PÅ KINO 24. JULI 2024: Er det noe Marvel-filmene virkelig trenger, er det et selvironisk skråblikk på sine egne pompøse superhelt-troper og stadig mer søkte og innviklede multivers-historier.
Regissør Shawn Levys «Deadpool & Wolverine» gjør den jobben med heftig action, barsk humor, skarpe referanser og en herlig frekk Ryan Reynolds i hovedrollen.
Filmen er en samling sketsjer som utgjør en lettere forvirret historiefortelling med en veldig tynn rød tråd, og er nok ikke like frisk som de to første «Deadpool»-filmene, som rent teknisk ikke var Marvel-produkter, men produsert av 20th Century Fox.
Duger den likevel som rå raljering over superhelt-sjangeren? Ja, så absolutt.
ANMELDELSE: «Twisters» er en strålende uværsfilm
Dessuten gir det uventede partnerskapet med Wolverine fra X-Men-filmene en interessant dynamikk mellom Ryan Reynolds sin sorthumoristiske tilnærming og Hugh Jackmans langt mørkere appell.
Må samarbeide med Wolverine
De som så den forrige Wolverine-filmen, «Logan» (2017), vil kanskje undre på hvordan han kan være med her, men svaret er selvsagt multiverset som har stått sentralt i alle Marvel-filmene fra det siste tiåret.
Wade «Deadpool» Wilson (Ryan Reynolds) får vite at en instans som heter Tidsvariabeltilsynet, ledet av Paradox (Matthew Macfadyen), har fått i oppgave å avvikle vårt spesifikke univers.
For å forhindre det, må han lete seg gjennom mange parallelle univers for å finne en annen versjon av Wolverine (Hugh Jackman).
De inngår et ikke helt friksjonsfritt samarbeid, og situasjonen kompliseres ytterligere når de blir stilt overfor Cassandra Nova (Emma Corrin).
ANMELDELSE: «Late Night with the Devil» er festlig demonskrekk og mediesatire
Hun hersker over «The Void», universets søppeldynge for alt og alle som er glemt og avdanket, inkludert noen gamle kjenninger som kanskje kan hjelpe Deadpool og Wolverine videre.
Hyggelige overraskelser
Filmens overhengende historie om å telle for noe og gjøre opp for fortidens synder har forholdsvis lav emosjonell tyngde og er av mindre verdi.
Det er flere ville, morbide og lattervekkende enkeltsekvenser som utgjør den største underholdningsverdien, spesielt hver gang Ryan Reynolds bryter den fjerde veggen og ironiserer over alt fra Disneys oppkjøp av 20th Century Fox til produsent Kevin Feiges strenge kontroll over Marvel Cinematic Universe.
Reynolds har ikke mistet noe av sitt publikumstekke fra de to første filmene, mens Hugh Jackmans eldre og slitnere Wolverine passer godt til figurens funksjon i denne iterasjonen.
Det øvrige tallrike persongalleriet inkluderer noen hyggelige overraskelser som ikke skal avsløres, mens Emma Corrin og Matthew Macfadyen dessverre blir i overkant bleke som heltenes fremste antagonister.
ANMELDELSE: «Fly Me to the Moon» er en romantisk romfartskomedie
«Deadpool & Wolverine» kunne også hatt en sterkere historie med et større spenningsnivå, men har nok av kvaliteter til å innfri som grotesk komigull på kino.
