I går ble årets Urørt-finalister endelig presentert, og i begynnelsen av mars blir den store finalen arrangert under by:Larm i hovedstaden. Ti av 33 «Ukas Urørt»-artister er møysommelig plukket ut. De neste ukene vil det holdes flere dueller, og det er deres stemmer som avgjør hvilke tre finalister som står igjen til slutt.
Her kan du sjekke ut artistene, høre på låtene og stemme på din favoritt!
Men først er det på tide å mimre litt. En rekke band har stått på Urørt-scenen siden 2001, og mange fikk skryteverdige karrierer i etterkant. Dessverre har også flere takket for seg.
Superfamily (2002-2013)
Superfamily ble stiftet i 2002, og ikke så veldig lenge etterpå – i oktober 2003, for å være helt nøyaktig – ble gjengen fra Moss kåret til Månedens Urørt. På den tida var månedsfavorittene automatisk sikra en plass i Urørt-finalen, og dermed var bandet selvskrevne gjester da Urørt 2004 gikk av stabelen.
Det var Side Brok som stakk av med seieren det året, men det gikk ganske greit med Superfamily også: En platekontrakt ble snart lagt på bordet, og både Back In Paris (2005), oppfølgeren Warsava (2007) og tredjealbumet Guns Tonight (2009) inneholdt en ålreit bunke godlåter. «Taxi Dancing», «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» (som til tross for pustepause-tittel ble den mest spilte låta på P3 det året!), «It’s a Lie», «Let’s Go Dancing» … du vet, sånne sanger man fortsatt husker teksten på i dag. Under Spellemannprisen 2007 stakk de av med statuetten for beste popgruppe. Superfamilys fjerde plate, All American (2013), ble utgitt på eget plateselskap.
Så, bare noen få måneder seinere, var det helt slutt. Det var ganske trist, selv om medlemmene fortsatte med egne prosjekter. Det er jo ikke det samme, Superfamily!
Animal Alpha (2002-2009)
Hvis du ikke husker noen av låtene til Animal Alpha, burde du i hvert fall huske sceneshowene deres. Agnete Kjølsrud og resten av gjengen var et sånt band som var vanskelig å overse (og -høre!), og nettopp dét var nok en av grunnene til at Animal Alpha ble Urørt-finalist i 2005. De vant ikke, men det var kanskje ikke så farlig. Samme år kom debutplata Pheromones, og i august sto bandet på Øyafestivalens aller største scene: En perfekt avslutning på en solid festivalsommer. Deretter ventet spillejobber i det store utland, deriblant Storbritannia, Tyskland og USA. Det var mange som hadde sansen for Animal Alpha.
Tre år og én ny trommeslager seinere kom oppfølgerplata, You Pay for the Whole Seat, But You’ll Only Need the Edge. Bandet spilte en lang rekke konserter de påfølgende månedene, med nok en ny trommis på laget. Derfor var det kanskje noen som ble litt overraska da bandet plutselig bestemte seg for å legge opp i begynnelsen av 2009.
Bandet «følte behov for nye musikalske impulser», og ganske riktig: Snart hadde Agnete Kjølsrud skaffet seg et nytt band, Djerv – som fortsatt er aktive i dag.
The Beautiful People (2001-2012)
Jada, jeg har selvfølgelig fått med meg at denne gjengen er best kjent som 120 Days. Men da bandet var Urørt-finalister i 2004, het de fortsatt The Beautiful People. Det het de også noen måneder seinere, da de slapp den eminente EP-en The Beautiful People. Det berømte navnebyttet kom først i 2006, like før debutplata 120 Days dukket opp i butikkene. Det fantes nemlig flere vakre mennesker der ute – og de var lite lystne på å dele bandnavnet sitt med våre venner fra Kristiansund.
The Beautiful People ble til Sex Beat som ble til 120 Days, og 120 Days hanket inn både anmelder-skryt (også fra britiske NME) og Spellemannpris. Det ble turneer i USA og Japan. Så tok bandet en pause, og andreplata 120 Days II ble først sluppet i 2011.
I juni året etter annonserte vokalist Ådne Meisfjord at det snart var kroken på døra. Det føltes riktig å gi seg, sa han. Den aller siste konserten ble holdt på Rockefeller samme høst.
Team Me (2010-2015)
Det er faktisk bare seks år siden Team Me dukket opp i musikkbransjen, selv om det kanskje ikke føles sånn. Bandet holdt sin aller første konsert under Urørt-finalen i 2010, da låta «Fool» ble framført. I utgangspunktet var det Marius Drogsås Hagen som sto bak denne sangen (derav navnet Team Me), men før nevnte finale fikk han stablet sammen et større band. The Pink Robots fikk Urørt-tittelen det året, men «Fool» og Team Me ble likevel en slager på P3. I 2011 slapp de plata To the Treetops!, som ble mottatt med åpne armer – og under Spellemann kunne teamet ta imot prisen for Årets Popgruppe.
Så ble det trøbbel i paradis: I januar 2012 besluttet Synne Øverland Knudsen å forlate bandet. Vokalisten var uenig i bandets avgjørelse om å la seg nominere til Statoil-stipendet, som tidligere ble delt ut under by:Larm. Team Me fikk ikke stipendet, men fortsatte altså uten Synne – før de annonserte en lengre pause mot slutten av året. Andrealbumet Blind As Night ble sluppet høsten 2014, til full jubel fra kritikerne. I november i fjor konstaterte teamet at eventyret nærmet seg slutten.
Den aller siste konserten deres ble holdt i Trondheim, bare noen uker etter kunngjøringen. Marius Drogsås Hagen – han som starta alt sammen – lager fortsatt musikk som Team Me.
John Olav Nilsen & Gjengen (2006-2013)
Dette bandet trenger egentlig ingen introduksjon. John Olav Nilsen & Gjengen fant hverandre mot slutten av 2006, og de neste to årene spilte de mange konserter i hjemtraktene på Vestlandet. I 2009 ble det Urørt-finaleplass på bergenserne, som ble arrangert i januar – og gjengen endte opp på en tredjeplass. Deretter gikk det bare én vei: Platekontrakt, by:Larm-konsert, plateutgivelse i september. For sant til å være godt fikk anmelderskryt i bøtter og spann, og like før jul var det mange som mente at plata var en av de beste utgivelsene det året. Ble det Spellemannpris? Gjett én gang.
Anmelderne var fortsatt hyggelige da Det nærmeste du kommer ble sluppet i 2011, og igjen vanket det gode listeplasseringer og Spellemann-nominasjon på bergenserne. Trenden fortsatte med Den eneste veien ut, som ble utgitt høsten 2012 – og i mars året etter spilte bandet på festivalen Peace & Love Havana. På Cuba, altså.
Noen måneder seinere annonserte gjengen at de skulle ta seg en pause på ubestemt tid. Den aller siste konserten ble holdt hjemme i Bergen (selvfølgelig!), som et slags verdig farvel. I vår slapp John Olav Nilsen sin aller første singel på engelsk, «Fear & Fire».
