Rogue One: A Star Wars Story er den første Star Wars-filmen som ikke tilhører selve sagaen, som så langt spenner fra episode 1 til 7, men den føles på alle måter som ekte vare.
Regissør Gareth Edwards (Monsters, Godzilla) har laget en film som kanskje minner mest om Imperiet slår tilbake (1980), anerkjent som seriens beste.
Den har farten, flyten og eventyrfølelsen, og mangler bare den avvæpnende humoren og et rikere persongalleri som kjennetegner Star Wars på sitt aller beste. Rogue One er likevel mer enn god nok til å sette fantasien i full sving hos alle som elsker underholdende eventyr i galakser langt, langt borte.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dødsstjernen truer
Handlingen skildrer opptakten til den første filmen fra 1977. Hovedpersonen er Jyn Erso (Felicity Jones), som går gjennom den samme reisen som Luke Skywalker i den første og Rey i den nyeste.
Også Jyn er ung og selvstendig, likegyldig til kampen mot Imperiet og kastes inn i et eventyr hun ikke søker. Det viser seg at hennes far, Galen Erso (Mads Mikkelsen), som hun ikke har sett på mange år, er konstruktøren bak den nybygde Dødsstjernen.
Når opprørerne vil finne ut hvordan Imperiets supervåpen kan ødelegges, blir Jyn et viktig redskap. Hun blir tvunget ut på et interplanetarisk tokt for å lete etter faren med en gjeng krigere fra opprørsalliansen, blant andre Cassian Andor (Diego Luna) og roboten K-2SO (Alan Tyduk).
Felicity Jones til NRK: – Ville fange eventyrfølelsen fra 70-tallet
Rogue One kaster ikke bort tid og setter eventyret i gang med det samme. Spenningen er der fra begynnelsen, samtidig som Gareth Edwards og hans (antageligvis) enorme stab skaper et stort, deilig og mangfoldig univers som er lett å kjenne igjen fra tidligere filmer.
Historien foregår kanskje på nye planeter, men det visuelle uttrykket har en umiskjennelig Star Wars’sk signatur. Her pakkes eventyret inn i effektfulle actionsekvenser av ypperste sort, med et knippe helter som rekker gjøre seg nok bemerket til at man bryr seg om deres skjebner.
Ved siden av de som allerede er nevnt, gjør også Forest Whitaker, Donnie Yen og Riz Ahmed fine roller, mens Ben Mendelsohn er akkurat passe slem som Krennic, mannen med kommandoen på Dødsstjernen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mørkere historie
Av og til er Rogue One litt for ivrig til å gi vink til andre Star Wars-filmer. Dette er spesielt merkbart med den tørrvittige roboten K-2SO, når den utregner odds, har en dårlig følelse, eller holder vakt ved et kontrollpanel i en fengselsblokk.
Her bruker filmen altså referanser til dialog og situasjoner som ikke har skjedd ennå i seriens kronologi. Samtidig har filmskaperne flittig gjenskapt miljøer, personkarakteristikker og teknologi som vi drar kjensel på. Dette er kanskje naturlig, siden historien foregår rett før den første Star Wars-filmen begynner, men det føles som om regissøren av og til er litt i overkant bakoverskuende.
Rogue One gir også glimt av noen kjente figurer som ikke kan spilles av de opprinnelige skuespillerne, og dette slår ikke helt heldig ut. CGI-teknologien har rett og slett ikke kommet langt nok. Heldigvis gjelder dette noen få scener i filmen, og det skjemmer ikke helhetsinntrykket nevneverdig.
Gareth Edwards til NRK: – George Lucas elsket den
Samtidig som Rogue One: A Star Wars Story har mye til felles med de andre filmene, har den også en litt annen stemning. Historien er mørkere og mer alvorlig for de impliserte, noe som er forståelig på grunn av det som utspiller seg, men som samtidig gjør at man savner flere humoristiske glimt.
Kanskje er det også derfor filmen utelater noen av formgrepene vi har blitt vante til, som den rullende introteksten og de sveipende overgangene mellom scenene, nettopp for å signalisere forskjellene og understreke at denne filmen er noe for seg selv.
Det er likevel ingen tvil om at Gareth Edwards har regissert en film med mer enn nok Star Wars-DNA i seg til at Rogue One føyer seg pent inn blant de eksisterende filmene. På sitt beste er dette susende god underholdning som viser at Disney heldigvis mener alvor med den pågående utvidelsen av dette høyt elskede universet.
