På kino: «Fortiden er aldri død. Den er ikke en gang fortid.» Med dette William Faulkner-sitatet begynner «Antebellum» – en film som setter klørne i USAs arvesynd.
Dette er en konseptthriller som blander to ulike tidslinjer for å skildre grusomhetene på en bomullsplantasje i Sørstatene, parallelt med at vi møter en ung foredragsholder på reise i dagens USA.
Sammenflettingen av disse to historiene gjøres på fiffig vis, og det er flere enkeltscener som begeistrer og gjør inntrykk underveis.
Men «Antebellum» er en ujevn film i både skuespill og manus.
Det er en film som blir så opptatt av at plottvrien skal fungere, at en del scener kun blir middelmådige transportetapper.
ANMELDELSE: The Good Lord Bird – Ethan Hawke er gnistrende god
Best når en vet så lite som mulig
«Antebellum» er en filmopplevelse som blir markant bedre av at en vet så lite som mulig om handlingen før en setter seg ned i kinomørket.
Amerikas arvesynd, med slaveriet og den hatske rasismen som lå til grunn for det systemet, rives opp som et åpent sår i filmens første del.
Med blodige grusomheter skildres plantasjelivet. Og vi introduseres effektivt for en tilværelse hvor verdien av et liv og en persons frihet styres fullstendig av hudfarge.
Dette hatet pulserer gjennom historien, og fanges opp igjen i en moderne storby hvor forfatteren Veronica Henley (Janelle Monáe) reiser rundt for å snakke om USAs systematiske undertrykkelser, og hvorfor de fremdeles er aktuelle.
«Antebellum» er ingen skummel skrekkfilm, men den er blodig og ubehagelig – og den leker med noen sjangerklisjeer.
Det er ikke akkurat veldig originalt å bruke «kjolekledd jente i hotellgang» i 2020, men det er heldigvis ikke helt uten grunn at scenen er med.
ANMELDELSE: Shirley – Elisabeth Moss er glimrende
Får ikke tatt ut potensialet
Åpningssekvensen starter i hagen til et idyllisk herskapshus. Vi blir med rundt huset, følger soldater på marsj gjennom åkeren, og ender opp blant slavenes brakker hvor en grusom avstraffelse foregår.
Dette er et hardtslående anslag som kombinerer filmatisk kunstferdighet med en effektiv etablering av både rollefigurer og tematikk.
Slike scener, kombinert med Janelle Monáes sterke hovedrolle, et stemningsfullt lydspor og en fengende plottvri gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at «Antebellum» kunne blitt mye bedre.
Dessverre blir dette en film som ikke får ut potensialet sitt. Filmen fremstår tidvis som et utkast, hvor ikke alt er helt ferdigstilt og det trengs noen innspillingsrunder til før alt henger ordentlig sammen.
Flere av rollefigurene og skuespillerne blir forglemmelige lettvektere i dette landskapet.
Jena Malone, som spiller en av antagonistene, ender opp som karikert superrasist som tilsynelatende har ramlet ut av en «Terminator»-film.
Og en del av replikkene som både Sørstatssoldater og Viktorias venninner må lire av seg, er omtrent like forseggjorte og interessante som autogenerert heismusikk.
Det er likevel nok slagkraft og spenning her til at «Antebellum» er verdt å få med seg for dem som elsker en finurlig plottvri. Men ikke se traileren før du går, den avslører alt for mye.
«Antebellum» har kinopremiere fredag 9. oktober.
