Disse artistene vil prege 2018

Startskuddet for det nye året har for lengst gått, og som vi har gjort tidligere ser vi vårt snitt til å titte inn i spåkula. For selv om man allerede nå kan begynne å se konturene av hvordan det norske musikkåret kan komme til å utfolde seg, er det mye som kan skje.

I år, som tidligere år, har P3s musikkredaksjon gått sammen og stemt på hvem de har mest troen på i 2018. Dette er artister vi kommer til å se i spillelistene og på scenene rundt om i landet, og utlandet for den saks skyld. Resultatet er fem navn du kan ha hørt om før, men de kan også ha gått deg hus forbi. Uansett kan du bli bedre kjent med dem her.

Les også: Disse vil prege 2016
Les også: Disse vil prege 2017

5. Virkelig

Bodø-bandet satser alt i 2018.

– Jeg tror kanskje vi kommer til å se tilbake på starten av dette året og tenke at det var de beste ukene i livet, sier vokalist og gitarist Tobias Aamodt.

Singelen «Ballettdanseren» ble ferdig i mars i fjor, og bandet var spente på hvordan den skulle bli mottatt da de endelig kunne slippe den nå på nyåret.

Hiver seg uti det ukjente

Nå satser Tobias, Sondre Lund Johansen (gitar) og Erlend Nygaard (bass) hundre prosent på Virkelig. Da de gikk siste året på videregående i fjor, ble mye av debutalbumet til.

– Jaget etter hva man skal gjøre etter videregående er egentlig det plata handler om. Storbyangst og avstandsforhold, urbanisering og knuste hjerter. Det å stå og banke på døra til voksentilværelsen, sier gutta.

De har bestemt seg for å ikke ta med noen av de gamle singlene på debutalbumet. Dette skal være noe nytt. Bandet bestemte seg også for å finne noen utenfor Bodø å lage plata sammen med.

– Vi ville jobbe med noen som jobber helt annerledes enn hva vi er vant til og snakker en annen dialekt enn oss, så vi spurte Erlend Mokkelbust. Nå er vi veldig fornøyde med det vi har laga. Det blir gøyere når man hiver seg uti noe nytt, synes de.

Virkelig har fått både bookingbyrå og plateselskap i Oslo, og for tida jobbes det blant annet med å planlegge turneen de skal legge ut på etter albumslippet til høsten.

– Mindre er overlatt til tilfeldighetene nå enn før. Det er en større plan rundt det meste, sier de. Å få leve bare i musikk- og bandbobla tror de er bra. De sammenlikner det med å være idrettsutøvere som tross alt må gå på trening hver dag.

https://www.youtube.com/watch?v=MVcdcixUcYk

Vil bli best på rock på norsk

Selv beskriver Virkelig debutalbumet som en byggestein i noe de håper blir større. Derfor tar de seg god tid.

– Vi gjør veldig mye for første gang nå. Vi driver på en måte en bedrift, som ikke bare innebærer å spille musikk, men også å bestille flybilletter og Airbnb-leiligheter. Vi lager en merkevare, egentlig, sier Sondre og Tobias.

De tror ikke man bare kan lage musikk og håpe at noe skjer. Når de skal spille 15 minutter på radio hos Christine, har de øvd 40 timer i forkant, og den nye faste trommisen Olav Bergo har tatt nattoget på vanlig sitteplass fra Trondheim til Bodø for å være med.

Det de håper aller mest på, er å bli det store, nye rockebandet som synger på norsk.

– Norge trenger rockeband som synger på norsk igjen. At det er lovord fra bransjen og lyttere, er bare en eneste stor tillitserklæring. Men vi skal ikke stoppe opp og tro at det er målet, sier gutta.

4. Pom Poko

Pom Poko trodde ikke de skulle lage popmusikk. Det var før de skjønte at musikken deres jo ble skikkelig catchy.

Også internasjonalt er Pom Poko blant navnene bransjen har følger med på i 2018.

– Litt sprøtt. Vi sitter jo bare her og knoter i et rom på Alexander Kiellands plass, sier trommis Ola Djupvik fra en stol i det nevnte øvingsrommet. Samtidig, borti England, sitter noen og leser om dem.

Her i øvingsrommet spiller bandet inn sitt aller første album, bare et drøyt år etter at de i det hele tatt ble et band. Albumdebuten blir det definitivt mest spennende Pom Poko har foran seg i 2018. Forhåpentligvis er det ferdig til høsten. Da kan de endelig tilby fansen noe mer enn en caps når de vil kjøpe noe, fleiper Pom Poko – med en viss seriøsitet:

– Det er enda gøyere å jobbe videre når man har flere låter. I begynnelsen var det litt sånn «Oi, vi skal spille 40 minutter, men vi har jo bare tre låter!», sier vokalist Ragnhild Fangel. Samtidig betyr det også at de som band alltid har hatt noe konkret å jobbe mot.

Innimellom albumjobbinga nå på nyåret gjør de egne konserter, spiller på bransjefestivaler i utlandet og er supportband for Honningbarna. Stadig nye bookinger dukker opp hele tiden.

Det var under Trondheim Calling i fjor at kjøret for alvor starta. Da ramla både manager og bookingagent på plass. Etterpå fulgte Urørt-finalen, og bare tre-fire måneder senere sto de på scenen på Roskilde foran over 1000 folk.

https://youtu.be/N1NXqAr4KQI

Tynn lommebok, fett liv

Mens Ola, Ragnhild og Martin Miguel Tonne (gitar) ble ferdig med siste år på jazzlinja på NTNU i fjor og flytta til Oslo, er bassist Jonas Krøvel igjen på medisinstudiet i Trondheim – riktignok som gullmedlem i SAS med så å si ukentlige Oslo-besøk. Alt føles nesten som da de bodde i samme by. Alle, bortsett fra Jonas, er bare litt blakkere.

– Folk sier «eyy, så fett at det går så bra med Pom Poko om dagen», og spør om hva vi tjener på en gig. Jeg må bare svare at «eh, vi betalte vel 7000 kroner for den forrige konserten vår. Det var i Göttingen i Tyskland», sier Ola og ler.

Selv har han blitt sertifisert barista ved siden av Pom Poko-jobbinga. Ragnhild er sanglærer og jobber på et bibliotek, mens Martin blant annet jobber i bolig for utviklingshemmede, er gitarlærer og skriver for Jazznytt. De er avhengige av jobber der man enkelt kan bytte bort og til seg vakter. Og så har de for lengst funnet seg i at det går helt fint å være blakk i blant, hvis ikke hadde de neppe studert jazz.

Mest av alt håper de det blir en investering for Pom Pokos framtid. Det er veldig spennende å spille alene i en liten, og som Ragnhild sier, «Drammen-aktig», tysk by – og folk kommer for å se dem.

– De har hørt musikken på Youtube, og så sender de e-post etterpå der de skriver «Hey guys, I loved your show!».

– Jeg håper vi kan reise tilbake til de plassene når vi har gitt ut plata og at folk fortsatt kommer, sier Martin. Da har den intense jobbinga vært verdt det.

Skal utfordre det som er pop

Pom Poko blir heller gira enn stressa av at mange har troen på dem og at de havner på lister som denne.

– Det er bare kult å høre det, og gøy at noen bryr seg om rocke-aktig musikk, når det dominerende oftest er det urbane og elektroniske. Vi jobber jo hardt for at det fortsatt skal være en plass til oss, og for å fortsette den utviklinga der man eksperimenterer mer med hva pop kan være, sier de.

– Broen og Aiming for Enrike for eksempel, gjør jo noe av det samme. Jeg tror det at man fryktløst bare blander sammen ulike elementer og ser om det låter fett, er mer på vei oppover både i Norge og verden, sier Ola.

3. SASSY 009

2017 var et fundamentalt etableringsår for SASSY 009. Alt tilsier at 2018 blir enda større og viktigere for dem.

Det startet med et Soundcloud-brukernavn. SASSY 009, altså; det utkårede navnet Sunniva Lindgård registrerte seg under da hun opprettet en bruker på strømmetjenesten. I et intervju med magasinet I-D ble navnet værende da den første konserten skulle arrangeres. På dette tidspunktet hadde Lindgård utvidet prosjektet med to tidligere skolevenninner, Teodora Georgijevic og Johanna Scheie Orellana.

For dem startet 2017, og SASSY 009s karriere for den saks skyld, på Betong. Den dunkle kjelleren i Chateu Neuf-bygget på Majorstua i Oslo, hvor mange musikalske talenter har åpenbart seg med årene. Blant dem var The White Stripes, som var der 15 år før Lindgård, Georgijevic og Scheie Orellana initierte deres særegne konsert for de oppmøtte. 

Som med det meste rundt trioens eksistens, er det uvisst nøyaktig hvor mange som dukket opp på denne konserten. Fram til nå har de holdt en tilsynelatende lav, og nærmest mystisk profil. For eksempel gjør de ikke mange intervjuer, og ønsket ikke å snakke med NRK P3 i forbindelse med denne saken. Et annet eksempel er mailen Oslo-utestedet Jaeger fikk en gang i fjor. I emnefeltet stod det bare «Sassy 009 – pretty baby». Der lå det visstnok kun et bilde av trioen og en link til Soundcloud, ikke pressemelding- eller materiell. Det resulterte i en releasefest hos dem.

Kanskje det har vært en viktig faktor i deres suksess så langt. Etter at singelen «Pretty Baby» ble sluppet, ble musikkfolk – nasjonale som internasjonale – kvikt fysne på Oslo-trioens mørke og progressive, tverrfløyte-belagte house-låter. Noe av oppmerksomheten kom fra musikkmastodonten Pitchfork.

Etter at deres Do You Mind EP nå har fått godgjort seg i noen måneder, er det om kort tid dags for by:Larm-debuten.  Bare noen dager senere står de på en scene i Austin, Texas, under verdens største musikkbransjefestival SXSW, og flere festivaler følger senere i år. Og med hypen de har i baklomma, skulle man tro at alt ligger til rette for at 2018 blir enormt viktig for SASSY 009.

2. EMIR

Emir Hindic føler det er på tide at noen bryter med janteloven. 

– Det var før jeg kom i stemmeskifte. Da var jeg som en sånn sølvgutt, og Silja Sol var også med, faktisk!

Emir Hvidsten Hindic (25) mimrer tilbake til da han selv sang i en opera, når han setter seg ved et bord inne i hovedstadens hvite, arkitektoniske stolthet. Det er kanskje ikke helt det han har bedrevet tiden med de siste årene, som Onge $ushimane i Sushi x Kobe, og nå som soloartist under eget navn; EMIR. Hans første singel, «Faller», kom i fjor høst, og gikk rett hjem hos mange norske musikkfans.

«Jeg er jævlig flink»

Hvor på denne listen han befinner seg, er ikke så viktig for Hindic. Men han mener selv at det er en god grunn til at han, smigret som han er, i det hele tatt er med.

– Jeg har jo laget god musikk i en stund nå, og fortsetter å lage god musikk. Så jeg synes det bare er veldig spennende og fortjent. Det er fortjent fordi jeg er jævlig flink og gjør en god jobb, og har jobbet veldig hardt og jobber hardere, sier Hindic.

Etter en vellykket tur innom Trondheim Calling og med by:Larm-debut (som EMIR) på tallerkenen, føler han på et forventingspress.

– Jeg tror egentlig det preger meg litt. Og det fører til at jeg hele tiden må levere bedre med låtene, musikkvideoene og opptredenene. Samtidig føler jeg kreativt sett at jeg kommer til å være ganske hensynsløs når det gjelder låtene jeg velger å gi ut.

https://youtu.be/HMsqx4BmNag

Mer personlig

Å jobbe solo, alene, føles fremdeles ferskt for bergenseren. Det samme er det å ha flyttet til Oslo, og være i stallen til et stort plateselskap, samt lage musikk uten sin faste makker Kobe.

– Det er litt vanskeligere og skumlere, men samtidig veldig gøy fordi jeg kan være friere i den kreative prosessen. Prøve andre ting som vanligvis ikke hadde gått. Makkeren min vil gjerne ha det så hardt som mulig, mens jeg liker å lage litt mer koselige sanger og teste ut flere ting.

EMIRs ønske er å bli én av de store, og at folk skal nyte musikken hans, samtidig som han selv blir bedre. Aller størst er kanskje ønsket om å kunne gi et hus i gave til moren. Men før dette skal han vise seg foran den norske musikkbransjen- og fansen både én og to ganger.

– Jeg blir litt nervøs nå merker jeg. Det er litt mer nakent, mer personlig. Jeg har ikke noe å gjemme meg bak. Dette er ekte meg, liksom. «Hei».

1. Fieh

23-åringen fra Eina kjenner på realitetene ved å jobbe som artist i Norge, men ser mer optimistisk på det nå enn for noen år tilbake.

Bangalore, India. På restaurant Paradise Biryani tar Sofie Tollefsbøl og klassekamerater seg en velfortjent lunsjpause, etter å ha vært og lært indiske barn om musikk. På menyen er vegetarianske samosaer. De bestiller Tollefsbøl «dritmange» av fra servitøren, og venter tålmodig på den kommende kulinariske festen. Mens hun venter drar hun fram mobilen. På skjermen lyser det opp en ulest melding fra Ingebrigt i plateselskapet hennes, Vibbefanger. «Hallais! Elton John elsket Glu og spiller den på radioprogrammet sitt i dag!!!» står det der.

– Det hørtes ikke sant ut. Det gjør fremdeles ikke det. Jeg bare satt der, i India, og det føltes så jævlig fjernt at det skjedde, sier Tollefsbøl.

– Så svarte jeg «hahaha, sjukt» og at det var kykkelikokos fett, og åt indisk mat.

Målrettet

I disse dager er 23-åringen fra Eina på Toten best kjent som Fieh, og hun er den artisten NRK P3 har mest troen på at vil prege det kommende musikkåret. Hun føler at det er en ære å være med på listen, men også at det er litt rart. I hennes øyne er det merkelig å bli rangert i musikken. Det er jo ikke en konkurranse.

– Jeg vet ikke hva de forventer av meg. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å lage musikk, og vi har allerede laget en skive. Jeg er ikke i tvil om at vi har laget noe bra. Det er jo befriende, jeg må jo bare gjøre det jeg må gjøre, sier hun.

Tollefsbøl er også student. Hun går tredjeåret på musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Hun kan tenke seg å bli musikklærer, men hun har også lyst til å gjøre mye annet i livet sitt.

– Det er hardt å være musiker og overleve. Det er mange som er  kjempeflinke, men ikke kan leve kun av det.

https://www.youtube.com/watch?v=H8v2rLjaDCM

Fra USB-mikrofon til studio

For fire år siden ble Tollefsbøl kåret til Ukas Urørt med låta «My My My». Samme uke lagde hun en demo av sin ferskeste singel, «25». Forandring har frydet siden da.

– Da var Fieh fortsatt et soloprosjekt i mine øyne, som jeg spilte inn på laptopen min med en USB-mikrofon, litt lo-fi. Forskjellen nå er at låta er spilt inn på nytt i et sykt fint studio, og at jeg i dag ser på Fieh som et band.

Sammen med sine syv bandkamerater er albumet straks ferdig. Personlig vil hun med musikken sin hylle de som har inspirert henne gjennom hele livet. OutKast, Erykah Badu, D’angelo og Alice Coltrane, blant andre. Men hun er bevist på at hun må være innovativ i prosessen.

– Det er lett å si da, men nesten umulig å gjennomføre – å ikke lage det samme som man digger, og samtidig være nyskapende. Men jeg håper at jeg kan inspirere andre slik jeg har blitt inspirert av musikk gjennom livet. Det er jo et hårete mål.

Da hun knotet med MIDI-keyboardet i musikkprogramvaren Logic Pro oppe på Eina, hadde hun ikke noen reell tro på at hun skulle drive med eller kunne leve av musikk. Faktisk trodde hun det aldri kom til å skje.

– Men nå som jeg også studerer musikk føles det mer realistisk. Det ser i hvert fall lysere ut for meg, sier hun og ler.