I den første episoden av Leos reise tar programleder Leo Ajkic deg med til Rio de Janeiro i Brasil, og et av verdens største idrettsarrangement; fotball-VM.

Der blir han blant annet med bosniske supportere på VM-kamp, besøker en favela og havner midt i en skremmende FIFA-demonstrasjon.

Les også: Bli med Leo på verdens heftigste folkefester

Både byen og landet, i kombinasjon med verdensmesterskapet, gjorde reisen fullstendig uimotståelig for Leo.

– Vi måtte til Brasil. Det har vært det største ønsket mitt. Fotball-VM er jo en enorm folkefest, og på toppen av det så spiller Bosnia. I tillegg er det demonstrasjoner og mye annet kontroversielt å ta tak i, forteller Leo.

Se episoden
Fakta om Brasil og fotball-VM
Millioner i gata mot fotball-VM
Fargerike, men farlige favelaer
Vanskelig for transpersoner
Leos musikktips

Frelst av byen

Rio de Janeiro er med sine 6,5 millioner innbyggere den nest største byen i Brasil. Det er en av de mest besøkte byene på den sørlige halvkule, og er blant annet kjent for sin vakre natur, karnevalet, samba, Kristusstatuen og favelaer.

Leo rakk også å bli frelst av «Januarelven», som bynavnet blir oversatt til norsk, og skryter:

– For meg er Rio en heftigere versjon av Barcelona, som jeg også har vært i. Det er en storby, samtidig som du har stranden. Så har du også favelaer og andre eksotiske greier.

– Alle gikk i gule og grønne klær

Det er andre gang verdensmesterskapet i fotball blir arrangert i Brasil, som veldig ofte blir fremstilt som et fotballgalt land. Selv om det selvfølgelig finnes brasilianere som ikke er interessert i ballspill, lot Leo seg imponere av den altoverskyggende fotballfesten.

– Det var fett! Det var jo en skikkelig folkefest, i og med at alle kunne delta. Det bor jo mange millioner mennesker i Rio, så det er ikke plass til alle på stadion. Derfor var festen overalt. Det handlet heller ikke om penger – det var nemlig all slags folk på stranden, sier Leo og fortsetter:

– Alle gikk i gule og grønne klær, og absolutt alle butikkene solgte plagg med de brasilianske fargene på seg. Det var virkelig sånn: BOOM! – nå er det VM.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Varme og kule brasilianere

Innbyggerne i Rio de Janeiro høster også mye skryt fra programlederen, som forteller at de var ivrige på kontakt.

– De lokale var varme, kule og lette å snakke med. Det var litt problemer siden ikke alle var like flinke til å snakke engelsk, men de kom likevel bort og ville prate med meg. Både med og uten kamera, men vi greide altså ikke alltid å kommunisere med hverandre.

På kampdagen 15. juni, da Bosnia skulle spille sin første gruppespillkamp mot Argentina, traff Leo en bosnisk supportergruppe og fikk være med dem å farge Rio de Janeiro blå og gul.

– Det var jævlig fett og heftig! Vi eide Rio den dagen. Det var egentlig kanskje 100 ganger så mange argentinere i byen – de var overalt. Men de var ikke samlet som oss.

Selv om Leo koste seg på kampen, som Bosnia tapte 2-1, på det legendariske fotballstadionet Maracanã, var det ikke like kult å feste sammen med fotballsupporterne etterpå.

– Fotballfansen festet ganske kjipt. For dem handlet det mer om å finne sine egne, eller en dame å drikke øl med på stranden. Det var en typisk turistfest; drikke øl, dra fra pub til pub, synge fotballsanger og sovne på stranden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vil tilbake

Leo syntes VM-festen føltes veldig tilpasset til turister, men forteller at mange av de lokale også følte at den om lag 90 milliarder kroner dyre festen var for dem.

– Brasil var tilpasset turister, spesielt med tanke på hvor mye politi det var i gatene og hvordan myndighetene på forhånd hadde ryddet vekk gatebarn. Men mange lokale følte at festen var for brasilianerne. Kanskje de ikke har nok info til å hate FIFA, eller vite hvor mye det koster.

– Det var mye delte meninger, sier Leo.

– Jeg vil definitivt se mer av Brasil!

Hva som trakk opp med festen er Leo tydelig på, og peker på de store variasjonene og kontrastene Brasil har å by på.

– Du kan være på stranden og snorkle, eller så kan du bli kjent med noen lokale og kanskje besøke en favela med dem. Du kan dra på pub og se VM, eller du kan slappe av på stranden sammen med turistene. Kanskje du blir invitert til en heftig VIP-fest på toppen av en skyskraper? Det er så mye å velge mellom. Du finner uansett din stil.

Leo har kjempelyst til å dra tilbake til Brasil, og kanskje fotball-VM når det arrangeres et annet sted.

– Jeg vil definitivt se mer av Brasil! Du har den afrikanske, portugisiske og Amazonas-kulturen som bare har smeltet sammen, samtidig som det finnes steder hvor det fremdeles er genuint.

Brasil

Hovedstad: Brasilia (2,5 millioner innbyggere)
Største by: São Paulo (11,4 millioner innbyggere)
Innbyggertall: 202 millioner
Areal: 8,5 millioner m²
Motto: «Ordem e Progresso», som betyr: «Orden og fremgang»

I 1500 tok utforskeren Pedro Álvares Cabral Brasil i besittelse for kongen av Portugal, og landet var en portugisisk koloni frem til 1807. Brasil ble erklært uavhengig i 1822.
Brasil har verdens syvende største økonomi og hadde frem til 2010 en av de raskest voksende økonomiene. Siden har veksten stagnert, men landet blir fremdeles betegnet som en fremvoksende global stormakt.
De fleste brasilianere stammer fra tre etniske grupper; søramerikanske indianere, europeiske bosettere (hovedsakelig fra Portugal) og afrikanere. På 1800-tallet begynte dessuten innvandrere fra Europa, Midtøsten og Japan å bosette seg i landet. Alle disse kulturene har blandet seg sammen og dannet en rik religiøs, musikalsk og matkultur.

Neymar. (Foto: Ueslei Marcelino, Reuters)

Fotball-VM 2014

Den 20. utgaven av verdensmesterskapet i fotball. Blitt arrangert to ganger i Brasil (1950 og 2014).
Brasil ble valgt som vertsnasjon i 2007, uten noen motkandidater, da FIFA bestemte at verdensmesterskapet skulle avholdes i Sør-Amerika.
Tyskland vant mesterskapet etter å ha slått Argentina 1-0 i finalen. Brasil, som har vunnet turneringen fem ganger tidligere, røk ut i semifinalen etter et 7-1 tap mot nettopp Tyskland.
Det er det dyreste fotball-VM noensinne, med kostnader anslått til å være rundt 90 milliarder kroner. Pengene ble hovedsakelig brukt på fotballstadioner, infrastruktur og sikkerhet.
Det kostet nesten 6 milliarder kroner å renovere Estádio Nacional Mané Garrincha i Brasilia, tre ganger så mye som forventet. Det er det nest dyreste fotballstadionet i verden, etter Wembley i England. Det er ingen fotballag i Brasilia som overtar det.

Opprør mot mer enn bare fotball-VM

Etter syv års planlegging og 31 dager med fotballfest er det soleklart dyreste fotball-VM noensinne over. Et år før mesterskapet gikk flere millioner brasilianere i gatene og protesterte mot den enorme prislappen, som forventes å passere 90 milliarder kroner.

Opptøyene som tok sted i hundrevis av brasilianske byer under prøve-VM i 2013 var den største politiske demonstrasjonen i Brasil på flere tiår, og hadde vokst i en rasende fart siden den spede begynnelsen.

Det hele begynte nemlig med relativt små demonstrasjoner i São Paulo, mot en prisøkning av buss- og metrobilleter.

– Tåregass, batonger og gummikuler

Torkjell Leira er Brasil-ekspert og har blant annet skrevet boken: «Brasil – Kjempen våkner». Han fulgte nøye med på opptøyene, og kan forklare hvordan de vokste så enormt i omfang.

– Det begynte med et par tusen deltakere i Sao Paolo, som er ganske lite i en by med 20 millioner innbyggere. Det var ingen som brydde seg så mye om det – helt til en av demonstrasjonene ble møtt med hard politivold. Det var tåregass, batonger, gummikuler og bomber.

– Klassisk tabbe av brasilianske myndigheter

– Bilder av denne politibrutaliteten spredte seg på et blunk på sosiale medier, og det utløste en enorm bølge av frustrasjon og skuffelse over Brasil.

– Bak det hele ligger jo en klassisk tabbe brasilianske myndigheter veldig ofte gjør. Det har nemlig vært en tradisjonen med å møte denne typen demonstrasjoner med det militært organiserte politiet, som har en veldig aggressiv og militant måte å operere på. Det var mye unødvendig vold, og det provoserte, sier Leira.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Demonstrasjonene under prøve-VM ble møtt av et stort politioppbud. (Foto: NTB Scanpix, Yasuyoshi Chiba)

Fotball-VM var et symbol

Demonstrasjonen gikk altså fra å være en kamp for gratis kollektiv-billetter i São Paulo, til millioner av mennesker som vandret under samme fane og viste sin frustrasjon over urettferdighet i landet. Det var ingen organisasjoner som sto bak og arrangerte demonstrasjonene – folk ble mobilisert via internett og sosiale medier.

Sammen ropte de etter, og krevde, et bedre offentlig helsevesen, transporttilbud, skole og et oppgjør mot landets utbredte korrupsjon.

– VM-arrangementet var i seg selv ikke en stor sak i dette. Men i juni 2013 sto jo Brasil rett før prøve-VM, og det var mye misnøye fordi man brukte veldig mye penger på fotballstadioner. Mange oppfattet det som et voldsomt sløseri, forteller Leira.

– VM ble et symbol på feilprioriteringen

– Det ble et symbol på feilprioriteringen. At man velger å bruke flere titalls milliarder kroner for å arrangere et mesterskap for fotballfiffen, som de fattige ikke en gang har råd til å kjøpe billetter til. Man har fremdeles mange uløste oppgaver i Brasil.

Demonstrasjonene kan minne om debatten vi hadde rundt vinter-OL i Oslo, men bare på et helt annet nivå. Det er betraktelig mye dyrere å arrangere et fotball-VM enn et vinter-OL, og de sosiale utfordringene er mye større i Brasil enn i Oslo.

Magre resultater

Myndighetenes første reaksjon var å fordømme demonstrasjonene. Men etter hvert som de vokste, og det viste seg at 80 prosent av befolkningen støttet kravene – snudde myndighetene på flisa.

– Det ble det nærmest en frenetisk innsats for å komme «stemmen fra gata», som de kalte den, mest mulig i møte, sier Leira.

– Det kom nesten ingenting ut av det

Regjeringen ved sittende president Dilma Rousseff tok det hele veldig profesjonelt og kom etter hvert med fem store reformforslag, og sa: «Dette viser at vi har et sterkt demokrati. Vi ser at stemmen fra gata krever forandringer, og det er dit vi vil ha Brasil».

Høyreopposisjonen prøvde også å ta opptøyene til inntekt for seg selv, og mente demonstrasjonene viste frustrasjon mot «det korrupte styret» og krevde forandring.

– Men det kom nesten ingenting ut av det, sier Leira og fortsetter:

– En del lovforslag ble arkivert, men selv om det var flere millioner mennesker i gaten var det veldig magre resultater. Det har jo bidratt til at folk er like frustrert.

Se video av Leo Ajkic i en av demonstrasjonene mot fotball-VM:

Demonstrasjoner rundt hver eneste VM-kamp

Spenningen var stor etter de store demonstrasjonene under prøve-VM sommeren 2013. Både med tanke på presidentvalget i oktober 2014, og ikke minst spørsmålet: «Hva skjer når VM starter om et år?»

Torkjell Leira forklarer:

– Det var jo flere demonstrasjoner hver eneste dag, rundt hver eneste kamp. Men de var veldig mye mindre, og man kom aldri i nærheten av stadionene, som nærmest var hermetisk lukket. Demonstrasjonene ble jo møtt av et stort sikkerhetsoppbud, og det var ofte flere politimenn enn deltagende demonstranter.

– Så visste jo folk at VM uansett kom til å gå som planlagt, og tenkte nok: «Nå har vi protestert og sagt i fra, så nå må vi få med oss festen».

– Overraskende lite bakrus etter VM

Brasils landslag gikk på et hjerteskjærende 7-1 tap mot Tyskland i semifinalen, hvor de ble fullstendig rundspilt. Etter tapet var det mange brasilianske sinn i kok, og flere aviskommentatorer mente blant annet at semifinalesmellen ville få konsekvenser for president Rousseff i det kommende presidentvalget.

Leira tror ikke VM-smellen hadde så mye å si for valgresultatet.

– Det var overraskende lite bakrus etter VM, og det var på en måte et «ikke-tema» i valgkampen. Jeg tror de fleste tenkte i ettertid at: «Det var et flott VM, som vi organiserte fra punkt til prikke. Brasil tabbet seg ut og gikk skamfulle hjem, men livet går videre.»

Nervepirrende presidentvalg

I oktober var det duket for et av de mest spennende presidentvalgene i Brasils historie. Etter en neglebitende valginnspurt mellom juli og oktober, sto det til slutt mellom tre kandidater; sittende president og venstreorienterte Dilma Rousseff, miljøvernforkjemperen Marina Silva og konservative Aécio Neves.

Akkurat som ventet ble ikke vinneren utropt før etter den andre valgomgangen. Med 51,5 prosent av stemmene ble det bestemt at Rousseff får en ny periode på toppen av brasiliansk politikk.

Selv om mange brasilianere ønsket endring og noe nytt, så representerer Rousseff tolv års stabil politikk (inkludert partifellen Lula da Silvas presidentperioder mellom 2003 og 2011) og ble med sitt budskap «mer endring, mer fremtid» valgvinner.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dilma Rousseff ble gjenvalgt som president i oktober 2014 etter en nervepirrende valginnspurt. (Foto: NTB Scanpix, Ueslei Marcelino)

Arrangerer sommer-OL i 2016

Om under to år skal Brasil nok en gang arrangere et stort idrettsarrangement. Rio de Janeiro blir nemlig vertskapsby for sommer-OL og Paralympics i 2016.

Leira sier at det ennå ikke har vært noen store demonstrasjoner mot sommer-OL, men de tror han vil komme. Likevel er han sikker på at Brasil og Rio de Janeiro kommer til å levere nok en idrettsfest.

– De kommer til å ro det i land med et nødskrik, som vanlig, og jobbe døgnet rundt det siste året. Det dobler jo kostnadene, men det er sånn vi pleier å gjøre det i Brasil, sier Leira og avslutter:

– VM ble en fantastisk folkefest, idrettsfest og en budsjettmessig skandale. OL kommer til å bli akkurat det samme. Garantert!

Favelaer – fargerike, men farlige

For nesten 120 år returnerte tusenvis av soldater til Rio de Janeiro, etter å ha tjent den brasilianske republikken i den ekstremt blodige Canudos-krigen nordøst i landet. Som takk for innsatsen, var de på forhånd lovet et sted å bo for seg og sine familier. Løftet ble aldri innfridd, og mange slo seg derfor midlertidig ned på en høyde utenfor Rio.

Åsen de bygget sine hjem på fikk navnet «favela», etter en hudirriterende busk som var utbredt på de slående like bakkene de hadde kjempet på under den foregående krigen.

Siden den gang har «favela» fått en mer utstrakt betydning og blir nå brukt som en samlebetegnelse på brasilianske slumområder, hvor beboerne okkuperer og bygger på områder som de formelt sett ikke eier.

Knyttet til negativitet

Disse slumområdene vokste seg større utover på 1900-tallet, etter hvert som folk flyttet fra dårlige kår og livsmuligheter i de brasilianske landsbygdene for å søke lykken i raskt voksende byer. Den store folkevandringen førte til at ikke alle fant steder å bo, og flere var derfor nødt til å bosette seg i favelaer, som ofte ligger tett på de urbane områdene.

Ifølge tall fra IBGE bodde 6 prosent av Brasils innbyggere i slumområder i 2010. Det vil si at 11,4 millioner mennesker bor i områder som historisk sett i stor grad har blitt ignorert av myndigheter og byplanlegging, og derfor mangler essensielle offentlige tjenester som vann, kloakk, strøm og renovasjon.

Til og med nordmenn flest, vokst opp i forholdsvis mye større rikdom på andre siden av verden, har etter hvert fått god kjennskap til favelaer – enten det er gjennom mørke filmer som «City of God» og «Tropa de Elite», brutale skytespill som «Call of Duty» eller medieoppslag om vold, gjengkriminalitet og narkotikahandel.

– Det bildet som skapes av favelaer i media er nesten utelukkende negativt

– Det bildet som skapes av favelaer i media er nesten utelukkende negativt. Det er med på å bygge opp under stereotypiene som finnes fra før, og skape frykt. 99,9 prosent av de som bor der er lovlydige borgere som jobber hardt for å prøve å få hverdagen til å gå rundt.

Christian Schøien har jobbet som koordinator for Kirkens Nødhjelps Brasil-program siden 2005. Han reiser til Brasil flere ganger årlig, og har god kjennskap til favelaer.

Schøien synes det er synd at ordet «favela» nesten utelukkende blir knyttet til negativitet, og har gjennom sine egne besøk et mer nyansert bilde av disse små lokalsamfunnene.

– Det er fargerike steder å komme til. Folk bor veldig tett, og favelaene er ofte preget av fascinerende arkitektur og kreative løsninger. Folk der er fulle av livsgnist, pågangsmot og en arbeidskapasitet som overgår det meste.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Morro dos Prazeres-favelaen utenfor Rio de Janeiro. (Foto: dany13, Flickr Creative Commons)

Stor aktivitet i gatene

Husene er gjerne bygget opp over flere generasjoner. Fra enkle skur bygget med billige materialer som papp og treplater – til solide, større hus med mursteinvegger.

Etter hvert som man sparer opp penger og stifter familie, bygger man gjerne en ny etasje for å plass til hele familien under samme tak.

Favelaene er små, tettknyttede lokalsamfunn, preget av et pulserende gateliv med mye næringsliv og folk som har startet sine egne bedrifter. Et bittelite rom på gateplan kan eksempelvis bli en frisør eller et utsalg av jernvarer, og beboerne går sammen for å gjøre livene sine bedre.

– Jeg opplever en veldig energi når jeg kommer inn der. Det er som regel stor aktivitet i gatene, med mye folk og musikk. Lokalsamfunnene er preget av samhold og solidaritet. Beboerne er aktive og venter ikke på at myndighetene skal rydde opp. De driver selv på med dugnad, sosialt arbeid, pynting av området og arrangering av fester. Samtidig jobber befolkningen ofte aktivt for at myndighetene skal ta det ansvaret de er pålagt for å sikre en rettferdig utvikling, sier Schøien, men påpeker også:

– Med et så stort antall favelaer er det klart at omstendighetene varierer fra sted til sted. Andre favelaer kan være svært forskjellige, der frykten for vold og represalier fra de forskjellige maktaktørene legger en merkbar demper på sosial og politisk aktivitet. Utbredelsen av narkotika legger også i en del tilfeller en passiviserende hånd over deler av befolkningen.

Mye kriminalitet og fattigdom

Det er ikke til å legge skjul på at slumområdene også er preget av mye kriminalitet, fattigdom, arbeidsløshet, dårlige utdannings- og helsetilbud og få muligheter til å komme seg ut av uføret.

De brasilianske myndighetene har lite eller ingen kontroll over flere av favelaene, og det utnytter narkomafiaen og lokale militser.

– Hovedproblemet er at favelaene ofte blir sett på som en egen separat verden, og ikke som en del av byene. I dag domineres myndighetenes håndtering enten av en overdimensjonert militær tilnærming for å holde befolkningen nede, eller en total ansvarsfraskrivelse, som åpner veien for andre maktfaktorer som narkotikamafiaen og militser, sier Schøien og fortsetter:

– For å overkomme dette kunstige skillet mellom by og favela er det viktig at favelaene blir inkludert i byutviklingen, og at det sørges for gode offentlige tjenester innen utdanning, helse og kultur.

– Mange får gaver for å rekruttere seg til narkomafiaen

Siden det offentlige skoletilbudet er så dårlig at man som regel ikke har kjangs til å komme inn på høyere utdanning – med mindre man betaler for det – kan narkotikaindustrien bli en enkel utvei, og en måte å tjene raske penger og få status på.

– Mange får gaver for å rekruttere seg til narkomafiaen, som en moped eller et våpen. Samtidig får man status og makt i lokalsamfunnet. Så når skolene ikke fungerer og det er dårlig med jobbmuligheter, så er dette en fristende utvei for veldig mange, sier Schøien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

(Foto: Nate Cull, Flickr Creative Commons)

Et fristed for narkomafiaen

For narkomafiaen er favelaene først og fremst et fristed. Der kan de selge narkotika, rekruttere fotsoldater og holde driften oppe – uten særlig fare for politi som kommer og blander seg inn.

– Narkomafiaen jobber i det skjulte, og er fremdeles veldig utbredt. De er store og sterke, og har en enorm omsetning. Ofte har narkomafiaen tette bånd til deler av politiet, som lover å ikke forstyrre – så lenge de får sin del av kaken, sier Schøien.

Lov og orden settes av den sterkeste. I noen favelaer, som myndighetene har pasifisert med politistyrker, må innbyggerne forholde seg til den brasilianske loven. I andre tilfeller er det narkomafiaen som bestemmer hva som er lovlig og forbudt, og sørger for at overtredere blir straffet.

Flere steder er det også etablert lokale militser for å holde ro og orden, og som krever betaling for å trygge sikkerheten og for andre tjenester – som å koble huset ditt til strømnettet eller salg av gassbeholdere.

– De er drapsmaskiner

Hvis man har alle tre maktfaktorene – politiet, narkomafiaen og militsen – kan livet fort bli utfordrende, med press fra flere kanter. Hvis man da ikke trår riktig, eller ikke har råd til å betale for militsens tjenester – kan det gå ille.

– De er drapsmaskiner. Hvis du ikke betaler det du skal, til avtalt tid, så blir du i beste fall kastet ut av huset som selges videre. I verste fall dukker de opp på døren din, går rett inn og likviderer deg med lyddempet pistol, forteller Schøien.

Han forteller at det årlig skjer cirka 50 000 drap i Brasil, men at bare en brøkdel av dem når førstesidene i avisene.

– Så lenge det skjer i favelaene, blant den fattige, overveiende svarte, befolkningen, er alt normalt. Først i de få tilfellene det rammer den øvrige befolkningen – middel- eller overklassen – eller skjer i områdene der disse bor, blir det viet oppmerksomhet.

Dette er en sterk illustrasjon av den diskrimineringen og ignoransen den fattige befolkningen opplever i det brasilianske samfunnet, sier Schøien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En brasiliansk politi-skarpskytter i Rocinha-favelaen i Rio de Janeiro. Brasilianske myndigheter rykket inn med politistyrker i september 2012, i håp om å pasifisere favelaen. (Foto: NTB Scanpix, Antonio Scorza)

Nordmenn beskutt i favela-biljakt

I opptakten til forrige sommers fotball-VM begynte de brasilianske myndighetene å pasifisere og få fotfeste i enkelte favelaer med den relativt nystartede politienheten UPP. Men det er fremdeles mange favelaer uten politiets tilstedeværelse og som regnes som «lovløse». De kan være direkte utrygge å ferdes i.

For seks år siden havnet for eksempel en norsk kameratgjeng på villspor da de leitet etter flyplassen i Rio de Janeiro. GPS-en deres geleidet dem nemlig inn i den beryktede Maré-favelaen, hvor UPP nå holder på å etablere seg, men som da var dominert av tre forskjellige, konkurrerende mafiaer.

– Det første de gjorde da de kjørte inn der var å rulle opp vinduene, som var sotet. Hvis man skal inn i en favela er første bud å ha åpne vinduer, slik at folk kan se hvem det er som kommer. Hvis ikke, er det noe suspekt, sier Schøien.

Plutselig la en annen bil seg på hjul bak dem, med en person hengende ut av vinduet med en maskinpistol. Nordmennenes bil ble pepret full av kuler, og etter en dramatisk biljakt fikk de til slutt hjelp av en rivaliserende gjeng, som beskyttet dem og tok de med på sykehus.

Slike tilfeller hører heldigvis til sjeldenhetene, men blir som regel godt dekket av media.

Artikkelen fortsetter under bildet.

(Foto: Guilherme Jofili, Flickr Creative Commons)

Populært med favela-turisme

Schøien mener mange turister hadde hatt godt av å besøke favelaer for å se hvordan livet faktisk er der, men kun hvis du allierer deg med noen lokale.

– Det er absolutt å anbefale at man kjenner folk lokalt og reiser sammen med dem. Det er en skepsis mot alt utenfra, men også en voldsom gjestfrihet. Jeg skal ikke oppfordre til noen eksotisk turisme, men jeg tror folk hadde hatt godt av å vite hvordan ting fungerte, for å bryte ned dette negative bildet som regjerer.

– Vil ikke reduseres til en eksotisk kuriositet

Favela-turisme har blitt mer og mer vanlig, og gjennom turistsesongen geleider lokale guider haugevis med turister opp de bratte, tett bebygde åsene for å gi dem et innblikk i det daglige livet i favelaer. Denne typen eksotisk turisme mener Schøien er et tveegget sverd.

– Folk ønsker jo turistene hjertelig velkommen og vil veldig gjerne vise dem hvordan de har det. Samtidig vil de ikke reduseres til en eksotisk kuriositet, og noe man skryter over å ha besøkt.

Schøien anbefaler folk likevel å gripe muligheten hvis du kan få en guidet tur i en trygg favela, men kommer med en oppfordring.

– Se bak hva man har av inntrykk og forhåndsoppfatning av favelaen. Tenk over hvordan samfunnet har blitt sånn og hva som ligger bak det. Hvis man har mulighet og de rette kontaktene, er det bare til å gripe den!

Frisør eller prostituert?

Midt i sentrum av Rio de Janeiro, bare et steinkast unna den verdensberømte trappen og turistattraksjonen Escadaria Selarón, finner man nabolaget Lapa.

Lapa har gått fra å være byens bordellkvarter, eller «red light district», til et hipt, fremadstormende område hvor unge, kule folk drar ut for å spise på restaurant eller besøke en av de mange nattklubbene eller konsertscenene.

Selv om nabolaget har gått gjennom en stor statusheving, vandrer det fremdeles prostituerte – hovedsakelig transpersoner – gatelangs, som et minne på de gamle tidene.

Brasil går for å være et av verdens mest fargerike, åpne og tolerante land, med lovfestede rettigheter om likestilling for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT).

Likevel er blir disse menneskene ofte diskriminert, utsatt for vold eller drept.

Se utdrag fra Leo Ajkic sitt intervju med den prostituerte transpersonen Daila.

– Ingen respekt eller aksept

I 1830, åtte år etter Brasil frigjorde seg fra Portugal, ble homofili legalisert, som det første landet i Amerika og på den sørlige halvkule.

Siden den gang har sterke bevegelser for LHBT-rettigheter vokst frem, og i dag er det over 300 aktive LHBT-organisasjoner i landet.

Selv om alles rettigheter skal være godt ivaretatt i Brasil, blir transpersoner ofte tilsidesatt.

– Kan enten bli frisører eller prostituerte

– Det er ingen respekt eller aksept for transpersoner i Brasil, sier Thiago Araújo.

Han er redaktør for sosiale medier i Brasil Post, og har god kjennskap til transmiljøet i hjemlandet sitt. I et intervju med Huffington Post forteller han om livsmulighetene deres.

– Noen av vennene mine, som er transpersoner, forteller at de bare kan velge mellom to typer liv. De kan enten bli frisører eller prostituerte. Det er forferdelig.

Det formelle arbeidsmarkedet er stort sett stengt for transpersoner i Brasil. Bare en brøkdel av dem har universitetsutdannelser. De fleste jobber som sykepleiere, hushjelper, frisører eller prostituerte. Flere selger også sex på siden av jobben, og enkelte begynner allerede som 12-åring.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En prostituerte transpersoner på gaten i byen Belo Horizonte. (Foto: NTB Scanpix, Vanderlei Almeida) — Prostituerte transpersoner på gaten i byen Belo Horizonte. (Foto: NTB Scanpix, Vanderlei Almeida)

– Lett å havne på gata

Marna Eide leder internasjonal avdeling i LLH. (Foto: LLH)

– Det er ikke lett å være transperson noe sted i verden, og heller ikke i Brasil, sier Marna Eide.

Hun er leder for internasjonal avdeling i LLH, og mener diskrimineringen av transpersoner fører til at mange havner på gaten.

– Transpersoner utsettes for diskriminering nær sagt alle steder. Hvis du ikke får utdannelse, ikke får jobb, ikke har en familie som støtter deg, så er det lett å havne på gata. Derfor er det mange transpersoner som jobber som sexarbeidere, sier Eide og fortsetter:

– Og sexarbeidere er selvfølgelig ekstra utsatte for vold og utpressing, både fra politi og kunder.

I tillegg til svært få muligheter når det kommer til jobb og utdanning, er transpersoner også spesielt utsatt for vold og drap, motivert av transfobi. I fjor ble rundt 100 transpersoner drept i Brasil, og de aller fleste blir drept i gatene. Mange ender også opp med å ta sitt eget liv.

Forventet levealder for transpersoner i Brasil er 36 år, mot snittet i landet på 73 år.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Demonstrasjon i São Paulo september 2014, mot en homofobisk tale av politikeren Levy Fidelix. (Foto: NTB Scanpix, Nelson Almeida)

Langt nede på rangstigen

Legger du til tallene for homofile, lesbiske og bifile, blir det ikke lysere lesing. Hver 28. time blir en LHBT-person drept i Brasil.

Antall mord på LHBT-personer har økt i Brasil de siste årene, til tross et stort politisk fokus på å sikre deres rettigheter.

– Brasil har vært med på å fremme en resolusjon om alles grunnleggende menneskerettigheter, uansett seksuell orientering og kjønnsidentitet. Latin-Amerika er kanskje det stedet i verden man har sett den største politiske forankringen på dette feltet i de siste ti-femten årene, sier Eide og fortsetter:

– Men når det kommer til det konkrete, om du blir tatt vare på myndighetene eller ikke, så handler det ofte om hvilket sosialt lag du tilhører. Det er klart du er mer utsatt for trakassering dersom du er sexarbeider enn dersom du er advokat.

– Folk du bruker og betaler

Da Leo Ajkic vandret rundt i Lapa-nabolaget fikk han også et inntrykk av hvor lavt de prostituerte transpersonene var på rangstigen.

– Jeg trodde kanskje transpersoner var akseptert der, siden det er så vanlig. Men samtidig er de bare sexobjekter. Hadde det vært i India hadde de vært laveste kaste – folk du bruker og betaler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Den katolske kirken har ikke akkurat vært inkluderende ovenfor LHBT-miljøet. Hele 65 prosent av Brasils befolkning er katolikker. (Foto: NTB Scanpix, Yasuyoshi Chiba)

Kirken vil åpne for homofile

Noen som kanskje kan være med å bidra på en endring av synet på lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner er den katolske kirken. Hele 65 prosent av Brasils innbyggere, eller over 130 millioner mennesker om du vil, ser på seg selv som katolikker.

Helt siden dokumentet «Persona Humana», en erklæring på seksuell etikk, ble publisert av Vatikanet i 1975, har den katolske kirken sett på homofili og homoseksualitet som en «lidelse».

Men i fjor skjedde det en endring.

Pave Frans. (Foto: NTB Scanpix, Lee Jin-man)

13. mars 2013 ble argentineren Jorge Mario Bergoglio valgt som Den katolske kirkes overhode og ny pave, og tok navnet Frans.

Sommeren det samme året reiste han til Rio de Janeiro. Der besøkte han slummen og fengsler, velsignet det olympiske flagget og samlet tre millioner mennesker til en katolsk messe på Copacabana Beach.

I løpet av det oppholdet ble han også spurt om hvordan han så på homofile prester, og da svarte pave Frans:

– Hvis noen er homofil og søker Gud med de beste intensjoner, hvem er vel jeg til å dømme da? Man kan ikke marginalisere disse menneskene.

Valgt til «årets person»

Den uttalelsen sto for en drastisk endring fra hva den katolske kirken har sagt om homofili tidligere. Det førte blant annet til at Pave Frans ble valgt til «årets person» av det amerikanske LHBT-magasinet The Advocate, som blant annet skrev:

– Pave Frans leder 1,2 milliarder katolikker over hele verden. Lik det eller ei, men hva han sier utgjør en forskjell. Man kan ikke undervurdere en paves evne til å overbevise og åpne folks sinn for LHBT-mennesker. Ikke bare i USA, men globalt.

Magasinet påpekte også at hans forgjengere Johannes Paul II og Benedikt XVI tidligere hadde vunnet magasinets «fobi-pris» for deres anti-homofile standpunkt under deres tid som paver.

Under årets synode, et møte hvor katolske biskoper samles for å drøfte, ble det sluppet en rapport hvor de deltagende biskopene stort sett var enige om at kirken måtte slippe til og åpne opp for homofile katolikker.

Det viser kanskje at Pave Frans’ uttalelse har vært med å påvirke resten av den katolske kirken.