Vinn eller forsvinn

Majid Khalili vil heller dø enn å reise tilbake til Afghanistan.

3. januar 2017: På Røros stasjon står en mørkhåret gutt og venter på toget sørover. Han står lutet framover. Hendene er dypt plantet i lommene på den brune boblejakka, som ikke skjuler hvor mager han er.

Navnet til denne gutten er Majid Khalili. Han er 17 år, i alle fall ifølge seg selv. UDI mener at han er 20 år, og dette er en av grunnene til at han har fått avslag på asylsøknaden sin. Likevel bor han fortsatt på mottaket for mindreårige asylsøkere på Røros. Han har i hvert fall bodd her fram til i dag.

Det var i går Majid tok avgjørelsen som ledet ham til denne togstasjonen. Han sitter på rommet sitt på mottaket da han plutselig ser en politibil utenfor vinduet. Angsten setter seg i brystet. Han prøver å sove, men hver gang han døser av, blir han vekket av mareritt. Han drømmer om politiet, at han blir henta og tatt med til transittmottaket på Trandum.

Majid har sett andre få avslag, sett dem forsvinne før myndighetene rekker å returnere dem til hjemlandet. Selv har han valgt å anke, men akkurat nå er han usikker på om det er et riktig valg. «Hva skal du gjøre nå? Skal du bare sitte her og vente på at politiet kommer og henter deg?», spør han seg selv.

Det er da han finner ut at han ikke orker mer, orker ikke å sitte her på mottaket og vente på ankebehandlingen. Den neste tanken er formulert nesten som en kommando: «Du må stikke av!»

Fast i hjelpeløsheten

27. desember 2016: På en seng i en leilighet på Flatåsen i Trondheim sitter Majid og fikler med hendene sine. Han har slektninger som bor her, og nå har han tilbrakt juleferien sammen med dem. Datoen er symbolsk. Om det ikke var for at Majid anket avgjørelsen, skulle han ha blitt returnert til Afghanistan i dag – tredje juledag.

− Jeg har kjempet for mine drømmer. Kjempet for å komme hit og overleve. Bli en del av det norske folk. Men nå er framtida så utydelig, og det «drives me crazy».

Majid snakker bemerkelsesverdig godt norsk, med tanke på at han bare har vært halvannet år i Norge. Han prøver seg på både trøndersk og nordnorsk, og synger låtene til favorittbandet Vamp på haugesundsdialekt. Det gode språkøret gjorde at han allerede høsten 2016 – etter mindre enn ett år i Norge – begynte i en vanlig norsk førsteklasse på Røros videregående skole. Et smil brer seg over ansiktet til Majid når han snakker om medelevene.

− Vi var seks gutter og fjorten jenter i klassen, og det syntes jeg var litt flaut. Det er jo fortsatt litt sånn at jeg blir stum hvis en jente hører på mens jeg snakker, sier han og fniser.

Tross flauheten klarer Majid seg godt på skolen. Til jul får han 6 i matte, 5 i engelsk og 4 i norsk. Han begynner å drømme om at han en gang skal bli fysiker. Så kommer svaret på asylsøknaden, og alt blir svart. Majid slutter på skolen på dagen, har ikke lyst til å stå opp av senga, orker ikke tanken på mat.

− Jeg sitter fast i en slags hjelpeløshet. Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg må bare vente.

Majids historie

Det er flere grunner til at Majid har fått avslag på asylsøknaden sin. For det første har aldersundersøkelsen vurdert Majid til å være 20 år, ikke 17 − som han selv sier at han er. Dernest mener UDI historien hans ikke er troverdig.

Kjernen i Majids fortelling er en konflikt mellom faren og en lokal mulla, som eskalerer over flere år. Majid forteller at han selv blir utsatt for grov tortur, mens både broren, faren og svogeren blir drept. Dette gjør at Majid, moren, søsteren og hennes to barn til slutt flykter. De drar først til Kabul, deretter videre til Pakistan og Iran. Grensa mellom Iran og Tyrkia krysses sammen med mange andre flyktninger. Det er her det går galt, ifølge Majid. Noen skyter på dem, og i panikken som følger sier Majid at han mister kontakten med familien. Han prøver å finne dem igjen, men gir til slutt opp og reiser videre alene.

I Tyrkia går han om bord i en gummibåt som tar ham over til Hellas. Deretter følger Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike og Tyskland. Den 13. oktober 2015 går han på et tog i Sverige, krysser sin siste grense og går av på Oslo S. Han er framme, men vet ikke da at kampen for å få bli bare så vidt har begynt.

− Da jeg fikk beskjed om avslaget, sa advokaten at historien min er veldig uvanlig. Det er jeg enig i – men jeg opplevde dette. Trodde du at 22. juli kunne skje i Norge? Antagelig ikke, men det hindrer ikke at det faktisk skjedde.

Tror du at anken vil gi deg opphold?

− Jeg vet ikke, men i siste ende er håp det eneste jeg har igjen.

99 prosent får avslag

Det er egentlig ikke så overraskende at Majid fikk avslag på asylsøknaden sin. I oktober i fjor analyserte Aftenposten statistikk fra Eurostat, og konklusjonen var at 99 prosent av afghanske menn mellom 18 og 34 år fikk avslag det siste året. Det europeiske snittet ligger på 47 prosent.

Det er særlig i det siste at Norge har blitt strengere mot Afghanere.

− Det er verdt å peke på at den innstrammingen har skjedd i en periode der den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har blitt ytterligere forverra, sier Kristian Berg Harpviken.

Han er direktør ved Institutt for fredsforskning og ekspert på Afghanistan. Berg Harpviken påpeker at Afghanistan er et av verdens fattigste land, preget av fire tiår med krig og ekstremt lite framtidsoptimisme.

− Hvis vi ser på statistikken, har sikkerhetssituasjonen gått fra ille til verre og verre, nærmest for hvert år som har gått siden tidlig på 2000-tallet, sier Harpviken.

Utlendingsdirektoratet har gjort en vurdering av situasjonen i Afghanistan der de konkluderer med at det i dag ikke er noen provinser som er så utrygge at ingen kan sendes tilbake dit. Harpviken sier det er forskjell på hva som kan argumenters for juridisk, og hva som er sunn fornuft.

− Jeg er ikke jurist, men det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i mange områder av Afghanistan er så dramatisk at det er svært vanskelig for folk å føle seg trygge.

Tror du vi sender tilbake folk som egentlig burde fått beskyttelse?

− Med en så voldsom returiver som man ser i Norge nå, er jeg ganske sikker på at vi også returnerer folk som har et godt begrunna behov for beskyttelse.

Harpviken forteller at den håpløse situasjonen i Afghanistan gjør at mange legger ut på en ny reise så snart de er returnert til hjemlandet. Andre går under jorda, eller stikker av til et annet europeisk land − før norske myndigheter rekker å sende dem ut.

«Du må stikke av nå!»

2. januar 2017: Det er søndag og siste dag av juleferien, men Majid har ikke lyst til å reise tilbake til Røros. En kvelende frykt legger seg over ham hver gang han tenker på mottaket. Majid krangler med slektningene sine, som sier det kan ødelegge for ankebehandlingen om han ikke drar tilbake. Til slutt gir han seg.

Vel framme på Røros ønskes Majid velkommen med julegaver fra de ansatte – sokker, godteri, gavekort på en frisørtime. Han kjenner seg litt roligere, og går på rommet sitt for å hvile. Det er da han ser en politibil utenfor vinduet. På et øyeblikk fester angsten grepet igjen. Majid ligger våken hele natta. Frykten for at politiet vil komme og hente ham, løsner ikke taket nok til at søvnen får slippe til. Det er da det dukker opp en stemme som forteller han hva han skal gjøre.

«Du må stikke av – du må stikke av nå! Ellers kommer politiet og henter deg!»

Dagen etter pakker han en sekk med klær, PC og sparepenger. Han sier ikke ifra til noen når han drar. På stasjonen kjøper Majid en billett og setter seg på toget sørover. Han er fast bestemt på at han aldri skal tilbake til Røros og mottaket.

«Jeg vil heller dø enn å komme tilbake», tenker han.

Heller glemt enn henta

I fjor forsvant 161 enslige mindreårige asylsøkere fra norske mottak. En tredjedel av disse ble borte i desember. Bodil Bulling, som er sosialkonsulent ved Steinkjer mottakssenter, har opplevd slike forsvinninger på nært hold.

− Min erfaring er at nesten samtlige som har fått fastsatt alderen sin til over 18 år, rømmer før anken deres har blitt behandlet. De tør ikke å vente.

Beboerne ved Steinkjer mottak for mindreårigere asylsøkere er en ensartet gruppe: Unge gutter som hovedsakelig er født i Afghanistan. En gruppe som stort sett får avslag på asylsøknaden sin.

− Redsel og angst sitter i veggene på min arbeidsplass. Noen greier til en viss grad å fungere i hverdagen. De kommer seg på skolen relativt ofte, og holder seg noenlunde aktive på fritiden, sier Bulling.

− Andre bare er – de har gitt opp å lære, de fyller dagene med søvn og nettene med tanker. De venter bare på at andre skal ta beslutningen om deres fremtid. Vil de bli befridd eller henta?

Begrepet «å bli henta» har endret mening for Bodil Bulling etter at hun begynte å jobbe med enslige mindreårige flykninger. Ordene vekker ikke lengre assosiasjoner til gleden ved å bli henta på flyplassen, eller barn som jubler når de blir henta i barnehagen.

− For enslige mindreårige som nå venter i mottak er den største angsten nettopp «å bli henta». Det er ensbetydende med politi, fengslig og tvangsreturnering til Afghanistan, forklarer Bulling.

− For de aller fleste er dette det verste som kan skje dem. Frykten for å bli henta gjør at de tidvis er så stille at de knapt høres eller kaster skygge. De vil heller bli glemt enn henta.

17 eller 20?

− Jeg stilte aldri spørsmål ved om Majid var under 18, så da resultatet av alderstesten ble kjent under intervjuet ble jeg overrasket over at det var så pass bombastisk. Jeg hadde aldri tenkt at han var 20, sier Kari Laupstad.

Hun var Majids representant helt fram til han fikk fastsatt alderen sin til 20 år. Hun legger til at UDIs intervjuer heller ikke kjente seg sikker på at Majid var over 18.

− Så det er vel litt sånn at tvilen ikke har kommet ham til gode, sier Laupstad.

I avslaget skriver UDI at de kan utelukke at Majid er under 18 år. Ifølge barnelege Ellen Annexstad er det imidlertid ikke så lett å finne ut hvor gamle noen er. Hun nøler ikke når hun svarer på spørsmål om Majid kan være 17 år – slik han sier selv.

− Dersom den fastsatte alderen kun er basert på aldersundersøkelsen, er det absolutt mulig.

Aldersundersøkelsen som til nå har blitt brukt, består i at alderen vurderes ut fra en tannundersøkelse og røntgen av håndroten. Fra april vil aldersundersøkelsen bestå kun av håndrøntgen, siden Universitetet i Oslo av faglige og etiske hensyn ikke vil fortsette med tannundersøkelser for UDI .

Bruk av håndrøntgen for å fastsette alder er en så kontroversielt at Legeforeningen anbefaler sine medlemmer å ikke delta i undersøkelsene. Metoden er omdiskutert, blant annet fordi røntgenbildene av asylsøkerne sammenlignes med et atlas fra 1950-tallet som beskriver håndskjelettes modning. Dette atlaset har bilder av hendene til hvite, amerikanske middelklassebarn som er tatt i Ohio på 1930-tallet.

− Det er med andre ord ikke tatt hensyn til forskjeller i etnisitet og oppvekstsvilkår, og det faktum at nyere studier peker mot at modningen trolig inntreffer tidligere enn før hos alle folkeslag, sier Annexstad.

Mennesker vokser i ulik takt, og disse ulikhetene øker fram mot ferdig utvokst skjelett. Det opprinnelige atlaset beskriver at man fra 16 år derfor må legge inn 2,5 års slingringsmonn i hver retning for å fange opp variasjonene. Med andre ord kan en som er fastsatt til å være 18 år ut fra røntgenbildet, være 2,5 år yngre eller eldre enn det – altså mellom 15,5 år og 20,5 år.

Dette slingringsmonnet gjør i praksis metoden ubrukelig for UDI, forklarer Annexstad. Når noen først er utvokst, kan du nemlig ikke se på skjelettet for å finne ut hvor gamle vedkommende er.

− I bildeatlaset som brukes som referanse, var skjelettet til en mann i gjennomsnitt modent når han var 19 år. Derfor vil alle menn som er ferdig utvokst kun vurderes til å være 16,5 år – forutsatt at du bare ser på skjelettet for å bestemme alder, sier hun.

Fagsjef Dag Bærvahr i UDI sier at de bruker resultatet fra den medisinske aldersundersøkelsen med forsiktighet. De legger også vekt på andre momenter i saken, forteller han – for eksempel søkerens egen forklaring og uttalelser fra saksbehandlere, representanter eller andre.

− Særlig når det gjelder grensen over og under 18 år, er vi forsiktige med hvor stor vekt vi legger på resultatet fra aldersundersøkelsen, sier Brærvahr.

Barnelege Ellen Annexstad er på sin side ikke trygg på at forsiktighet alltid utvises. Hun påpeker at hun ikke mener at hvem som helst som sier de er under 18 år, automatisk skal betraktes som mindreårig. Ifølge barnelegen er det imidlertid et problem at andre faktorer i forsvinnende liten grad tas hensyn til når alderen skal vurderes.

− På bakgrunn av alle de henvendelser jeg får fra både advokater, representanter, fastleger og barnevern, opplever jeg at den såkalte hensyntagende til andre opplysninger i mange tilfeller bare er en illusjon.

Svaret er alltid det samme

I januar og februar 2017 forsvant det 92 personer fra mottak for enslige mindreårige, ifølge UDI. Ingen vet hvor de er. Majid blir på sin side aldri en del av denne statistikken. Han er bare borte i én dag før slektningene i Trondheim overtaler ham til å komme tilbake. De inngår en avtale med UDI, slik at Majid kan bo hos dem, framfor å returnere til mottaket på Røros.

Tilbake i Trondheim går Majid i kampmodus. Han sjekker og dobbeltsjekker papirarbeidet i forbindelse med ankesaken, og utnytter sine gode språkferdigheter til å snakke med flere journalister. Etter som ukene går er det imidlertid tydelig at helsen hans skranter. Majid er undervektig – han er rundt 180 centimeter høyt, men veier bare et par og femti kilo. Psykologen hans på Røros har gitt ham diagnosen posttraumatisk stresslidelse, og sier at han har behov for langvarig behandling. Han sliter med å sove og er lite ute av huset.

− Det er vanskelig å svare når folk spør hvordan det går. Jeg sier vanligvis at det går bra, for det er for komplisert å gå inn i det, sier Majid.

I februar forsøker sju unge afghanske asylsøkere å ta livet av seg på svenske mottak. Tre av dem lykkes. Disse hendelsene går hardt inn på Majid.

− Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg har gitt opp, men jeg kan ikke la være å tenke på det. Tenke at jeg ikke hører til denne verden, at det beste alternativet for meg er selvmord.

Tårene renner nedover Majids kinn mens han snakker.

− Etter hvert aksepterer du denne tanken. Du skjønner at uansett hvor mye du strever, kjemper, prøver – så blir svaret alltid det samme.

Den siste festningen

På en busstopp på Flatåsen i Trondheim står Majid og synger prøvende på de første strofene i Nordnorsk julesalme: «Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land. Velsigna de evige ordan om håp og ei utstrakt hand.»

Det har blitt mars, men enda er det intet nytt om anken. Antagelig får ikke Majid svar før i april eller mai. Han skal ta bussen ned til byen for å levere en bok på biblioteket, og vil gjerne ha selskap på turen.

Idet bussen kjører over Bjørndalsbrua lukker Majid øynene. Ber meg om å si ifra når vi er på den andre siden. Det slår meg at akkurat denne broa er kjent i Trondheim fordi så mange har tatt selvmord ved å hoppe fra den.

Tenker du fortsatt på å stikke av?

− Mindre nå.

Hvorfor mindre?

− Fordi jeg tenker mer på selvmord. Jeg tror kanskje at jeg er i min siste kamp nå. Dette er min siste festning, og jeg klarer ikke å forlate den. Jeg vil bare forsvare den med alt jeg har.

► Hør hele historien om Majid i P3-dokumentaren «Avslått»

Etter at denne saken ble publisert, ble det kjent at UDI gjør endringer i sikkerhetsvurderingen for flere av Afghanistans provinser. Ifølge direktør Frode Forfang vil noen få provinser nå regnes som «generelt utrygge».

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

• frid.hansen@gmail.com

Helene sjekker inn: Helene Sandvik flytter inn på Dikemark Asylmottak i Asker, hvor blir værende i fem døgn. Hvordan er det egentlig å bo der?

Flere historier fra P3 Dokumentar

Amanda (21) er alvorlig kreftsyk – men hun er mest opptatt av å redde verden. Hør og les P3-dokumentaren «Å lenke seg fast til verden».

Hvordan er det å vente i seks år på et eget hjem? Mohsen (16) og familien hans bor på en nedlagt campingplass. Hør og les P3-dokumentaren «Norges lengste kø».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)