PÅ KINO 6. SEPTEMBER 2024: Det legges opp til en skrekkfrydet nostalgitripp når regissør Tim Burton gjenforenes med Michael Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara i oppfølgeren til «Beetlejuice» (1988).
Faren er selvfølgelig at gamle tilhengeres forventninger ikke møtes, eller at filmen ikke resonnerer hos et nytt publikum. Heldigvis innfrir filmen alle håp om burlesk moro med lystig galgenhumor, samtidig som den føles frisk, frekk og fremoverlent.
Allerede når Danny Elfmans lekende skrekkmusikk flommer ut over de stilige fortekstene over en forseggjort miniatyr av filmens landsby, vet man at man er i sikre hender.
Dette føles på alle måter som klassisk Burton, der han treffer den morsom-mørke tonen han er så god på, i en visuell sjangerlek som aldri slutter å underholde i en historie som fortelles med lynrask presisjon.
Åpner portal til dødsriket
«Beetlejuice Beetlejuice» tar opp tråden over 30 år etter begivenheten i den første filmen. Lydia Deetz (Winona Ryder) er nå en TV-personlighet som bruker sine erfaringer fra kontakten med underverdenen i talkshowet «Ghost House».
Et plutselig dødsfall tar henne tilbake til den lille byen Winter River, sammen med den kunstneriske stemora Delia (Catherine O’Hara) og den opprørske studentdatteren Astrid (Jenny Ortega), som ikke tror på morens spøkelseshistorier.
På loftet i det gamle familiehuset kommer Astrid imidlertid i skade for å åpne portalen til dødsriket, og det viser seg at den rampete demonen Beetlejuice (Michael Keaton) fremdeles drømmer om å gifte seg med Lydia.
Samtidig er en kvinne fra hans fortid på jakt etter ham, nemlig vakre og farlige Delores (Monica Bellucci), mens Astrid får et godt øye til den lokale kjekkasen Jeremy (Arthur Conti).
Sprudlende tittelrolle
Filmens viktigste kvalitet, er at humoren faktisk fungerer. Når jeg ikke lo, og jeg lo ofte, satt jeg i hvert fall med et påklistret glis i kinosalen.
Michael Keaton ser ut til å elske den herlig frekke og sprudlende Beetlejuice-rollen, som han gjenoppliver like godt og tilsynelatende uanstrengt som han gjentok sin nesten like gamle Batman-figur i fjorårets «The Flash».
Burton-veteran Winona Ryder treffer også tonen som Lydia, som er lett å kjenne igjen fra den første filmen, mens Catherine O’Hara («Kevin!») får breie seg enda mer som Delia, med et meget godt resultat.
Nykommer Jenna Ortega har helt sikkert brukt sin erfaring fra hovedrollen i Addams Family-serien «Wednesday», som opererer innenfor samme sjanger. Den siste hovedrollen innehas av Justin Theroux, som er god som sleip TV-produsent som har planer om å gifte seg inn i den velstående Deetz-familien.
Om du husker Bob fra den første filmen, kan du glede deg til flere både hjertelige og grufulle gjensyn. Og bare vent til du får oppleve Danny De Vito som dødskjedet vaktmester og Willem Dafoe som avdød filmhelt med høye tanker om seg selv!
Vidunderlig absurd
Det gleder en gammel Burton-fan at han ikke har gått på akkord med sine vante måter å lage film på. Den første «Beetlejuice» ble innspilt mens praktiske spesialeffekter ennå var bransjemalen.
Det hadde nok vært både enklere og billigere å ty til CGI nå, men også «Beetlejuice Beetlejuice» domineres heldigvis av taktile effekter som skapes foran kamera, ikke i en datamaskin.
Hele verdensbyggingen, både i dødsriket og på overflaten, har det samme bisarr-komiske uttrykket som kjennetegner Tim Burtons beste filmer. Og alle elementer smelter sammen i en vidunderlig absurd musikalsekvens mot slutten, til toner av Jimmy Webb-låta «MacArthur Park».
«Beetlejuice Beetlejuice» er ikke helt der oppe blant Burtons aller beste, som for eksempel «Ed Wood», «Edward Saksehånd», «Batman», «Batman Returns», «Pee-Wee’s Big Adventure», «Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street» og den første «Beetlejuice», men den er i det minste en fullverdig oppfølger som gjør veldig mye riktig.
(«Beetlejuice Beetlejuice» ble anmeldt som åpningsfilm på filmfestivalen i Venezia. Norgespremiere: 6. september.)
