Lørdag kveld fikk trollkvinnen fra Os æren av å avslutte årets utgave av Øyafestivalen. Den oppgaven skal alltid gå til en norsk artist, og i år var det jammen flaks at Norge sitter med selve harelabben i musikkens metaforiske rike.
Aurora (26) er ikke bare en av landets største artister, men en av klodens mest fremgangsrike skapere.
Hennes utrolige låtskriveregenskaper, fantastiske komposisjoner og fullkomne vokaluttrykk har tatt henne til blant annet Lollapalooza og Coachella. I det som av en eller annen grunn fremdeles er musikkbransjens høyborg: USA.
Godt påfunn
Å avslutte Øyafestivalen er ingen takknemlig oppgave.
20.000 feststemte mennesker har labbet rundt og drukket pils til 106 kroner boksen og gjort seg ordentlig ferdig med årets festival. Kvart på ti skal de aller fleste samles på Amfiet, festivalens største scene.
Både Øya og Aurora skal ha skryt for påfunnet: Det hadde vært langt enklere å sette en enda mer kommersielt tilgjengelig artist til dette tidspunktet.
Ikke at Aurora er så utilgjengelig, men hun har en helt egen utstråling og et spesielt fokus på det naturlige, det eksistensielle og det mystiske.
Hun krever noe av sitt publikum, og det gir seg tilkjenne i åpningspartiet.
Gjennomført
Den første halvtimen er en konsentrasjonsøvelse for det mildt sagt brisne publikummet. De som ikke har møtt opp her kun for å se Aurora merker fort at dette ikke bare er enda en konsert du står og kakler til.
Unnskyld klisjeen, men når «Heathens» omfavner Tøyenparken blir selv den minst musikkinteresserte målbundet med sponsorbilletten fra DNB dinglende fra håndleddet.
De merker nok også raskt at dette er den mest påkostede konserten under årets festival. Lysdesignet, scenografien og lyden (for en gangs skyld) er upåklagelig.
Ubekreftede rykter vil ha det til at Aurora og teamet hennes har blitt tilgodesett med én million kroner til sceneshowet. Da skulle det jo bare mangle at dette både ser, lukter og høres ut som, ja, en million.
Overbeviser skeptikerne
Dramaturgien i settlisten kunne imidlertid vært mer balansert.
Det aller mest teatralske i Auroras katalog får stor plass innledningsvis. Som for eksempel «Exist For Love», der hun tar plass i et enormt kamskjell for å understreke koblingen til naturen.
Selv den ellevilt fengende «Cure For Me» sliter med å vekke publikum. Helt frem til det fra scenen smeller en shoutout til forslaget om forbud mot konverteringsterapi. Uttalelsen fungerer som en vekkerklokke, og plutselig slukes til og med det mest søtladne i Auroras uortodokse fremferd.
Man får anta at folk som vanligvis er snare med å kritisere det svevende nå har lagt godviljen til.
Aurora har som regel en økosofisk betraktning på lur, men den skeptiske lytter blir ytterligere invitert inn via praten mellom låtene. Denne minner ærlig talt mest om «Kvelden før Kvelden». Ingenting galt i det, når låtene er så fordømt velkomponerte.
En stor kunstner
Kveldens repertoar er nemlig av så høy kunstnerisk verdi at man må ha et hjerte fra Ben & Jerry’s for å ikke bli beveget. «A Dangerous Thing» og «Mothership» er enestående eksempler på stor låtskriverkunst, og Aurora fremfører dem med gedigen ro og selvsikkerhet.
«Runaway» er en moderne alt-pop-perle som omtrent alene rettferdiggjør internasjonal status. Mens «Exhale Inhale» er nok til å fremkalle eksistensielle refleksjoner selv hos enfoldige Guffen Gås.
Etter hvert får også publikum samhandle med scenen, når hovedpersonen selv oppfordrer oss til å hylle hennes favorittakkord.
Et improvisatorisk grep selv ikke Freddie Mercury hadde kimset av.
Eksplosjon
«Queendom» er det første tegnet på at vi er på stø kurs mot dansegulvet, og kombinasjonen mellom lyd, lys og scene er gjennomført til fingerspissene.
Man skulle tro at en artist som behersker det meditative, sjelelige og dyptpløyende så godt som Aurora gjør det ville slite med å attpåtil friste rockefoten, men den gang ei.
Når prideflagget vakkert og virkningsfullt veives på scenen midtveis i låta eksploderer publikum i ekstase. Den følges opp med megahiten «Running With the Wolves», som egenhendig gjør at de få tilskuerne som tok kvelden under den avslappede innledningen kommer til å angre så lenge de lever.
Avslutningskonserten Aurora leverte på Øya hadde så få feiltrinn at det ville vært pirkete å trekke for det.
Hun høres ut som prologen til det hinsidige, som englenes forværelse. Hun er pur villskap, urokkelig idealisme og en tilnærmet perfekt skaper.
LES FLEIRE ANMELDELSER:
SISTE FRÅ P3.NO:
