Haram beskriver noe som er forbudt eller moralsk forkastelig innenfor islam. Det motsatte, det som er tillatt, kalles halal. Og det er halal som er rettesnoren for Aida i hverdagen. Hun er en pliktoppfyllende og flink muslim, forteller hun. Hun går i moskeen, hun dekker til håret når hun er blant folk og hun deltar i gruppesamtaler om Islam. Det at hun fester, danser og drikker i helgene er det nesten ingen som vet, og sånn må det forbli. Noe annet kan bli farlig.
Aida er ikke hennes egentlige navn, men på grunn av mulige konsekvenser ønsker hun å være anonym.
– Det er som å leve i limbo
– Dette er noe jeg må skjule, ingen må få vite om dette. Hvis jeg møter noen som jeg tror kan avsløre meg, så kan jeg være paranoid to uker i strekk. Da går jeg til moskeen fem ganger i uka etter for å vise at jeg er en god muslim, forteller hun.
Derfor tar hun alltid forholdsregler før hun drar ut uten hijab; hun forsikrer seg om at det ikke er noen hun kjenner på utestedene, og hun passer på at det ikke bor noen som kjenner henne som «den pliktoppfyllende muslimen» i nærheten. Samtidig har hun alltid med seg hijaben. Bare i tilfelle. Det er forferdelig slitsomt, synes hun.
– Det er jævlig mye å ta hensyn til, men jeg tror de fleste som lever et dobbeltliv er redde for å bli oppdaga. Det er jo det som er greia med dobbeltliv, det er som å være i limbo hele tida, forteller hun.
Se Faten ta hijab-kritikken på alvor, og snakke med muslimske jenter om hva den faktisk betyr i «Faten tar praten».
Aida begynte med hijab på barneskolen. Det var tidlig, sier hun selv, men hvorfor skulle hun vente når hun visste at hun uansett «en vakker dag» kom til å begynne å bruke det? Nei, det ville hun ikke, så hun tok et valg.
Og på spørsmål om hvorfor hun vil bruke hijab er hun klar i sin tale.
– Fordi det er en viktig del av livet mitt. Det er ikke bare et klesplagg, det er ikke en genser, hijaben gjør at folk ser at jeg er muslim. Jeg elsker hijaben, jeg elsker at jeg er muslim og at jeg er den jeg er.
Selv om det innebærer at du må leve et dobbeltliv?
– Ja. Jeg liker begge livene, selv om det er en hel del konflikter. Jeg vil jo egentlig at folk skal vite at jeg veksler mellom å bruke og å ikke bruke hijab. Samtidig er jeg redd for konsekvensene ved å ta den av, jeg tør nesten ikke å tenke på hva som kan skje.
Er du undertrykt?
– Jeg tror ikke man skal putte så mye makt i et stykke stoff, det er heller mekanismene som ligger bak. Uansett føler jeg meg ikke undertrykt som et personlig individ, men det er jo allikevel undertrykkelse når jeg er livredd for konsekvensene ved å ta av meg hijaben.
Aida har vokst opp i et svært konservativt, muslimsk miljø. Som barn brukte hun flere lag med flagrende skjørt over buksene for å hindre at noen kunne skimte formene hennes. Men dette opplevdes ikke riktig, det var ikke hennes måte å praktisere islam på.
– Jeg begynte etter hvert med jeans, og foreldrene mine lurte på om jeg skulle spre beina for folk. Mamma ble skikkelig skuffa, forteller Aida.
Hun tilføyer:
– Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis de fant ut at jeg ikke er jomfru.
Hvis foreldrene hadde fått kjennskap til at datteren deres levde et dobbeltliv, tror Aida at hun ville blitt tatt ut av skolen, de ville trolig flyttet og i verste fall ville hun blitt dumpet i et land hun ikke har noe kjennskap til.
– Jeg hadde ikke vært deres datter lenger, sier hun.
Unge i kulturell spagat
Jon Horgen Friberg, forsker i FAFO, er ikke overrasket over at det finnes minoritetsungdom som velger å leve såkalte dobbeltliv.
– Det er nok mange minoritetsungdommer som lever et dobbeltliv. Forskningen min viser at mange ungdommer står midt oppi en kulturell brytning – i spagat mellom to forskjellige kulturer, sier han.
Han trekker fram at retten til å bestemme selv står svært sterkt i Norge. Dette er ikke alltid tilfellet i andre land.
– Her i Norge har familien en ganske begrenset rolle i styringen av unges liv når man kommer til en viss alder, men i mange andre land har familien ofte langt mer autoritet og barna har følgelig mer underdanige roller, også når de blir eldre.
Ifølge Friberg kan dette for noen kan dette oppleves som en voldsom motsetning, og det kan gjøre at enkelte velger å leve dobbeltliv.
– De vil møte noen forventinger fra foreldrene, samtidig som vokser opp i det norske samfunnet hvor det er helt andre forventinger om individualisme og selvrealisering, forteller han.
Foreldre er redde for å miste barna
Friberg har ledet studien Assimilering på norsk fra 2016, der de har intervjuet rundt 7000 ungdommer i første klasse på videregående i Oslo og Akershus. Målet har vært å finne ut av hva som skjer med minoritetsungdom som vokser opp i Norge i dag.Friberg og teamet har blant annet kartlagt at bruken av hijab er høyere blant muslimske jenter som selv har innvandret, sammenlignet med de som er født i Norge.
– Blant de som selv hadde innvandret oppga 48 prosent av de muslimske jentene at de brukte hijab. Blant de muslimske jentene som ble født i Norge oppga 28 prosent at de brukte hijab. Det er altså en god del færre som bruker hijab av den såkalte andre generasjonen.
Friberg mener at det kan henge sammen med at de som selv har flyttet fra hjemlandet ønsker å opprettholde en viss tilknytning, mens barna som vokser opp i Norge har helt andre kulturelle referanser og holdninger.
Forskeren peker også på at mange foreldre vil være redde for at barna blir for norske og at de vil miste tilhørighet til landet de stammer fra. Noen reagerer med å forsøke å kontrollere barna enda strengere.
– Det er jo heller ikke så rart at foreldre er redde for føle at de mister barna sine kulturelt, avslutter Friberg.
Aida mener at det Friberg har funnet ut av speiler hennes egen situasjon veldig godt. Hun forteller at foreldrene hennes er redde for å miste tilknytningen til hjemlandet, og at de derfor er ekstra påpasselige på at barna praktiserer slik man ville gjort det der.
– Foreldrene mine kom til Norge for over 20 år sia, og den eneste forbindelsen de har til hjemlandet er meg. Det gjør jo at de er ekstra strenge på hvordan jeg skal oppføre meg som deres datter, forteller Aida.
Aida, som selv er andre generasjons innvandrer, synes det virker som om at undersøkelsen til Friberg treffer blink når det gjelder hijab-bruk blant unge, muslimske jenter.
– Jeg kjenner meg veldig igjen i det, og det er i det hele tatt mitt inntrykk av situasjonen. Jeg tror nok at andregenerasjons-innvandrere i mye mindre grad bruker hijab. De har jo andre kulturelle referanser, og er vokst opp med det norske.
Se Aida i dokumentaren «Faten tar praten» her.
