PÅ PRIME VIDEO: Det er ikke ofte at en Oscar-nominert film i den gjeveste kategorien, «best picture», ikke får kinolansering i Norge.
Det ble imidlertid den triste skjebnen til «American Fiction», som til tross for hele fem Oscar-nominasjoner ikke hører helt hjemme der oppe blant stjernetreff som «Poor Things» og «Oppenheimer».
Regissør Cord Jeffersons film har blitt promotert som en satire om bokbransjens kyniske utnyttelse av svart litteratur, som er en spennende og potensielt eksplosiv tematikk.
Den viser seg imidlertid først og fremst å være et bare middels engasjerende familiedrama, basert på Percival Everetts kritikerroste roman «Erasure» (2001).
Den høyt respekterte veteranen Jeffrey Wright («The Hunger Games», «Westworld», «The Batman», «No Time to Die) spiller en fortreffelig hovedrolle, som han er Oscar-nominert for, i en film med noen gode poenger om litteraturens afroamerikanske stemmer.
ANMELDELSE: «Ibelin» skaper en stor klump i halsen
Til tross for noen innvendinger, er «American Fiction» likevel en solid strømmekandidat med flere åpenbare kvaliteter.
Møter seg selv i døra
Når vi møter Thelonious «Monk» Ellison (Jeffrey Wright), er han en desillusjonert professor i Los Angeles. Han blir suspendert etter å ha trigget sine studenter med ordet «ni**er» på tavla, og reiser på besøk til familien på østkysten.
Han er også forarget over bokbransjens «blaxploitation» av afroamerikansk kultur, som han føler ikke blir sannferdig representert i den typen litteratur som både forleggere og lesere ser ut til å elske.
Når den svarte forfatteren Sintara Golden (Issa Rae) gjør stor suksess med boka «We’s Lives in da Ghetto», som Monk føler er spekulativ og kalkulert, skriver han i ren frustrasjon den «svarteste» boka han kan tenke seg under pseudonymet Stagg R. Leigh.
«My Pafology» (sic) har sterkt overdrevne ghetto-karikaturer i en stereotypisk historie, og Monk overtaler agenten Arthur (John Ortiz) til å sende manuset til noen forleggere som en slags protest.
Til Monks store overraskelse, blir ikke boka bare antatt på sekundet, den blir også en enorm suksess. Hver gang han bevisst forsøker å stikke kjepper i hjulene for sitt pseudonym, blir populariteten bare enda større.
ANMELDELSE: «Dune: Part Two» er strålende science fiction
Og han møter seg selv i døra når boka blir meldt inn til en stor litteraturpris der han sitter i juryen.
Overlesset familiedrama
Hadde dette vært filmens hovedfokus, kunne den ha vært aldeles glimrende. Alle scener som omhandler Monks plutselige boksuksess er nemlig fulle av bitende satire som både morer og underholder, selv om skildringen av bokbransjen kanskje er satt litt for mye på spissen til å fungere optimalt.
Det er uansett gode poenger her rundt et hvitt publikums etterspørsel av «autentiske» beretninger om svart kultur som bekrefter deres egne stereotypiske fordommer. Som en figur sier det, er de egentlig ikke ute etter en sann fremstilling av svarte, de ønsker først og fremst å bli «frikjent».
Dessverre viser filmen altså seg å først og fremst være et overlesset familiedrama, som virker løsrevet fra boktematikken, uten den samme umiddelbare appellen. Her handler det blant annet om Monks aldrende mor Agnes (Leslie Uggams), som får Alzheimers og blir stadig mer pleietrengende.
Vi ser hans utfordrende forhold til legesøsteren Lisa (Tracee Ellis Ross), mens broren Cliff (Sterling K. Brown), som er plastisk kirurg i California, er opptatt med å dyrke sin seksualitet, etter at han nylig kom ut av skapet. Alle sliter fremdeles med farens tragiske selvmord noen år tidligere.
ANMELDELSE: «Når befrielsen kommer» er i overkant trygg og tradisjonell
Samtidig møter Monk den sjarmerende naboen til familiens strandhus, nemlig Coraline (Erika Alexander), som nettopp har gjort det slutt med kjæresten. Her er det altså mange elementer som er med på å fortrenge den mer interessante satiren.
Elegante meta-grep
Denne familiehistorien har riktignok både triste, morsomme, sterke, vakre og stygge sider, og er med på å forklare hvorfor Monk ikke kjenner seg igjen i litteraturens fremstilling av afroamerikanere.
Alle i Ellison-familien er jo vel bemidlede leger og professorer, ikke akkurat finansielt og intellektuelt utfordrede ghetto-kriminelle.
Problemet er altså at denne familiedramatikken tar opp det meste av spilletiden, mens man egentlig ønsker seg tilbake til litteratursporet, for det er her alt gullet ligger.
Regissør Cord Jefferson («Master of None», «Watchmen», «The Good Life») bruker noen elegante meta-grep i sin spillefilmdebut, blant annet når Monk skriver boka si, der to av figurene (Keith David og Okieriete Onaodowan) spiller ut teksten rundt ham mens han skriver.
Mot slutten dukker det opp noen andre meta-grep som gir oss noen alternative utganger. Dette er strålende påfunn som jeg skulle ønske Jefferson benyttet i større grad, siden Percival Everetts roman, som jeg dessverre ikke har lest, skal være full av dem.
ANMELDELSE: «The Completely Made-Up Adventures of Dick Turpin» er festlig historisk fjas
Der skal også Monks roman «My Pafology», som før lanseringen får en ny og provoserende tittel, være gjengitt i sin helhet, noe filmen forståelig nok ikke hadde plass til.
«American Fiction» er nominert til fem Oscar-priser, blant annet for beste film, men er nok den svakeste kandidaten i akkurat den kategorien.
Veteranen Jeffrey Wright fortjener imidlertid absolutt sin nominasjon for den nydelige hovedrollen som den bitre, sårbare og tørr-vittige Monk.
(OBS: Filmens aldersgrense er oppgitt til 18+ på Prime Video, trolig fordi den er satt til Restricted i USA på grunn av språkbruk. Denne anmelder vurderer 12 år som en mer passende aldersgrense for norske seere.)
