Det er en fiktiv vårdag i Norge. Innbyggerne som bor der vet det ikke ennå, men landet står overfor en saftig økonomisk smell. Alt håp er ute: Oljefatene er tomme, lakselusen har spist opp alle oppdrettsområdene og A-ha har lagt opp for åttende gang. Statsminister Erna Solberg trer ut på talerstolen for å informere folket om hvilken kjempekrise vi har i vente. Og hvordan formulerer hun seg da?

− Det går an å si at vi står overfor veldig store utfordringer. Når situasjonen oppstår, må du si noe om alvoret i det – men det er også viktig å ikke overdrive slike situasjoner, sier statsministeren.

– Vi må ikke bruke opp ordene før det virkelig gjelder.

Hun står og lager Norges nasjonalrett (ja, det er taco vi snakker om) sammen med Niklas Baarli og Mathias Nylenna. Som politikere flest er hun selvfølgelig opptatt av å tenke gjennom hva og hvordan hun sier ting. Overdrevne formuleringer kan nemlig påvirke folket i feil retning, forklarer hun.

Andre episode av «Verdens Rikeste Land på TV» handler om økonomi. Se hele programmet her!

− Folk blir redde og vil spare penger, de bruker ikke en krone – og da får vi en enda større krise. Det er viktig å passe på at vi ikke bruker opp ordene før det virkelig gjelder.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=HYPUoyUfYEI&w=560&h=315]

Kriseinfluensa?

I statsministerens hjemby sitter statsviteren Lise Hellebø Rykkja, som har forsket på både kriser og hvordan de håndteres. Hun tror at statsministeren har mye rett i det hun sier: Hvis Erna uttrykker at det er en diger krise på gang, vil folket trolig handle deretter. Kan vi snakke oss inn i noe enda verre? Ja, tror Lise.

− Som politiker har du en rolle der du kan påvirke hva folk tenker og mener. Det du sier har jo en viss effekt – særlig når mediene også skriver om det. Pressen er jo veldig glad i å skrive om kriser, sier statsviteren.

Ikke overraskende kan kombinasjonen av gravalvorlige myndighetspersoner og skrikende presseoverskrifter være rimelig effektiv.

− Da svineinfluensaen kom i 2009, ble det formulert veldig mange overskrifter om at dette var fryktelig farlig. Svineinfluensaen var jo farlig, men den ble aldri så omfattende som mange trodde. Den gangen snakket vi oss litt inn i en krise som kanskje ikke var så stor, mener Lise.

Et mislykka PR-stunt

De aller fleste krisesituasjoner har en litt kjip ting til felles, forklarer statsviteren: Usikkerhet. I veldig mange tilfeller er det vanskelig å forutse hvordan ting vil utvikle seg, og derfor er det dumt å gå for hardt ut i startfasen. Samtidig må Erna og kollegene hennes være forsiktige med å late som om alt er i den skjønneste orden, påpeker Lise.

− Vi har jo flere eksempler på situasjoner der de som sitter med makta er litt for raske med å si at ting kommer til å ordne seg.

Som da den daværende landbruksministeren i Storbritannia, John Gummer, serverte sin fire år gamle datter en deilig hamburger med pressen til stede. Målet var å bevise at storfekjøttet var helt ufarlig, til tross for mistankene om kugalskap. Datteren til Gummers ble aldri syk, men senere ble det slått fast at kjøttet var risikabelt å spise – og ministerens PR-stunt fikk en helt motsatt effekt.

− I slike tilfeller vil jo velgerne straffe politikeren ved neste mulighet. Det er skummelt å uttale seg om ting man ikke vet noe om, eller noe som er vanskelig å forutsi – som den økonomiske utviklingen, for eksempel, sier Lise.

Kjedelige, lure politikere

Her i Norge har de aller fleste stor tiltro til politikere og andre myndighetspersoner, og det er naturlig for oss å tenke at det de sier er sant. I andre steder av verden, der tilliten til politikerne ikke står like sterkt, vil en «kriseuttalelse» kanskje ikke få like stor betydning.

Den tidligere statsministeren på Island, Sigmundur David Gunnlaugsson, har nylig fått kjenne på hva som skjer når folket ikke stoler på deg. I april, da «Panama Papers»-avsløringene eksploderte i pressen, ble Gunnlaugsson og kona hans koblet til skandalen. Da ble det bråk. Flere tusen illsinte islendinger møtte opp utenfor det islandske Alltinget, rustet med egg, bananer og skyr – som i sin tur ble pælmet mot bygget. Gunnlagusson nektet for at han hadde gjort noe galt, men det hjalp ikke: Islands befolkning hadde bestemt seg.

Dagen etter kunngjorde Gunnlaugsson at han var ferdig som statsminister.

– Med én gang du kaller noe for en krise, sier du også at noe må gjøres med situasjonen.

− Hvis Erna og Høyre ikke var godt likt blant folket, ville vi nok tolket uttalelsene hennes på en helt annen måte, tror Lise.

− Men med én gang du kaller noe for en krise, sier du også at noe må gjøres med situasjonen. Hvis du da sitter på makta selv, vil du være mest opptatt av å mane til ro og unngå panikk. Er du politiker i opposisjon, vil du kanskje være raskere til å rope krise – for å ansvarliggjøre de som har ansvaret.

Det er nok bare å innse at politikerne våre vil fortsette å pakke inn ordene sine – også hvis olja tørker inn, Kygo legger opp og laksen stikker av. Ganske kjedelig og forutsigbart, men sikkert en lur løsning på sikt.

− Jeg tror at politikerne våre gjør det de kan, og de vil nok forsøke å iverksette tiltak og advare oss hvis vi faktisk står overfor en stor krise. Men ofte skjer alt så fort at det er vanskelig å være fullstendig forberedt, sier Lise.

− Og politikere kan jo være usikre på ting, de også.

Hvorfor skal vi bry oss om pensjon?

Pensjon. Du vet, en sum med penger som eldre folk får utbetalt når de slutter å jobbe. En slags månedslønn man gjør seg fortjent til, takket være en lang og trofast arbeidskarriere. Det vil si – slik pleide det å være. Vi som er unge nå må nemlig spare til vår egen pensjon, sies det. Og vi må jobbe i flere år enn foreldrene våre må.

Det er liksom ikke måte på hvor mange eksperter som kommer på banen med rådene sine. Budskapet er alltid det samme: Vær lur – spar nå! Og hvis du ikke har begynt, til tross for at du har bikka 25 for lenge siden? Da er det takk og farvel til den behagelige pensjonstilværelsen med wienerbrød og fløte i kaffen. Eller er det håp for oss alle?

5 ting vi kan leve av etter olja

Ryktene sier at oljeeventyret nærmer seg slutten. Ikke i dag, ikke i morgen – men kanskje om en stund. Nå har vi to valg: Vi kan grine litt mens vi venter på at velferdsstaten skal svinne hen, eller vi kan brette opp ermene og klekke ut en plan B. «Vi» betyr selvfølgelig våre kjære folkevalgte.

Så vær så god, Erna & co: Denne inspirerende lista går til dere!

Rosablogging

Dette burde ikke komme som en overraskelse på noen, men de siste årene har blogging type rosa utviklet seg til å bli sabla god butikk. Bloggerne våre håver inn større seddelhauger for hvert år, og det er foreløpig lite som tyder på at den lystige pengestrømmen kommer til å tørke inn. Her har vi muligheten til å sikre framtida vår, folkens! Alle kan bli bloggere, nemlig. Særlig hvis du er litt ekstra pen, litt ekstra tynn eller får barn litt ekstra tidlig. Gjerne en kombinasjon.

Som blogger må du visstnok jobbe døgnet rundt, men til gjengjeld kan du tjene grunker og gryn på å skryte litt av noen barberhøvler du har fått i posten. Eller noen piller som får håret til å vokse fortere. (For spesielt interesserte: Slike piller har en magisk effekt som gjør at de bare påvirker håret på hodet, ikke øvrig kroppshår! Ganske kult!). Eventuelt kan du skrive en inspirerende bok og havne på toppen av bestselgerlista – og hurra, skrivefeil er slett ingen hindring! Hvorfor trengte vi olje igjen, egentlig? Jeg bare spør.

Fallgruve: Før eller siden vil vi gå tom for skjønnhetsprodukter å reklamere for.

Marcus og Martinus

La oss være ærlige, folkens: Kygo begynner å bli ganske avleggs nå. Debutplata fikk nedslående kritikk, alle er lei av «Firestone» og «Stole The Show» − og dessuten har bergenseren såret fansen ved å få seg kjæreste. Ikke akkurat et sjakktrekk. Kyrre trenger en arvtaker – og da er det jo rimelig flaks at vi har et dollarfarget alternativ rett foran nesa vår. To stykker, faktisk.

Marcus og Martinus er Norges tohodede svar på Justin Bieber. De er unge, blonde, sjarmerende, kjekke, kule, snille, pene og har fet stil. Også kan de synge ganske bra, da. Et stort pluss. Deres første fremmedspråklige låt vil sannsynligvis føre dem rett inn i det internasjonale markedet, og derfra kan det bare gå straka veien oppover. Marcus og Martinus er åpenbart en fornybar ressurs, i motsetning til det sorte gullet. Vi gleder oss til fortsettelsen, gutter! <3

Fallgruve: Stemmeskiftet. Uten tvil.

Boligmarkedet i Oslo

Lukk øynene og tenk deg om et par minutter. Hva er det som går og går i det uendelige, men aldri slutter å vokse? Boligmarkedet i Oslo. Hva er en evig kilde til nyhetssaker av typen «Seriøst, du vil aldri gjette hva denne bittelille RØNNA ble solgt for»? Boligmarkedet i Oslo. Hvor kan vi bade i milliarder (kanskje trilliarder) av kroner til enhver tid? Nettopp – boligmarkedet i Oslo.

Vår alles kjære tigerstad overgår seg selv, gang på gang. Ekspertene har mast om at boligslottet vil falle sammen «når som helst» i flere år allerede, men det er bare å innse fakta: De lyver.

Det eneste vi trenger nå, er et lite sugerør som kan lirkes inn i boligbobla. Det bør være nok til alle.

Fallgruve: Boligbobler kan faktisk sprekke.

Kommentarfelt

Mye kan sies om nordmenn, men vi er definitivt ikke på toppen av engasjement-lista. Veldig mange av oss dropper å stemme ved valget, «glemmer» den årlige dugnaden eller blir hjemme fra sommeravslutningen hvis det er regn i lufta.

Men så fort en av våre kjære tabloidaviser er frampå med en artikkel om søndagsåpne butikker eller annen blodseriøs problematikk – HUHEI FOR ET ENGASJEMENT! Nordmenn bak skjermen er tydeligvis nordmenn i sitt rette element. Vi kan muligens ikke leve kun på kommentarfelt, men antall kommentarer (her snakker vi mange tusen i løpet av noen få måneder) burde da kunne hanke inn en hyggelig sum til fellesskapet. Uansett er dette en gyllen mulighet til å avverge den pågående mediekrisa!

Her er et sjenerøst forslag til dere, VG: Gi beng i VG+ og ta betalt for kommentarfeltet istedenfor. Garantert suksess!

Fallgruve: Stadig flere nettaviser fjerner kommentarfeltene sine. Ikke særlig strategisk.

Supermat

Forestill deg at du kan tjene penger i bøtter og spann på pulver, urtetabletter, tang og andre såkalt helsebringende saker. Du kan presse prisen opp til uante høyder, uten at noen bryr seg: Den intense sunnheten trumfer alt. Høres det kjent ut? Jepp, dette er supermat med stor S.

På et eller annet tidspunkt vil fisken vår svinne hen, og da er det veldig greit å ha noe å falle tilbake på. Mye av den supre maten er basert på pulver eller tabletter (praktisk!), er ofte økologisk (hipt og trendy!) og skal visstnok gjøre folk penere (halleluja!). Hva er det ikke å like her?

Fallgruve: Det er grenser for hvor lenge vi kan leve på alger, tang og tare. Eller?

Økonomiepisoden av «Verdens Rikeste Land på TV» bærer preg av et visst spørsmål: Hva skal vi gjøre når olja tar slutt? Hva skal vi tjene penger på? Hvordan skal vi fortsette å være verdens rikeste land?

Heldigvis er det ikke folkets oppgave å avgjøre hva vi skal satse på framover – det er jo en grunn til at vi har politikere her i landet! Da vi spurte dem om hva vi skal leve av etter olja, fikk vi en rekke forslag i retur. Mange av dem var ganske typiske: Kunnskap og teknologi ruver selvfølgelig på toppen av lista.

For øvrig finnes det et kreativt lyspunkt blant alle politikersvarene: En av representantene foreslår at vi skal leve av lego. Her er det bare å krysse fingre og tær!

Jeg har vært gründer i over 10 år, og i løpet av den tiden har jeg tapt langt mer enn jeg har vunnet. Jeg har mistet et ekteskap, en familie, et hjem, alle mine penger, hele mitt rykte og, ikke minst, det siste av min stolthet.

– Det var alle feilene jeg gjorde som gründer som fikk meg til å innse at jeg egentlig gjorde feil som et menneske.

Som i alle gode fortellinger er det motgang som fører til utvikling. For at en gründer skal være en gründer, er det viktig å søke utvikling. Det mange gründere ikke vet, derimot, og som jeg endelig har innsett, er at det er viktigere for gründere å utvikle seg som et menneske, enn som forretningsmenn.

– Vi må være smartere enn de andre

De folkevalgte blir stadig konfrontert med den sedvanlige «hva skal vi leve av etter olja»-problematikken stadig vekk, og som regel har de svaret klart: Kunnskap. Vi skal satse på, produsere, leve og ånde for kunnskap. Det høres jo veldig fint og flott ut.

– Vi må ha gode fagarbeidere som kan jobbe effektivt med det de gjør.

Niklas og Mathias i Verdens Rikeste Land har også lurt på dette – men ikke nå lenger. Erna Solberg har nemlig gitt dem svar.

– I Norge har vi et høyt skattenivå, en god velferdsstat og gode lønnsordninger. Vi må være smartere og mer effektive enn de andre for å opprettholde det – og da er det kunnskap som gjelder, forklarer Erna.

Men dette innebærer mye mer enn bare professorer og doktorgrader, understreker hun: Alle ledd i den norske befolkningen bør ligge på et høyt kunnskapsnivå.

– Vi må ha gode fagarbeidere som kan jobbe effektivt med det de gjør. Da blir vi smartere, og da ser vi bedre hvordan vi kan få inn gode løsninger, sier statsministeren.