Anna of The North - Lovers

Seige følelser

Duoens debutalbum kan beskrives med tre ord: Fint, men forglemmelig.

Anna of The NorthDet er et betydelig sprang mellom å angivelig spille inn sin første hit på telefonen sin, og bli omtalt av verdens største musikkmagasin samt inviteres til å samarbeide med luringer som Tyler, The Creator og Frank Ocean. Men det er noe med Anna fra norden som også har fengslet utenlandske lyttere og bransje, noe som ikke akkurat er hverdagskost for en norsk artist.

Naturligvis er dette også årsaker som skaper visse forventninger til selve debutalbumet til Anna of The North; Lovers.

❤️ Elsker ❤️

På generell basis er Anna of The North både attraktiv og komfortabel musikk å lytte på. Fra Anna Lotterud sin både kjølige og varme sangstemme, samt Brady Daniell-Smith sine fingernemme, lugne produksjonsferdigheter.

«Always» er et eksempel på nettopp dette, og resten av plata for den saks skyld. «Feels» er mer spennende rytmisk enn resten, med et ekko av MGMTs «Time To Pretend» i melodien. Modeleringa i «Someone» funker godt og er et klart spenningsmoment, og sluttsporet «All I Want» er noe av det beste Anna of The North har bydd på siden «Sway» og «Oslo».

💔 Elsker ikke 💔

Denne duoen har ett gir, og det ligger lavt. Allerede fra starten reflekterer musikken det samme problemet de har live, som er at de ikke er gripende. I en sang som heter «Moving On», som er tydelig følelsesladet, vil jeg høre noe annet enn apati fra Anna Lotterud, og det gjelder samtlige låter her.

Musikken er i hovedsak både uinspirerende og tam. At de ikke selv synes det er kjedelig å lage nesten et dusin låter som ligner så mye på hverandre som de gjør forbløffer meg. Selv høydepunkt som «Money» er ingen høydare, og dèt er uheldig.

På toppen av dette gir det lite mening at dette er et album, utenom at alt høres tilnærmet likt ut. Som om det er en mangel på visjon, og de har laget ti låter uten å tenke på en overordnet helhet, men likevel puttet det på plate. Det er nok en grunn til at fem av ti låter allerede er gitt ut som singler, og det hadde kanskje vært mer nyttig om alle sangene ble utgitt på samme måte.

Nicolay Woldsdal