Man skulle tro at dette tiårets ørtende Marvel-film kanskje kunne tenkes å vise tegn til slitasje på hele tegneseriehelt-til-film-konseptet. Men den gang ei.
Deadpool viser seg nemlig å være et friskt pust med bitende sjangersatire, grov vold og høyst politisk ukorrekt humor. Ryan Reynolds får mye rom til å leke i hovedrollen, bryter gjerne fjerdeveggen til publikum og vitser til og med om seg selv.
Dette er med på å gjøre Deadpool til en leken actionfilm, som har alle de bombastiske virkemidlene som kjennetegner Marvel-filmene, men også et mer voksent innhold som kler dette universet forbausende godt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Lysten på hevn
Vi blir introdusert for Deadpool (Ryan Reynolds) midt i en blodig og eksplosiv kamp mot skurken Ajax (Ed Skrein) og hans håndlangere på en motorvei.
Men handlinga spoler så tilbake til da han var Wade og lykkelig forelsket i Vanessa (Morena Baccarin). Sykdom tvinger ham til å akseptere et mystisk tilbud om å gå igjennom en knallhard mutasjonsprosess.
Dette redder livet hans, men ødelegger hans gode utseende. Og nå er Deadpool lysten på hevn over mannen som står bak, nemlig Ajax.
LES: Anmeldelsen av Birkebeinerne
Allerede i åpningen settes stemninga for en humørfylt og uortodoks heltefilm. Selv fortekstene er morsomme. Det som følger er en kavalkade av grov humor som treffer mer enn den bommer.
Det finnes scener som faller igjennom, men som oftest reddes det inn med vittig dialog og et vell av popkulturelle referanser til alt fra IKEA og X-men-skuespillere til Sinead O’Connor og Alien 3.
Manusforfatterne Rhett Reese og Paul Wernick har tatt mange sjanser som gir god uttelling, mens Tim Miller regisserer med sprut, snert og brodd!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Morsom figur
Ryan Reynolds har forsøkt seg som superhelt før, i den mindre vellykkede Green Lantern. Han gjør til og med narr av det i denne filmen («No green suit!»).
Han lykkes langt bedre som Wade/Deadpool, en lite selvhøytidelig figur med smittende humør og et mørkt syn på livet som er mistenkelig lyst. Han er en veldig morsom figur å stifte bekjentskap med.
Ulempen ved dette, er at historiens emosjonelle kjerne aldri blir spesielt kraftfull. Forholdet til Vanessa står i sentrum, men det virker aldri som om det står så veldig mye på spill.
Deadpool fremstår som en figur fra Marvels ytre randsone, og det skal bli spennende å se det blir mulig å inkludere ham med andre helter i en eventuell fremtidig film uten at det går på bekostning av hans særegenhet.
Både humoren og volden er nemlig mye grovere enn Marvel-fansen er vante til, og det ville vært synd og skam å tone det ned.
Deadpool er i sine beste øyeblikk rasende morsom underholdning for alle over 15 år, og er et velkomment tilskudd til superheltfilmsjangeren.
