Disclosure er kanskje ikke dødsens innovative. Den britiske klubbscenen peker tross alt konstant fremover – opp, opp og forbi – mot alskens fusjoner og nye ideer (videre lytting: Hyperdub 10.1); muligens mest spennende de siste par årene er møtet med Chicago-baserte footwork – en sjanger som dessverre mistet sitt største talent, DJ Rashad, nå i vår.
At brødrene Lawrence da ser seg tilbake mot garage og house og erobrer kloden i samme slengen, frustrerer de mest kresne klubbnerdene. Men, altså, kom an: Det er lenge siden noen har gjort det såpass fristende å danse til krampa tar en av musikk som er mer enn fengende nok til frekventere hyppig på FM-båndet. Det er ikke uten grunn at vi her på huset kåret albumdebuten Settle til fjorårets aller beste plate.
Samtidig ser jo også brødreparet vidøyd mot andre side av Atlanteren. De har mast lenge om at de aller helst skulle ha samarbeidet med amerikanske rappere (hvilket de har fått gjort siden), men i evig troskap med UK bassens røtter, kryr det formentlig med soulsangere i katalogen deres. Og skulle man sett: Friendly Fire-frontfigur Ed MacFarlane gjør en flott figur på «Defeated No More», tredje låt ut under Disclosures after dark-headlinersett på Hovefestivalen.
Ikke bare kommer lysshowet deres til sin fulle rett i den nordiske sommernattens relative mulm og mørke, men den essensielle lyden er upåklagelig skrudd i det veldige Amfiet. Kickstarteren «F for You» – nå med Mary J. Blige i storform på vokal – utpeker seg tidlig, og det samme gjelder en særskilt rytmisk versjon av «Grab Her!». Ikke minst: Ypperlige «Voices», «White Noise» og «You & Me» glimrer virkelig i arenaformatet – selv om brødrenes mindre innslag av synthbass og trommesolo (for å gjøre opplevelsen mer «autentisk», antar jeg) ikke tilfører noe nevneverdig til musikkopplevelsen, snarere tvert imot.
Noe skuffende er det imidlertid at Hannah Reid ikke deltar i levende live på fantastiske, for anledningen ekstra seige «Help Me Lose My Mind»; bandet hun fronter, London Grammar, opptrer tross alt på samme scenen ved middagstid i morgen. Likevel er det bangeren «Latch» som «alle» har ventet på. Så idet dens bjeller ringer helt på tampen, drar naturligvis brødrene Lawrence såpass på refrenget at publikum rekker å løpe flokkvis ned til bunnen av gropa, og svi av dagens siste dose krutt.
Mye snakk om enkeltlåter – særlig til en klubbkonsert å være – jovisst, men denne drøye timen dreier seg tross alt en hel del om hvor mye melodisk snadder Disclosure har luskende oppi skjorteermene sine. Ofte skal det ikke så mye mer til.
Kim Klev
