Daniel Kvammen - Maktlaus

Fremover i flere retninger

Kvammens tredje er overraskende, ambisiøs, og relativt stødig.

«Norge, mitt Norge. Kor og ein, sin eigen konge». Det ligger noe i disse hviskende ordene, som runder av Daniel Kvammens politisk drevne tredje album – hans andre i år – Maktlaus.

Selv om den langt mer visete, jordnære debuten Fremmad i alle retninga stort sett sanket inn god respons, og skapte god grobunn for ham, har han rådet over seg selv og sitt musikalske veivalg. Det var signifikant med forretten Vektlaus, som kom i februar, og enda mer nå. Maktlaus er et resultat av musikken som gjorde han tidlig oppdaget, pepret med stilarter og inspirasjonskilder han holder hjertet sitt nær.

❤️ Elsker ❤️

Måten Kvammen selvsikkert drar lytteren med gjennom denne plata er spennende. Det er hans andre album i år, men han feiler ikke som flere har gjort før ham ved å gi ut noe halvveis. Maktlaus gir tydelig inntrykket av å være forseggjort og lagd fordi han faktisk hadde mer å gi. I første halvdel har han mye på lur, og overrasker stadig – fra en synth-tynget Radiohead-kanaliserende start til å følge opp med ska på «Handelsreisande i angst». Pussig, men det duger.

«Der går fortida» er livlig og fin, og «Så godt at det gjør vondt» er deilig Bjørn Eidsvågsk. Det er forøvrig min favoritt på denne plata, og jeg synes at Kvammen sin aller største styrke er å holde det såpass «enkelt» som dette. Også «Som om himmelen revna» er slettes ikke så verst, selv om jeg har et noe ambivalent forhold til Lars Vaulars aggressive rap-bidrag, som jeg tror hadde vært bedre om den hadde blitt tonet ned.

💔 Elsker ikke 💔

Etter den første akten er over, spøker det for uforutsigbarheten som har vært viktig for lytteropplevelsen. Kvammen har spilt sine sterkeste kort når vi kommer til Belle & Sebastian-konnoterende «Ultraliv» og mykrocka «Ubestemte absolutta», som blir litt «gammelt nytt» etter at de foregående låtene har blitt spilt av. Albumet burde også hatt en bedre avslutning enn «Den endelige løysninga», som heller blir en antiklimaktisk attpåklatt etter «Som om himmelen revna».

Dette er ting som etterhvert gjør at Maktlaus smått skranter. Dog burde Kvammen på bakgrunn av denne plata føle seg langt i fra maktesløs.

Nicolay Woldsdal

P3 Christine Live: Daniel Kvammen «Du fortenar ein som meg»: