Salvador Dassi – «Occhiolism»
Om han ikkje vart superstjerne, imponerte i alle fall Salvador Dassi mellom anna Urørt då den sjølvtitulerte debutplata kom ut for nokså nøyaktig to år tilbake. Sidan den gong har soundet modnast til eit røffare, halvpsykedelisk surfuttrykk, men filosofien er den same. Av og til er det nok med eit par akkordar og ein idé, og det er «Occhiolism» eit strålande eksempel på.
Her til lands har både Great News og Hvitmalt Gjerde leika med dette uttrykket tidlegare, men Salvador Dassi nøyer seg ikkje med å leike. Han går heller all in, med hovudet først, og tør å skitne det skikkeleg til. Han lukkast langt på veg.
Så kva betyr eigentleg occhiolism? Noko om å innsjå kor liten du er i den store samanhengen, same kor mykje du flottar deg og utrettar ting. Ein kan få eit eksistensielt anfall av mindre. Same kan det vere, for låten er uansett grådig tøff!
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Whammyboy – «Rocking With You»
I førre vekes utgåve av denne spalta, let eg meg imponere stort av Briis si evne til å eigenhendig sette ein (nesten grandios) idé til livs. Denne veka vil ikkje Whammyboy vere noko dårlegare, og slår til med denne svevande, hardttreffande og sjølvproduserte godbiten. Og eg lar meg gladleg imponere igjen.
Har du sansen for soundet band som Tame Impala har på sitt mest ivrige, burde du kjenne det att. Ein i utgangspunktet enkel produksjon som, takka vere klok effektbruk og full utnytting av heile lydbiletet, forvandlast til noko massivt. Legg til den leikne hi-haten som etterkvart melder seg på, så byrjar det å bli riktig så bra.
Whammyboy lar vokalen ta melodiøs styring, og når han spanderer på seg falsettvokal i det som der og då kjenst som verdas største refreng, toppar det heile seg. Då er det berre å gjere som underteikna og nyte det.
Sjur Systad Tyssen, anmelder
Natnael + Isah – «Seigmenn»
To P3-favoritter har slått seg til lags, og har brakt på bordet en snedig singel med en leken rytme. Rogaland møter Romsås.
Ved første avlytting var det ikke lett for meg å skille vokalene fra hverandre. Til tross for at det er klare dialektforskjeller, og noe distinkt ved både Natnael og Isahs stemmer, føles det som om de var sløyfet seigt sammen i låta.
Stemmeregisterene løper løpsk, og en avslappende atmosfære og forførende vibber omgir det hele. Sporet virker som resultatet av en chill ettermiddag i studio. Lydbildet er på sin side en godtepose av inntrykk, og det hentes inspirasjon fra Amerika i det tekstlige universet.
Hvis jeg skulle spist seigmenn hadde det ikke sett lekkert ut. Frasen «spise deg som seigmenn», er kanskje ment som en metafor på noe helt annet, men får meg til å tenke over mitt eget inntak av godteriet. Vi snakker hoder, ben og armer som bites av, og bytter plass. Deformasjon.
Sporet har uansett vokst på meg for hvert lytt, og det er en gøy låt. Kanskje betryggende å holde ting enkelt for tida.
Faduma Mohamud, anmelder
Paper Dog – «Where Do We Go»
Bandet Paper Dog fant hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo, og har siden debuten prydet poplandskapet med henrivende produksjoner og vokaler som fenger.
Nå slipper de sin femte singel, «Where Do We Go», som gir en lengselsfull og melankolsk vibbe, uten at det dras ned i det tristeste laget. Kristin Myhrwolds vokal blandes mykt med det svevende lydbildet, og bidrar sterkt til den behagelige atmosfæren som omkranser sporet.
En minimalistisk basslinje og trommetakter fører an, og lenger inn er det en deilig gitar som får snøen utenfor (i Oslo) til å smelte, eller jeg smelta i alle fall.
Det er verdt en lytt!
Faduma Mohamud, anmelder
Maridalen – «Blir det regn i dag, tru?»
Det forekommer jo fryktelig sjelden i popmusikken, men det kan uttrykkes mye uten å bruke ord også. En og annen jazztradisjon kan for eksempel bekrefte det, for å si det mildt. Omtrent der finner du den forholdsvis ferske trioen Maridalen. Med lite mikkmakk, men desto mer bass, saksofon og trompet, låtdebuterer de med akkurat den beroligende lykkepillen vi trenger nå.
Det er liksom en egen, norsk ro i denne musikken. Gresskledde åssider, gammelt treverk, et alt annet enn nyoppusset kjøkken. Kortreist, melankolsk ro med preg av fortid.
Denne låta er ikke stillestående av den grunn. Det er spenning i lufta, men en dempet og udramatisk spenning. Slik det ikke gjør store forskjellen om det blir regn eller ikke. Likevel er det noe man må forholde seg til dersom man akter å gå ut døra. Denne perlen holder imidlertid meg trygt, tørt og trivelig innendørs resten av dagen.
Ruben Gran, musikkprodusent
Honningbarna – «Åh bliss»
Vi er ikke en gang to måneder uti året, men når Edvard Haraldsen Valberg nonchalant synger om «To hule kropper i bevegelse», føler jeg at vi allerede har en trygg vinnerkanditat i kategorien årets mest kyniske kjærlighetslåt.
Honningbarnas aggressive, energiske singel ble kanskje sluppet for en hel uke siden, men denne biten med nådeløs punk gjorde nettopp sin radiodebut hos P3. Det er godt å ha dere tilbake, sjarmtroll.
«Du snakka om noe evig», synger Edvard til sin stakkars utkårede, etter et refreng om spytt og kjøtt, for så å skyte ned den «jævla dumme» idéen brutalt og oppgitt. For «også dette skal gå over». Au. Dessverre er de ordene også sanne om denne låta.
For «Åh bliss» raser av gårde i et nådeløst tempo, og når den brått rives i fra meg etter litt under tre minutter, sitter jeg igjen og vil ha mer.
Eskil Olaf Vestre, journalist
Loui & Lexus – «Som de her»
«Eg sa at eg aldri skulle bli som det her». Med disse ordene åpner Loui & Lexus sin første singel på ganske lenge.
Rapper-produsent-duoen fra Volda dukket opp på Urørt for en fem års tiden siden, og slapp en god strøm av lovende singler og EP-er før det sa stopp. Emil og Aleksander, som de to 23-åringene egentlig heter, har etter sigende fokusert på studier istedenfor Loui & Lexus-prosjektet i en periode. Og nei, sånn her skulle det jo aldri bli, så det er godt å ha dem tilbake.
Låta starter forsiktig med en minimalistisk, ensom og nesten «2-step-garage»-aktig beat. Etter stund kommer omsider den karakteristiske, tostemte miksen av snakkesynging og rapping på sunnmørsk susende inn, og jeg er på kroken. Det er for så vidt noe veldig lite 2021 over et refreng som handler om å logge seg på Facebook (!), men ellers er det bare å slå fast at gutta har oppdatert og gjenskapt sin sound.
Mer sunnmørsrap, takk. Det begynner å bli noen år siden Urørt-vinnerne Side Brok kastet inn håndkleet.
Eskil Olaf Vestre, journalist
Macho – «Farlig kombo»
«Har dominert ‘an siden eg kom ut av sandkassen», rappet 13 år gamle MachoMayne på bangeren «Skolegården» i 2018. En passe breial linje, og ikke minst plausibelt. Den fortsatt meget unge rapperen har i en årrekke (ja, faktisk) skildret livet over finfeite hiphop-produksjoner. Autentisitet, check.
«Farlig kombo», med fremtredende hip hiphop-fløyte (min favoritt er ASAP Rockys «Praise the lord») og melodiøs bass, er behagelig lytting. MachoMayne (som nå går under bare «Macho») langer raps om, ja, farlige kombinasjoner som dårlig kondis i en sportsdress (haha), og du skal ha et hjerte av stein for å ikke la deg sjarmere.
Ali Soufi-Grimsrud, musikkprodusent
