Azealia Banks har nesten blitt like kjent for sine utblåsninger og krangler på Twitter som hun har for rapferdighetene sine. Men den 21 år gamle Harlem-jenta som slo gjennom med et brak da hun i slutten av 2011 ga ut «212» bydde ikke på fyrverkeri i Miami på søndag.
Hun kommer ut på scenen med en DJ og to dansere, ikledd et fargerikt minimalt antrekk de fleste kvinnelige festivaldeltagerne på denne svært lettkledde festivalen garantert skulle ønske de selv hadde på. Det skal dog vise seg at antrekket byr på en del bevegelsesutfordringer da det er mer hull enn stoff og mer hud enn passform.
Azealia setter i gang showet med «Fantasea» og «Fuck Up The Fun», før hun tar seg en pause mens hun lar DJ Cosmo få lov til å vise frem hvor flink han er til å scratche. Dette føles fullstendig unødvendig, spesielt med tanke på at DJ Cosmos ferdigheter ikke får noen til å bli spesielt imponerte. Heldigvis er det ikke mye tid han får før Azealia er tilbake igjen med «Jumanji».
Det virker heller ikke som om det er nok tid til selve låtene da de hele tiden blir kuttet før de er ferdige, noe som blir temmelig irriterende etterhvert. Men det er ingenting å si på ferdighetene til Azealia – dama kan å rappe og flyten hennes er upåklagelig. Likevel føler jeg meg snytt for energi, for attitude, temperament og mest av alt for hennes tilstedeværelse. Det virker tidvis alt for mye som bare nok en dag på jobben. Mellom låtene får vi mekaniske oppramsinger av hva låtene heter og jeg lurer: Hvor er sultne Azealia? Det eneste vi får er slappe Azealia. Jeg tviler ikke på at hun har mye mer å by på enn det Miami fikk denne søndagen, for hun hadde vel ikke vært der hun er nå om hun faktisk var så uinspirert?
Det tar seg heldigvis opp med «Licorice», «Esta Noche» funker bra og det oppstår endelig en form for kommunikasjon mellom henne og det publikummet som ikke har stukket av for å rave til Eric Prydz og Wolfgang Gartner. Og så løsner det helt for både henne og publikum på «212», men da er også konserten over og det slette inntrykket er ikke til å redde.
Marie Komissar
