer han.

− Men dette fungerer allerede med sædceller og eggceller, så umulig er det ikke. Og selv om det kanskje tar mer enn 100 år, har jeg ikke hastverk når jeg først ligger nedfrosset på flytende nitrogen, sier han.

Dersom Ole Martin dør av kreft en gang, er han fullt klar over at sykdommen ikke forsvinner når han fryses ned. På den annen side kan kreftforskningen ha kommet veldig langt på 100 år, påpeker han.

– For meg er tanken på å råtne i en kiste enda eklere.

− Det kan godt være at de fleste sykdommene vi dør av i dag, vil være kurerbare innen den tid. Tenk på hvilke enorme framskritt vi har gjort de siste 100 årene. Hvorfor skal vi tro at de neste 100 blir mindre revolusjonerende?

Det har gått fire år siden Ole Martin bestemte seg for å inngå en «fryseavtale» med Alcor. Han er vant til at folk reagerer på prosjektet hans.

− De fleste ser nok på valget mitt som underlig, men det gir i høyeste grad mening. Det kan godt være at cryonics ikke fungerer, men begravelse fungerer i hvert fall ikke, sier han.

− En del synes tanken er litt ekkel, men for meg er tanken på å råtne i en kiste enda eklere.

Forestill deg at du står opp om morgenen, slik du alltid gjør. Du tusler ut på kjøkkenet, åpner kjøleskapet og trekker ut en melkekartong. Hvor har kartongen vært før den havnet hos deg? I butikken, så klart. Men kom den dit av seg selv? Selvfølgelig ikke. I utgangspunktet var melken hos kua på gården, før den ble fraktet videre til meieriet – og deretter til skapet i butikken. Alle disse leddene inkluderer mennesker. Men trenger vi dem?

Vel – nesten ikke. Maskinene kan nemlig gjøre jobben for oss.

− Bondegårder har mange hundre melkekyr, men trenger bare noen få ansatte. Lastebilen som transporterer melken fra gården til meieriet, kan i prinsippet kjøre seg selv. Meieriet er nesten fullautomatisk, så vi behøver bare to-tre mennesker her også. Og melken kommer ut i butikken med en bil som kan kjøre på egen hånd, sier Anders Kofod-Petersen.

– Om 10-15 år kan vi leve i et samfunn hvor vi egentlig ikke trenger å jobbe.

Dansken er professor ved NTNU og visedirektør ved Alexandra Instituttet i København, og han har en doktorgrad i kunstig intelligens. Historien om melkekartongen dras ofte fram når han skal beskrive hvilke arbeidsoppgaver som snart kommer til å bli overflødige, nettopp som følge av utviklingen på robotfronten.

− Egentlig behøver du ikke å gå i butikken, heller. Du kan jo kjøpe den på nettet og få den levert på døra!

En teknologisk revolusjon

Da statsminister Erna Solberg besøkte Sør-Koreas hovedstad i april, ble hun ønsket velkommen av den høflige roboten Hubo. «Heia Brann», sa Hubo, og strakk fram en blomsterbukett. I utgangspunktet ble roboten laget for å bevege seg inn i farlige katastrofeområder – og han er bare én av fryktelig mange intelligente maskiner. Flere av dem møter vi hver eneste dag.

For eksempel når vi sjekker inn på flyplassen, scanner inn varene våre på Meny, knasker på en automatkjøpt sjokolade eller lar gressklipperen klippe gresset på egen hånd. Roboter finnes i uendelig mange varianter – og antallet øker stadig.

− Vi står overfor en teknologisk revolusjon som potensielt kan dekke primærbehovene våre, nesten helt gratis. Om 10-15 år kan vi leve i et samfunn hvor vi egentlig ikke trenger å jobbe, sier Anders.

− Men det krever at vi er villige til å diskutere den videre utviklingen. Vi må ha et langsiktig perspektiv. Hvis vi ikke snakker om dette, risikerer vi at ting bærer galt av sted. Det er mange yrker som kommer til å ligge tynt an i framtida, og hvis vi ikke gidder å diskutere det – og samtidig insisterer på at samfunnet vårt skal baseres på at alle må arbeide og tjene penger – risikerer vi at store deler av befolkningen plutselig står uten jobb.

Blir disse jobbene borte?

Selv om vi er et godt stykke unna et slikt scenario ennå, er det et trasig faktum at mange jobber kommer til å forsvinne. Fotomodeller i blader og på film (!) kan være blant de første som ryker, skal vi tro Anders. Det er nemlig både enkelt og billig å animere modellene istedenfor å bruke mennesker av kjøtt og blod.

Typiske «rutinejobber», for eksempel kontorstillinger, kan også bli borte etter hvert – og det samme gjelder diverse jobber i servicebransjen. Transportansatte er også rimelig utsatt, og – dessverre for undertegnede – henger journalistyrket i en stadig tynnere tråd. Anders ler høyt inn i telefonrøret.

− Dere journalister ligger tynt an, ja! Flere store nyhetsbyråer lar roboter rapportere for dem, for eksempel innen sport og finans. Det vil nok bli mer kompliserte reportasjer etter hvert, for språkteknologien er i kraftig utvikling.

Heldigvis finnes det også lyspunkter der ute: Enkelte yrker vil aldri gå av moten, tror professoren.

− Det er minst sannsynlig at prester forsvinner. Jobber innenfor helsevesenet, der mennesker møter mennesker, er også en sikker kandidat. Dessuten vil vi ha behov for håndverkere i mange, mange år framover. Menneskehender kan utføre mye som en robot vil ha problemer med, sier Anders.

Hva vil vi ellers få god bruk for i et maskinpreget samfunn? Du har kanskje gjettet det allerede.

− Tekniske utdannelser kommer til å stå sterkt. Det å forstå teknikk og naturvitenskap, slik at man kan «snakke» med robotene, vil bli uhyre viktig.

Maskiner i krig

Vi har sett det på film mange ganger: Superintelligente, ondsinnede roboter som kaster seg over menneskeheten, klare for å overta verden én gang for alle. Det er vel en viss sjanse for at dette kan skje i virkeligheten også? Anders er slett ikke overbevist.

− Det er jo en risiko der, men den er veldig, veldig lav. Det er mange andre utfordringer som ligger mye tettere på oss, sier han.

– Mennesker vil alltid ønske å bidra på en eller annen måte.

Krigføring er en av dem. På et tidspunkt vil det kanskje bli aktuelt å gjennomføre helautomatiserte kriger, uten menneskelige innslag. Det kan bli skummelt, tror professoren.

− Hvis Norge går inn i en krig, vil befolkningen være mest opptatt barna sine – soldatene som kjemper for landet. Når mange soldater dør, vil dette også være et argument for å stoppe krigføringen. Dersom vi bare sender maskiner ut i kamp, er det ingen barn som dør lenger, sier Anders.

− Og da mister vi også et vesentlig grunnlag for å avslutte krigen. Dette er en diskusjon som er uendelig mye viktigere enn at det kanskje kommer superintelligente roboter og spiser oss en gang i framtida. Det synes jeg er synd.

Sosiale flokkdyr

Det er nok mange som tenker at en samfunn med maskiner i førersetet er et ganske kaldt og trist samfunn. Og hva skal vi gjøre hvis jobbene våre knabbes av roboter? Anders velger å se på framtida med et optimistisk blikk.

− Mennesker er sosiale dyr, og vi lever i flokk. Vi vil alltid ønske å bidra på en eller annen måte, selv om det ikke fører til noen lønnsslipp. Og hvis ikke trenger jobben vår for å kunne betale regningene våre, kan vi gå dit likevel – for det sosiale.

Dessuten kan vi endelig få overskudd til ting som ikke prioriteres godt nok i dag, påpeker han. Hva hvis hjemmetjenesten kunne brukt tida på å snakke med brukerne sine, istedenfor å støvsuge og rydde og alt det andre som en robot kan gjøre minst like bra?

− I så fall har mennesket gjort det mennesket er god til, mens maskina har gjort det maskina kan best, sier Anders.

− Og det tror jeg er den riktige veien å gå.

5 ting vi mister når robotene kommer

La oss spole tida noen år framover, dere. Nå befinner vi oss i 2070, og landet vårt ser temmelig annerledes ut – på godt og vondt. Mest vondt, kanskje. En regntung dag i november kom det en diger gjeng med utspekulerte maskiner susende inn i Norge, og denne gangen har de åpenbart kommet for å bli. Kongefamilien, regjeringen og hele mediebransjen har forsvunnet opp i røyk. Dette burde vi tenkt på i 2016, da de små metallklumpene fortsatt bare kunne si «hei», «hadet» og «jeg liker brunost». «Så søte de er», sa vi til hverandre da. Naive og blåøyde som vi var.

For nå er det altså for seint. Robotene har tatt over tronen, de har tatt over verden, og vi sitter med skjegget i postkassa. Hva kan vi gå glipp av når landet styres av metall, teoretisk sett?

Ganske mye, skal jeg si dere. Her er fem eksempler – i tilfeldig rekkefølge.

Kulinariske opplevelser

Greit nok at robotene er superintelligente maskiner som kan legge geniale, ondsinnede planer i løpet av noen få minutter – men HAHA, spise kan de jo ikke! Det er faktisk ganske festlig.

Dessverre er det store sjanser for at robotenes spiseforstyrrelser vil gå ut over oss. Tacofredag, fårikål-kos og Grandiosa på julaften? Ikke på robotenes vakt, nei! Her vil restauranter, butikkjeder og kebabsjapper fordufte før vi rekker å blunke. Dessuten kan vi bare glemme de få Michelin-stjernene vi kan skryte av her til lands: Robotene har selvfølgelig lagt sin elsk på Michelin-mannen istedenfor. Boller, kaker og annet knask vil også være en saga blott i robotenes herredømme. (Det samme gjelder uttrykket «nå koser vi oss», men det sier seg selv).

Grinefilmer

Mye kan sies om roboter, men særlig følsomme er de vel ikke. De vil aldri kunne sette pris på en tåredryppende film om kjærleik, kos og klem. Slikt fjas blir definitivt ikke prioritert når robotenes kulturråd samles for å plukke ut filmer de vil satse på. Neida, her blir det nok bare Will Smith-klassikeren «I, Robot» for alle penga. I mange år på rad.

Det betyr at vi må lide oss gjennom kjærlighetssorg etter kjærlighetssorg uten å hulke sammen med «Titanic» eller «The Notebook». Er du en av dem som ser «Love, Actually» hver bidige jul? Sucks to be you når robotene overtar roret! Hvert eneste fnugg av romantikk er kastet på søppeldynga. Vi må rett og slett vinke farvel til hver eneste film og TV-serie i grinekategorien.

Aldri mer «Grey’s Anatomy». Aldri mer «Stolthet og fordom». Aldri mer «Hotel Cæsar».

Tabloide overskrifter

Det er bare å innse fakta, dere: Journalistyrket henger i en stadig tynnere tråd. Flere store nyhetsbyråer benytter seg av robotekspertise allerede, og – irriterende nok – er det mange som mener at maskinene gjør en utmerket jobb. Når de onde blikkboksene tar over samfunnet vårt en gang i framtida, er journalistene de første som må ut. De få som er igjen på dette tidspunktet, vel å merke. (Les: To-tre personer).

Men fra spøk til revolver: Robotreporterne er sikkert helt ålreite. De kan levere fine referater fra sportsverdenen, streite reisereportasjer og nyttige nyhetsmeldinger. Men tabloide, flotte overskrifter som «Du vil aldri tro hva som skjedde da Turid glemte klesvasken på snora» og «Craigs hyllest til kaninen Bobby rører en hel verden»? GLØM IT! Robotenes formuleringsevne vil aldri nå så langt.

De vil heller ikke prioritere å lage klikkvinnere av typen «SKALK LUKENE – NÅ KOMMER STYGGVÆRET» eller «Anne-Lise (56) er Nordlands yngste tippoldemor». Og hvordan skal robotene tjene penger på journalistikken uten disse godbitene, egentlig? Det har nok ikke blikkboksene tenkt på. Men egentlig er det kanskje like greit at mediebransjen går dukken.

Kroppspress

Ifølge visse robot-eksperter skal nåtidens fotomodeller være blant de første som forsvinner fra jobbmarkedet en gang i framtida. I så fall er det vel bare et tidsspørsmål før maskinene overtar catwalkene også. Deretter står TV-bransjen for tur, og seinere er det film- og musikkindustrien som får gjennomgå. Det er vel en viss sjanse for at også rosabloggerne må se seg slått etter hvert.

Så da sitter vi der, da – med metallklumper på alle kanter. Robotkvinner og -menn er sikkert pene nok, men kroppene deres er jaggu ikke mye å skryte av: De har panneflate rumpeballer, steinharde pupper og liksom-muskuløse brystkasser. Det er vel ingen som går rundt og ønsker seg en slik kropp? Vel – nei. Men dette er altså det eneste våre nye forbilder har å by på. Og når kantete robotkropper er alt vi ser på TV, i filmer, i motebransjen og i musikkvideoer, blir vi garantert påvirka… til å sette mer pris på vårt eget utseende? Til å nyte det faktum at vi faktisk er laget av kjøtt og blod? Det er jo lov å håpe! I så tilfelle kan vi sette et digert lokk over alt som heter kroppspress – og vi blir ett i-landsproblem mindre.

Et velutviklet ordforråd

«Jeg sa til hun at hun ikke kunne stole på hun». Følgende utsagn er hentet fra årets «Paradise Hotel»-sesong, fritt etter hukommelsen. Påfallende mange av de unge deltakerne var tilsynelatende ikke informert om at det finnes et ord som heter «henne» – og at dette faktisk kan benyttes av og til.

Med fare for å være både frekk og ufin: Jeg har en ørliten følelse av at de onde robotene vil ligge på samme nivå. Ikke snakk om at de klarer å uttale den vanskelige kj-lyden, i hvert fall! Og den omdiskuterte frasen «i forhold til» vil sannsynligvis misbrukes som aldri før. Det er vel heller ingen som tror at robotene vil skjønne en dritt av kjente og kjære uttrykk som «klabb og babb» og «rosinen i pølsa»? Nei, maskinenes tilstedeværelse vil nok legge en solid demper på språket vårt.

«Schrödingers katt»: Kunstig intelligens

I fjor sendte «Schrödingers katt» en egen episode om roboter og andre intelligente maskiner. Her kan du få et større innblikk i hvilke muligheter som finnes i dag – og hvordan dette vil prege oss i framtida.