Presidenten og hans folk

Den levende legenden Jay-Z trengte ikke mer enn 70 minutter på å legge Hove under seg.

Forventningene rundt årets første Hove-headliner var så store at faren for nedtur var overhengende. Tusenvis hadde gledet seg tullete, og resten inhalerte store doser forventningsrus de også. Men det blei magi. Dog en menneskelig form for magi.

Klokka 22.19 stod han der. Den tidligere doplangeren fra Brooklyn, entreprenøren, drømmemannen og samtidas mest skinnende personifisering av den amerikanske drømmen. ”Roc Boys (And The Winner Is)” satte fyr i massene mens Jay-Z gynget over scenen og leverte med hoderystende flyt og nimannsbandet satte en særdeles tight standard.

Blytunge beats, fjærlette rim, stramme blåsere, en himmelsk rytmeseksjon, vakre norske ungdommer i en kjølig sommerkveld, en ruvende verdensener som øser ut godlåter og en bygderomantisk ramme med skog og rødmalte stuer. Et kvarter inn i konserter var livet med Jay-Z nesten for godt til å være sant. Og det var også det det var, for midt i ”99 Problems” dukker ”Back In Black” opp som et malplassert sidesprang. Og noen minutter seinere Prodigys ”Smack My Bitch Up” og ”Amy Winehouse’ ”Rehab”. Hvorfor? Er det en hip hop-entertainer i verden som ikke behøver å ty til tilfeldige coverlåter, så er det vår mann. Jay-Z er en dyr Cartier, men blir et billigur når han frir til publikum på denne måten.

Snart gjenoppretter han den balansen mellom kommers og integritet med en serie sterke låter, som ”Dirt Off Your Shoulders”, ”Jigga What, Jigga Who”, ” Izzo (H.O.V.A.)” og ”Can I Get A…”. Tempoet er heseblesende og det låter så fett, så fett, men det er nesten så han svir av for mye krutt på kort tid. Få låter er mer enn halvannet til to minutter lange. Og hitkanonaden er ikke alltid like logisk.

Konsertens virkelige store del kommer i andre halvdel. En vel forutsigbar storskjerm-krøssklepp mellom Bush og Obama lander på den troverdige siden av populisme takket være et utrolig sterkt acapella-vers (”And the Commander-in-Chief, just flew by/Didn’t stop, though he had a couple of seats”). Her kommer sårheten i stemmen hans fram. Det er poeten og formidleren som står der oppe. En vanlig fyr med uvanlige evner.

Bandet viser seg som blenende i en lang og deilig ”Show Me What You Got” før Hova henvender seg til Hove-jentene med nydelige versjoner av ”Excuse Me Miss” og ”Song Cry”. Han har funnet roen og sprer varm lykkefølelse over Hove-sletta. Det resulterer i lun vugging, klining og dansing på alle bauer og kanter.

Mot slutten tar han kverken på alle kritiske tanker. Verdens tøffeste beat, ”Big Pimpin’” ledsages av en særdeles opplagt Jay-Z. Han er best, han vet det, han liker å vise det og han liker at folket liker det. Kveld etter kveld. Også her i lille, trygge, ubetydelige Norge.

Herregud, vi er noen heldige jævler som fikk oppleve dette

Håkon Moslet