Nok en ungdomsroman har blitt filmatisert for kinolerretet, og The Maze Runner, som er basert på den første boken i en trilogi skrevet av James Dashner, er en spennende fortelling om kampen for frihet, det å bli voksen og å finne seg selv.
Filmen slår ikke på langt nær like hardt som det The Hunger Games gjorde da den kom på kino i 2012, men dette er likevel en film som kommer til å fenge det unge publikumet.
Anmeldelse: «The Hunger Games» | «The Hunger Games: Catching Fire»
Fanget i labyrinten
The Maze Runner kaster oss rett ut i historien. Thomas, spilt av Dylan O’Brien, kjent fra Teen Wolf-serien, våkner opp i en mørk vareheis – han aner ikke hvem han er, eller hvor han kommer fra, alle minner før dette øyeblikket er borte.
På toppen av heisen venter en eng der en guttegjeng hilser ham velkommen. Heller ikke de husker hvem de er, men noen av dem har levd i den grønne lysningen i tre år. Der har de bygget hus, dyrket sin egen mat og prøvd å opprettholde en slags sosial orden – alt i skyggen av en gigantisk mur som omgir den store gressletta.
Hver dag åpner det seg en port i veggen inn til en labyrint som skjuler seg på den andre siden. Om dagen prøver guttene å finne en vei til frihet gjennom labyrinten, men de må være tilbake før dørene lukkes om kvelden, for en natt i labyrinten er den sikre død.
Det bryr selvfølgelig ikke Thomas seg om, og begir deg inn i de mørke gangene for å finne en vei ut.
Når det en dag kommer en jente opp den mørke vareheisen, som virker å dra kjensel på Thomas, heves temperaturen i leieren, og Thomas blir beskyldt for å vite mer enn han gir uttrykk for.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
God og underholdende action
Etter de første nervepirrende minuttene, der Thomas ikke skjønner hva som har skjedd, er tempoet i The Maze Runner rolig. Manusforfatter Noah Oppenheim og regissør Wes Ball tar seg god tid til å etablere universet og menneskene i det.
Det tar kanskje litt for lang tid før handlingen virkelig tar opp tempoet, men når det først skjer blir vi belønnet med gode actionsekvenser som hverken varer for lenge, eller overøser oss med altfor mye dataanimert grafikk.
Wes Ball, som med denne filmen gjør sin regidebut for en spillefilm, har jobbet mye med visuelle effekter og dataanimasjon tidligere, og dette har gitt ham et godt øye for hva som ser bra og troverdig ut.
Les også: Se den nye traileren for «The Hunger Games: Mockingjay – Part 1»
Fint skuespill
Dylan O’Brien er en relativt fersk skuespiller, men han er god i rollen som Thomas og overbeviser som en forvirret og redd, men modig gutt som er villig til å ofre livet for frihet.
På rollelista står også blant andre Thomas Brodie-Sangster (Game of Thrones), som den sympatiske Newt, Aml Ameen, som lederen Alby, Blake Cooper som yngstemannen Chuck og Will Poulter som Gally, som hater Thomas fordi han forstyrrer freden og illusjonen om et hjem gruppen har klart å opprettholde.
Alle spiller godt, men Brody-Sangster og Cooper er spesielt gode i samspillet med O’Brien. Jenta Teresa, som spilles av Kaya Scodelario, har et gjennomtrengende blikk og en sterk tilstedeværelse. Rollefiguren får imidlertid svært liten plass i filmen og kunne med fordel vært utforsket mer.
Antiklimaks
Det store spørsmålet med The Maze Runner er selvfølgelig hvem som har sendt guttene inn i midten av den store labyrinten og hvorfor. Ønsket om svar driver handlingen gjennom filmen, engasjerer meg som publikumer og skaper en fin spenning.
Når svaret endelig avsløres, kommer det imidlertid som et antiklimaks fordi jeg ikke kjøper forklaringen.
Slutten på filmen bærer preg av at dette er den første i en trilogi, og at filmskaperne ikke vil avsløre for mye før det er klart for neste kapittel. The Maze Runner klarer ikke å bli noe mer enn én av mange i rekken av ungdomsfilmer, men den klarer å gjøre det den er laget for – nemlig å underholde.
