En kjølig bris brer seg i lufta, men publikum blir varmet opp av rapklassikere som kveldens DJ og Odd Future-medlemmet Taco, spiller opp før hovedattraksjonen trer ut på Amfi-scenen. Og selvfølgelig er det med et snev av ironisk distanse når «The Next Episode» blir blandet inni mellom harde trap-spor. De oppmøtte elsker det. Det samme gjelder undertegnede.
Hva kan man forvente av den myteomspunnede rapperen Earl Sweatshirt på scenen? Utallige historier har man lest, men at han kan levere et godt soloalbum og har en humoristisk sans, det vet vi. Han tropper opp i en burgunderrød genser og et glis på størrelse av DJ-pulten. Skuldrene senkes.
Kantete og knallharde beats, fragmenterte lyder satt i system, mye hentet fra diverse Odd Future-utgivelser, blir pumpet ut. Riktignok noen ganger i korte snutter, og gjerne med en pause i mellom (!). Merkelige kunstpauser, til tross: Moshpits blir etablert og gjerne opp til flere samtidig. Vakter må til slutt ta tak, noen uheldige som ufrivillig ender opp i kryssilden gråter. Men stemningen er på topp.
«I gotta do this song because it makes my dick feels this big», sier Earl og skisserer med armene noe som kan minne om en størrelse av en stor flatskjerm-TV. Det er noe dønn, eh, ærlig med tilnærmelsen til rapperen. Oppriktighet, krystallklar diksjon, og fet låtarsenal er egenskaper som trengs for å nå ut som rapper. Og Earl Sweatshirt får til dette i kveld.
Han krever engasjement fra publikum, og vi lystrer når blodfete spor som «Whoa», «20 Wave Caps», og «Burgundy» finner veien ut av høytalerne. Også runder han av med en cover av Rich Boy-låten «Drop». Vi får en disiplinert og rå opptreden av myten Earl. Deilig.
Ali Soufi
