PÅ KINO 19. APRIL 2024: Blodige vampyrkomedier kan være skikkelig gode, som for eksempel den originale «Fright Night» og «What We Do in the Shadows» (både filmen og serien).
Siste tilskudd er «Abigail», som dessverre bommer litt på oppgaven.
Filmen har riktignok flere gode tilløp, blant annet med noen – bokstavelig talt – eksplosive effekter som sender gørr-faktoren til topps.
Regissørene Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett («Scream 5» og «Scream 6») leker godt med sjangerens virkemidler, men har nok hatt et middels manus å jobbe med.
Forfatterne Guy Busick og Stephen Shields har riktignok skapt et morsomt rammeverk, men humoren holder ikke mål, samtidig som handlingens tone virrer usikkert mellom det sorthumoristiske og det følelsesladede.
«Abigal» er best når blodet spruter, mens vitsene er for dårlige.
Blodtørstig vampyrballerina
Abigail (Alisha Weir) er en 12 år gammel ballettjente som blir kidnappet av en gruppe kriminelle som ikke kjenner hverandre fra før.
De er samlet av oppdragsgiveren Lambert (Giancarlo Esposito), som gir dem dekknavn etter 1960-tallets «The Rat Pack».
Frank (Dan Stevens), Joey (Melissa Barrera), Peter (Kevin Durand), Sammy (Kathryn Newton), Dean (Angus Cloud) og Rickles (William Catlett) plasserer offeret på en avsidesliggende herregård, mens Lambert skal avkreve hennes rike far et betydelig pengebeløp.
Det skal imidlertid vise seg at Abigail ikke er noen vanlig 12-åring, men en blodtørstig vampyrballerina som snart skal danse en skikkelig «pas de dø» i det store huset.
Burde vært tøffere og grovere
Det er lett å like anslaget og lovnaden om splatterfylt underholdning med løs snipp og glimt i øyet. Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett (også kjent som «Radio Silence») skaper det rette grunnlaget med mørke bilder i en fantasifull atmosfære.
Gradvis sniker det seg inn en følelse av at komedien burde vært tøffere og grovere. Spesielt dialogen er mindre treffsikker enn i for eksempel den nevnte filmen «What We Do in the Shadows» (jeg har ikke sett serien).
Det skurrer også når mer alvorlige elementer unødvendig presses inn mellom komikken, for eksempel Joeys sorg over sønnen hun har måttet gi fra seg.
«Abigail» lykkes bedre med noen effektfulle sekvenser med vampyrkamp og blodige dødsfall, der Bettinelli-Olpin og Gillett viser en prisverdig evne til å overdrive på best mulig måte.
Hadde den verbale humoren vært like god, kunne «Abigail» blitt skikkelig god. I stedet mingler den med «Me3an» og «Annabelle».
(Norgespremiere på kino 19. april)
