Leo Ajkic på Notting Hill-karnevalet. (Foto: Pål Rønnevik, NRK)

Leo Ajkic dro til Notting Hill-karnevalet i London for å finne ut av hvorfor så mange ville ha festivalen ut av nabolaget sitt – men ble møtt av en enorm gjestfrihet og utallige ristende rumper på det som er Europas største gatefest.

Se alle episodene her!

Én million glade mennesker samles årlig i Notting Hill-nabolaget for å feire den karibiske kulturen, med god mat, stemning, musikk og ikke minst dans – som enkelte helt sikkert vil kalle drøy eller dristig.

– Dansingen var ikke noe nytt for meg, siden jeg hører mye på karibisk musikk og har vært på lignende fester tidligere. Men her var det på et mye større og heftigere nivå, sier Leo.

Leo forteller at han ikke nødvendigvis er spesielt glad i å danse og var sjelden den som bød opp til dans, men han lot seg likevel rive med.

– Oftest var det damene som kom bort til meg. Så begynte jeg å prate med dem, så de i øynene og spurte om å få se noen dancemoves. Plutselig får du ræven i ansiktet, ler Leo.

Iøynefallende rumperisting

Politiet ble også involvert i paraden. (Foto: Pål Rønnevik, NRK)

Selv om karibisk dans selvfølgelig er så mye mer enn hoftebevegelser og rumperisting, er nok nettopp dette for mange det mest iøynefallende. Det betyr ikke nødvendigvis at det er sensuelt eller seksuelt ved dansen, og heller ikke at det er en invitasjon til andre.

Det gjenspeiler seg også i de uoffisielle reglene som er gjeldende.

– Man skal jo ikke bruke hender eller ta på damene, men det gjaldt ikke alltid. Det er forskjellig fra person til person. Noen har ikke noe i mot at du holder dem på hoftene, og jeg så også noen damer plassere andres hender på sine egne hofter, forteller Leo og fortsetter:

– Så har du også de som bare la seg ned på bakken med en fremmed og dryhumpet som faen.

– Fett å se folk dryhumpe politiet

Til og med lovens lange arm måtte finne seg i litt av hvert under karnevalet.

– Det var fett å se folk dryhumpe politiet. De gjorde ingenting. Politiet får visst beskjed om å være litt ekstra kul under festivalen. Hvis du ikke er hypp på det, så sykemelder du deg den dagen, sier Leo.

Hoftebevegelser er et uttrykk for glede

Thomas Prestø er kunstnerisk leder for dansekompaniet Tabanka. (Foto: Fredrik Buer, NRK)

Thomas Prestø er kunstnerisk leder for dansekompaniet Tabanka, som spesialiserer seg på de karibiske dansestilene.

Han kan fortelle at hoftevrikkingen og rumperistingen, som er så fremtredende på Notting Hill-karnevalet, er en gammel tradisjon og har en dypere betydning enn man får inntrykk av ved første øyekast.

– I den afrikanske kulturen, hvor karibisk dans gjerne har sitt utspring, er hoftebevegelser ofte et uttrykk for glede. Karneval er jo en gledens festival.

Prestø sier også at dansen kan være et symbol for frihet og eierskap til sin egen kropp, som ble spesielt fremtredende etter slaveriet opphørte i Karibia på 1800-tallet. Da var folk endelig frie til å bevege seg akkurat som de ville, noe de blant annet gjorde gjennom dansen.

– Det er ikke til å legge skjul på at hoftebevegelser også kan ha seksuell betydning, men ofte består det av mye mer enn det. I Karibia og Afrika reflekterer dans livet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det ble mye dansing i løpet av de to dagene karnevalet varte. (Foto: Pål Rønnevik, NRK)

Kunne vært årets høydepunkt

Leo har veldig lyst til å besøke Notting Hill-karnevalet igjen en annen gang, men selvfølgelig også for andre grunner enn bare dansingen.

– Jeg er jo glad i rumper og sånt, men jeg vil ikke bare dra igjen fordi: «Oooh, det er så mye rumper som rister her». Det er hele stemningen, med musikk, folk og mat. Det er ikke en klubb, men på gaten. Det skjer overalt. I tillegg koster det ingenting. Man må ha litt penger i lommen, men alle kan være uten å betale noe, sier Leo.

– Hadde jeg bodd i London hadde jeg definitivt sjekket det ut hver eneste gang. Hadde jeg hatt barn og familie ville jeg tatt dem med. Jeg tror det hadde vært årets høydepunkt hvis jeg hadde bodd der, fordi det er dødsfett!

Les også: Bli med Leo på verdens heftigste folkefester

Se episoden
Dette danset de på gatene
Karibiske karneval
Historien til Notting Hill-karnevalet
Londontips: Leo tester Afternoon Tea
Leos musikktips

Slik danset de på gatene i Notting Hill

Wining

Thomas Prestø: Wining er et av de sentrale estetiske elementene i karibisk dans. Wining kommer fra begrepet «å tvinne noe rundt noe» – som en tråd på en spole. Hoftene gjør en sirkelbevegelse rundt seg selv. Ordet slik det brukes i dag har, akkurat som karnevalet, sitt opphav på øya Trinidad i Karibia, og har derfra funnet veien inn i det populære eller “urbane” verdensspråket.

https://www.youtube.com/watch?v=EmiFJ-qiF9w

Twerking

Thomas Prestø: Twerking er egentlig en bevegelse som går ut på å riste på eller ha kontrollerte sammentrekninger av rumpeballene i rytmisk sekvens. Ordet «twerking», ikke bevegelsen eller estetikken, stammer egentlig fra Atlanta, USA og var først forbundet med strippere.

Gjennom populære sanger og artister har det nå blitt en mindre presis fellesbetegnelse på nesten all rumperisting og hoftevrikking som er seksuelt betont, og ikke kulturelt. Mange karibiere ville nok rettet på noen som sier at det «twerkes» under karnevalet. Hoftebevegelsene under karnevalet er kulturelle og knyttes til en historikk og estetikk som er langt eldre og stoltere enn som så.

https://www.youtube.com/watch?v=ke4MJ9xtkSI

Daggering

Thomas Prestø: Daggering er et populært begrep på de mer ekstreme partnerdansene som er å finne på jamaicanske ghetto-klubber. Det er viktig å ta med seg at dette er like mye en overdreven kultur og at det ikke, som det ofte nevnes, er en representasjon for verken jamaicansk eller karibisk kultur som helhet. Det er for eksempel ikke lov til å spille låter som refererer eller nevner daggering på jamaicansk radio.

Ordet «daggering» betyr rett og slett å dolke, som i å kjøre en kniv rett inn i noe, helt til skaftet – her da i en overført seksuell betydning. I disse klubb-settingene hopper folk på hverandre og mange har skadet seg fordi dansen har tatt veldig av i noen ungdomsmiljøer. Daggering er et begrep for de mer ekstreme tilfellene.

Gjorde narr av slaveeierne på karnevalet

De aller første karibiske karnevalene, hvor Notting Hill-karnevalet har sine røtter, sies å ha sitt opphav på øya Trinidad og festene som ble holdt der for over 200 år siden.
Franskmennene som bosatte seg på øya, rett utenfor kysten til Venezuela, på slutten av 1700-tallet brakte med seg europeiske skikker og tradisjoner – og blant dem var maskeradeball. De flere tusen slavene, som også hadde Trinidad som sitt hjem, ble nektet av franskmennene å delta på disse høytidelige maskeradeballene. Derfor arrangerte slavene heller sine egne karneval i dølgsmål – hvor de parodierte sine franske eiere.
Da slaveriet ble avskaffet på Trinidad på midten av 1800-tallet, feiret de tidligere slavene det til gangs, og utnyttet de nyvunnede frihetene fullt ut. Trinidaderne gikk ut på gaten i kostymer som gjorde narr av den europeiske moten, som deres tidligere eiere sverget til. Flere dyppet ansiktet sitt i mel eller brukte masker for å se hvite ut.
Det var starten på den langtlevende tradisjonen med fargerike utkledninger og dristige kostymer, som fremdeles lever blant annet i dagens Notting Hill-karneval.

Så Notting Hill-karnevalet i en drøm

Notting Hill-karnevalet er i dag Europas aller største gatefestival, og oppsto i 1966 som en måte for innvandrer-miljøene i London å feire deres egen kultur og tradisjoner.

Historien, slik den blir fortalt av forfatteren Ishmahil Blagrove Jr, viser at mye av takken må gå til en spesiell kvinne.

Det hele begynte i bakgatene i bydelen North Kensington på 1950-tallet – et miljø preget av fattigdom, glupske bolighaier og rase-uro. Området var altfor overbefolket og fullt av forfalne boliger uten bad, varmt vann, eller elektrisitet.

Den enorme arbeidermangelen etter andre verdenskrig førte til en masseinnvandring til Storbritannia, fra de tidligere britiske koloniene i for eksempel India, Pakistan og ikke minst Karibia. På slutten av 1950-tallet var Notting Hill og Brixton bydelene med den høyeste konsentrasjonen av karibiere i landet.

Deler av den hvite, britiske arbeiderklassen ble dratt til politikeren Oswald Mosley, som grunnla det britiske fascistpartiet BUF, og hans «Hold Storbritannia hvitt»-budskap. Mosley anklaget blant annet de nyankomne karibierne for å stjele britiske jobber, hjem og damer, og for å spille høy musikk til langt ut på morgenkvisten.

Rase-uroen vokste, og en konfrontasjon var på trappene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

(Foto: Angel Ganev, Flickr Creative Commons)

Et klimaks i rase-uroen

Konfrontasjonen kom gjennom raseopptøyene i Notting Hill i 1958. Det rasistiske mordet på den antiguanske snekkeren Kelso Cochrane året etter markerte et klimaks i rase-uroen. Men disse hendelsene første også til at det ble tatt grep.

Et av forslagene til å bygge broer mellom innvandrere og britene var å holde en festival, og vise kunst og kultur fra hjemlandene deres. Den første, hovedsakelig karibiske festivalen, tok plass innendørs i St. Pancras Town Hall 30. januar 1959, og ble vist på tv på BBC.

Selv om arrangementet var svært vellykket og populært hos karibierne, var det i bunn og grunn bare en innendørs kabaretforestilling, og hadde lite å gjøre med det første Notting Hill-festivalen i 1966.

Den festivalen var nemlig påfunnet til sosialarbeideren Rhaune Laslett, i samarbeid med voksenopplæringen London Free School. Laslett hadde stor anseelse i Notting Hill, etter flere år med sosialt arbeid i området. Hun fikk idéen til en festival gjennom en drøm, som hun senere fortalte til The Caribbean Times:

– Jeg kunne se gatene fulle av folk i fargerike kostymer. De fulgte etter band, danset og var lykkelig. Det var menn, kvinner, barn, svarte, hvite, brune – og alle lo.

Etter mye rådføring fant hun ut hvordan hun kunne oppfylle drømmen, og hvordan hun kunne få det karibiske miljøet til å delta på festivalen. Det viktigste som ble gjort var å invitere den trinidadiske musikeren Russell Henderson, og hans steel band til en parade.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fikk et utilsiktet, karibisk preg

Målet med paraden var å underholde de lokale barna, spre munterhet til alle som bodde i de fattige slumområdene, lette rasespenningene og vise samarbeidsånden til flere av de som levde og jobbet i området.

Det første Notting Hill-karnevalet, som ble holdt i 1966, hadde en flust av deltakere fra hele verden. Land som India, Ghana, Tsjekkoslovakia, Ukraina, Kypros og mange andre var representert, og flere hadde lånt hestekjerrer de paraderte gatene i. Deltakerne ble underholdt av musikere som nigerianske Ginger Johnson og iren Agnes O’Connell.

Da Russell Henderson og hans steel band gikk gjennom gatene og slo på ståltrommene, minte det karibierne om hjemmene de hadde forlatt, og tusenvis flokket seg derfor rundt paraden. Helt utilsiktet hadde bookingen av Henderson gitt festivalen et sterkt karibisk preg, og ordet spredde seg fort til andre karibiske miljøer i England.

Med de neste årene skulle det karibiske preget bare fortsette å vokse seg sterkere, spesielt det trinidadiske, selv om festivalen fortsatt var rik og mangfoldig. Kostymer ble vanligere, flere band spilte i paraden og flere karibiere flokket seg til gatene.

I dag samler det seg én million mennesker, både London-beboere og turister fra hele verden, i det som er Europas største gatefestival.

Dra tilbake i tid med ettermiddagste

Den erkebritiske tradisjonen Afternoon Tea, eller ettermiddagste på norsk, har de siste årene fått en real oppsving. Flere og flere søker ly fra den hektiske hverdagen, og finner det i koselige testuer, bugnende fat med sandwicher, scones, kaker og ikke minst te.

Leo Ajkic bestemte seg også for å prøve dette London-tipset, da han besøkte metropolen. Se video av det øverst i saken.

Historien sier at Afternoon Tea var påfunnet til hertuginne Anna av Bedford, som holdt de første selskapene på midten av 1800-tallet. Anna pleide nemlig å bli sulten i firetiden på ettermiddagen, da det fremdeles var flere timer igjen til kveldens middag.

Hertuginnen fikk derfor tjenerne sine til å servere te, brød, smør og en liten kake til dessert. Hun begynte også snart å invitere vennene sine for å delta på dette ettermiddagsritualet, som både fylte mager og tid frem til middagen.

Elegant seremoni

Eddie Onesti er restaurantsjef på Hotel Bristol i Oslo. (Foto: Privat)

Ettermiddagsteen er i sin essens en sjanse til å slappe av, fylle magen, prate med sine venner og rett og slett bare kose seg.

At folk er opptatt av kos når de skal drikke teen sin, merker også Eddie Onesti, som er restaurantsjef på Hotel Bristol Oslo. De har tilbudt ettermiddagste til sultne og tørste nordmenn i over seks år.

– De som spiser Afternoon Tea har gjerne planlagt i god tid, reservert bord og har gjerne lunsj i flere timer. Det er sjelden at noen bare stikker innom og spiser på en halvtime før de stikker igjen. Det er som regel litt koseligere, sier Onesti.

Akkurat som de første selskapene var, er Afternoon Tea i dag en ganske elegant seremoni. Teen skal drikkes fra det fineste porselen og små mengder mat, som sandwicher med skorpene skjært vekk, skal være perfekt dandert på små porselenstallerkener.

Leo Ajkic på ettermiddagste i London. (Foto: Pål Rønnevik, NRK)

Da Leo skulle innta sin ettermiddagste merket han at den litt stive atmosfæren på London-hotellet påvirket han.

– Jeg så at jeg var på et sted hvor du må ha litt folkeskikk og være litt rolig. I tillegg snakket de som var der på en spesiell måte, så stemmen min gikk automatisk ned et par hakk og jeg begynte å hviske til meg selv. Jeg var redd for å smule på meg selv, sier Leo og fortsetter:

– Det var litt for fint for meg.

Sportsklær og joggesko ikke velkomment

Mange av stedene som serverer ettermiddagste, spesielt de finere hotellene, har også en en «smart casual»-kleskode. Det betyr at damer må pynte seg, og herrer må ha et par fine bukser, skjorte med krage og mørke sko. Sportsklær og joggesko er som regel ikke velkomment.

Onesti påpeker at det ikke nødvendigvis er like strengt andre steder.

– Hvis du skal følge rett etikette er det jo en kleskode, men vi nekter ikke en person som kommer i kortbukser og vil ha Afternoon Tea på sommeren. Det er nok litt strengere enkelte steder i England, og litt mer avslappet her.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Flere har fått øynene opp for Afternoon Tea. (Foto: NTB Scanpix)

Både i Storbritannia og på verdensbasis har populariteten til ettermiddagsteen bare økt. Femstjernershotell konkurrerer om å kunne tilby den absolutt beste ettermiddagsteen, og aviser og reisemagasin går langt i sine kåringer av de «ti beste Afternoon Tea-stedene».

Onesti forteller at de også har merket at flere og flere nordmenn, mest unge og middelaldrende, har fått øynene opp for dette måltidet, og tror mye av grunnen skyldes atmosfæren.

– Vi har pianomusikk, ordentlige tekopper, teen i sølvkanner og man får slappe av i Chesterfield-stolene. Det er noe helt spesielt, og nesten som å spole tilbake tiden 100 år, sier Onesti og fortsetter:

– Jeg tror Afternoon Tea kommer til å øke i popularitet og at det er her for å bli. Folk trenger å slappe av i et par timer i den hektiske hverdagen vi lever i.

Leo tror likevel ikke at dette er noe han kommer til å begynne med i Norge.

– Jeg skjønner hvis livet er stress, og du er en businessmann som må løpe ut og inn av møter, og skal ha deg litt fred. Jeg har nok tid hjemme til å ta meg en tekopp hjemme.