Da Lars erobret fedrelandet

– 2010 har vært et absurd år.

“Jeg er på Platekompaniet. Den ene veggen er dekket av plakater med John Olav (Nilsen, journ.anm) med hendene over ansiktet, det er et bilde av storebroren til Girson på Fjorden Baby! sin CDer. Og så er det en vegg med bilde av deg, i bar overkropp”

Da den allerede genierklærte rapperen Lars Vaular (25) fikk den beskjeden av produsent og kompis Anand Chetty, skjønte han at det var gjort. Sammen med rennesteinspoeten John Olav Nilsen, sidekicket sitt Girson og resten av gjengen sin fra Bergen, var han plutselig noe av det viktigste i musikk-Norge. 2010 skulle bli året da han gikk fra å være kjent for bysbarn, hiphophoder og musikknerder til å lage en av årets største radiohits og nå tredjeplassen på VGs albumliste.
– De siste månedene har det skjedd så mye at jeg ikke rekker å ta alt innover meg, sier han selv.

– De siste månedene har det skjedd så mye at jeg ikke rekker å ta alt innover meg.

Onsdag spiller Lars Vaular på P3Sessions i Ålesund, sammen med Karpe Diem og Donkeyboy.

Parodiert på tv

En annen aha-opplevelse fikk Lars en kveld han en sjelden gang var hjemme i Bergen.

– Jeg hadde på tv-en uten lyd mens jeg snakket i telefonen med en kompis, og gløttet sånn halvveis på Torsdag kveld fra Nydalen. Plutselig slo det meg at han ene duden liknet på meg, og da jeg skrudde på lyden forsto jeg at jeg faktisk ble parodiert. Det var artig, selv om jeg ikke fikk helt med meg om det var morsomt eller ikke.

At han i det hele tatt så på TV den kvelden, var bare tilfeldig. Det går nemlig i ett om dagen.

– Det er ganske absurd. Det er musikken som har gjort meg kjent, men nå skjer det så mye at jeg ikke rekker lage musikk. Og det er kjipt, for det er dét jeg vil bruke tida mi på.

(intervjuet fortsetter under bildet)

Lars Vaular på Bylarm, februar 2010 (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

Mye reising og travle dager fører igjen til at de aller fleste måltider blir spist ute – og gjerne kombinert med et intervju, som i dag. Midt mellom en spillejobb for Røde Kors i Hønefoss og en reklameinnspilling i Bergen skal det spises thai, og valget faller – ikke uten kvaler – på sjøsuppe.

– Scampioppdrett ødelegger for noe skog og greier. Eller … ikke skog. Noe i sjøen. Korallrev, kanskje? Samma det; det er ikke bra for miljøet. Jeg får ikke tenkt så mye på miljøvern selv, men storebroren min tipset meg om det. Han er god på kildesortering og slikt – iallefall mye bedre enn meg.

Flere lag

Det er kanskje ikke så rart han ikke får brukt så mye tankekraft på kildesortering. Etter at han i januar lanserte låta Rett opp og ned, har Lars hatt alles øyne rettet mot seg. Og ikke uten grunn. Siden den gang har han sluppet nye låter og videoer hver måned. Konserten hans i teltet på Bylarm gikk umiddelbart inn i historiebøkene, han har opptrådt på Senkveld og femmerne ble nærmest kastet etter albumet Helt om natten, helt om dagen.

Se “Rett opp og ned” fra Lydverket i april:

(intervjuet fortsett under)

I løpet av året har Lars opparbeidet seg et bredt publikum. 2-åringer danser til låtene hans på Youtube, og det dukker opp 60-åringer på konsertene hans.  Selv tror han mangfoldet i publikum skyldes at musikken hans har flere lag.

Jeg tror folk blir truffet av forskjellige elementer i musikken min. Noen tror tydeligvis det handler om sprettballer og moro. Det er litt urovekkende, siden det i realiteten handler om frykt, forvirring og kjærlighet, men kanskje greit også – alle trenger jo ikke ha den samme tilnærmingen. Allikevel er det et paradoks at jeg som lager musikk om å ikke inngå kompromiss, plutselig begynner å føle et press om å må gjøre akkurat det – det foreligger plutselig en forventning om at jeg skal være et slags forbilde.
(intervjuet fortsett under)

Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK P3

Privat

Selv om han er glad for oppmerksomheten som har fulgt i kjølvannet av suksessen, er det også enkelte moment Lars kunne greid seg uten.
– Jeg er vant til å gå i fred på gata; det er uvant at folk kikker på meg av andre grunner enn at de vil banke meg opp. Men nå vil folk ta bilder sammen med meg og slikt; og det skjønner jeg bare ikke. Det måtte minst vært Nelson Mandela som kom gående mot meg før jeg ba om noe slikt. For ikke å snakke om innboksen min på Facebook; den har blitt et mørkt, mørkt speilbilde av det norske folk.

Innboksen min på Facebook har blitt et mørkt, mørkt speilbilde av det norske folk.

Hva henvendelsene dreier seg om, vil han ikke gå nærmere inn på. Lars er nemlig opptatt av å skåne folk rundt seg – om det så er stalkere eller de nærmeste.

– Jeg utleverer ikke vennene mine, og da jeg hadde kjæreste måtte jeg ta helt andre hensyn enn nå. Det er ukomfortabelt nok å brette ut seg selv til tider; så jeg prøver å holde andre utenfor.

Skriver filmmanus

Lars har et ekstremt bevisst forhold til tekst – og brenner så sterkt for det at han har holdt workshops om temaet i Bergen. Som han selv sier det; det han driver med er historieformidling. Snedige ordspill, sterke påstander og uglamorøs virkelighet går igjen i låtene hans. Det er nettopp tekstene mange mener skiller Lars Vaular fra andre norske rappere. Og det er ikke bare låttekster han skriver.

– Jeg har faktisk skrevet et filmmanus. Men det er jævlig dårlig. Eller – ikke jævlig dårlig, men langt fra jævlig bra, iallfall.

Ideer har han nok av. Neste år skal han etter planen slippe nytt album, og til det vil han ikke lage tradisjonelle musikkvideoer, men kun kortfilm. Han har allerede lekt med konseptet i videoene til Rett og og ned og Gi meg noe bass:

(intervjuet fortsetter under)

Hva som inspirerer han, har ikke Lars noen fasit på.

– Det kan være vennene mine, små øyeblikk eller perioder i livet.

Psykiatrisk avdeling

En sånn periode kan ha vært da han jobbet som nattevakt på akuttpsykiatrisk avdeling på Sandviken Sykehus for å finansiere dager som gikk med til å lage musikk. Lars passet på at folk holdt seg på rommene sine, og pratet med dem som hadde behov for det. Disse samtalene gjorde ofte inntrykk.

– Det praktiske ved å jobbe om natten, sove litt og deretter lage musikk passet perfekt, men jeg var ikke forberedt på å få livene til folk opp i hendene. Jeg tror man må ha mye overskudd for å takle en sånn jobb. Det er mange triste historier der ute, sier han.

Selv kommer han fra et trygt og godt hjem i. Lite prestasjonspress og mye frihet er blant grunnene til at han roser foreldrene.

– Jeg har alltid vært ganske smart, men folkene mine har aldri pushet på at jeg skal ta noen utdannelse. Jeg flyttet ut da jeg var 17, og de har hele veien gitt en stille, konstant støtte. De skjønner ikke så mye av det jeg driver med, men har hele veien gitt utrykk for at de stoler på valgene mine. Jeg kan vel kalle dem gamle og kloke; de var rundt 40 år da jeg ble født, og selv om jeg var flau over å ikke ha unge og kule foreldre da jeg gikk på barneskolen, er jeg glad for det nå.

(intervjuet fortsett under)

Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK P3
Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK P3

Definerende miljø

Det var møtet med folk som John Olav Nilsen, Leo Ajkic og gjengen som nå utgjør Fjorden Baby! på en fest som lokket Lars ut av Åsane og inn i Loddefjord. Den gang ante de lite om at de ti år senere skulle bli blant Norges mest definerende i popkulturens undergrunn.

Lars følte seg umiddelbart hjemme i den gjengen.

– Du kan si at den ensomme ulven fant den ensomme ulveflokken

– Alle i gjengen bidrar med noe eget; det er liksom rom for individet i et stort felleskap. Du kan si at den ensomme ulven fant den ensomme ulveflokken. Det er en ekstremt ærlig gjeng, sier han.

Akkurat denne ærligheten har vært noe av Lars har blitt mest bevisst på hittil i 2010. Nå som han er et kjent ansikt, tar han seg selv i å spørre hvorfor folk er tilstede.

Det er mange som kommer bort, både ukjente og halvkjente. Tidligere klassekamerater har plutselig begynt å hilse på meg igjen, og på sett og vis kan jeg jo skjønne det. Nå har vi jo noe å prate om. Men det blir jo litt falskt, og jeg tar meg selv i å holde meg borte fra enkelte steder til enkelte tider. Jeg går for eksempel heller ut på tirsdager enn i helgene. Det er ikke alltid jeg føler for å chitchatte med fremmede. Jeg er jo tross alt ikke ansatt av staten for å underholde, selv om enkelte later til å tro det.

Da han ble Ukas Urørt i 2008, var Lars noe mer sugen på oppmerksomhet:

Se mer av Lars Vaular:

Les: Angrer ikke på “skuddet” mot Siv Jensen.