2022 ga oss mange fantastiske konsertopplevelser, men det er ingen grunn til at 2023 ikke skal gi oss mer av det samme. Kanskje blir dette året du oppdager din nye favorittartist?

Her er ti artister som imponerte oss i 2022, og som du bør få med deg i 2023!

Ary

På en hvitkledd scene badet i scenerøyk og et nøye planlagt lysshow, presenterte Ary både låter fra sitt siste album og annet nytt materiale under Bylarm i september.

Sammen på scenen hadde hun et velpassende og perfekt synkronisert dansecrew. Og en skal virkelig ikke undervurdere effekten av en god koreografi sammen med suggererende, spennende og velprodusert elektronisk musikk. For ikke å snakke om den litt mystiske og mørke fremtoningen, som får en til å tenke at Ary umulig kan være fra denne verdenen.

Men 29-åringen er faktisk fra Trondheim, og hun hadde stålkontroll på både låtene, koreografien og publikum. Stemningen i rommet var unik. Man var ikke bare med på et skikkelig rått sceneshow, men også en nær og personlig reise som gjorde at jeg gikk fra ekstase til tårer flere ganger.

Jeg følte på mange måter jeg var på besøk i et annet univers og hadde pause fra alt annet, for dette fanget min fulle oppmerksomhet hele konserten ut. Om det er noen som trenger inspirasjon til sceneshow og oppbygning av konserter, ta notater fra Ary sine. Denne konserten får jeg fremdeles frysninger av å tenke på.

Nina Gjertsen, programleder «Urørt»

William Gamborg

Vi har hatt flere mannlige popstjerner i dette landet. Men jeg kan ikke huske at vi har hatt noen så gjennomførte og talentfulle som William Gamborg innenfor dette segmentet på en god stund. Konserten hans på Sentrum Scene under Bylarm viste at dette er en fyr som har hele den såkalte pakka.

Jeg visste at William kunne synge, jeg hadde hørt rykter om at han var helt rå på å danse, men jeg trodde ikke låtene hans skulle sitte så bra som de gjorde. Singlene «Nam» og «Farvel» er klare publikumsfavoritter, mens en foreløpig uutgitt låt med fetterne Makosir og Bargee er det som står igjen som høydepunktet.

Quick style-medlemmet ga en type konsert som på papiret kunne blitt ekstremt cheesy, men som er så gjennomført at det blir for bra til å hate på det. En svigermors drøm selv gutter i 20-åra kan digge!

Espen Roness, journalist

Han Gaiden

Han Gaiden er en av de artistene som jeg ikke skjønte fullstendig før jeg fikk se dem live.

Joda, debutalbumet fra april 2022 «You called me your Erika», er en fascinerende elektronika-skive med et unikt lydbilde. Atmosfærisk, artsy og på grensen til uhyggelig.

Men visjonen til Kristin Myhrvold, Ingrid Skåland Lia og Ragnhild Moan kommer først ordentlig frem når man får se trioen opptre live, gjerne i et intimt og dystert lokale slik de gjorde på Øyas klubbscene i august. Oppå et bakteppe av basstung og drømmende klubbspor, synger alle tre medlemmene klokkeklart mens de konstant holder mystiske steinansikter og vandrer rundt på scenen i det som fremstår som en robotisk, nøye planlagt koreografi.

Maska faller aldri og det visuelle uttrykket er særegent: Alt fra lys og backdrops til antrekk (kudos til hvem enn som var stylisten, videokunstneren og lysansvarlig her), gir meg assosiasjoner til futurisme og fremmedgjøring. På den gode måten, vel å merke.

Som livemusikk kan Han Gaiden-opplevelsen oppsummeres med stålkontroll, innlevelse og kompromissløshet. Iblant tar jeg meg i å føle at jeg har havnet i «Westworld»-verdenen og blir underholdt av iskalde «hosts» istedenfor mennesker. Men så skjærer det likevel gjennom et humant og varmt element, som en nydelig harmoni mellom de tre vokalene, eller en emosjonell saksofonsolo fra Skåland Lia.

Noen ganger trenger man konserter som byr på en sann virkelighetsflukt, og på dette området tilbyr Han Gaiden en sterk, samlet og suggererende pakke.

Eskil Olaf Vestre, journalist

Witch Club Satan

Witch Club Satan splitter tydeligvis musikkpressen. GAFFA hater dem, jeg elsker dem.

Trioen består av Johanna Holt Kleive, Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising – én forfatter og to performancekunstnere. De har gått sammen om å revolusjonere svartmetall-sjangeren, under nyfeminismens fane. Det må understrekes at de musikalske evnene ikke står i høysetet her, men bandet låter akkurat slik en revolusjon skal gjøre.

Det er ekte, nakent og jævlig skummelt. Jeg har sett Witch Club Satan to ganger i år (Klubbøya og Bylarm), og jeg har ikke sovet siden. Heksene skriker infernalsk, de spytter blod på publikum, og de brenner salvie (?) på vei opp på scenen.

I denne lumske hurlumheien møter konsert performancekunst, og du kommer i alle fall ikke til å være uanfektet etter en kveld med Witch Club Satan. Som de selv sier i presseskriv: «Om vi låter mer som piskeslag kniver i mørket enn musikk du har hørt før, er vi akkurat der vi vil være.» Jeg spår dem et enormt og piskesvingende 2023!

Espen Borge, anmelder

Stefanos Yowhannes

I et stappfullt lokale i kjelleren på Revolver i Oslo fikk jeg gleden av å se Stefanos Yowhannes under Bylarm i år. Og FOR en glede!

Dette var en av de konsertene hvor du føler du nettopp har kommet når du hører artisten si «dette er siste låt». Da har det i det minste vært en god konsert.

For repertoaret Stefanos Yowhannes leverte på scenen var umulig å ikke bli fengslet av. Innlevelse i hver låt, stødig vokal som dro publikum videre inn i det varme og spennende musikkuniverset, og oppbygning av låtene med både hjelp av det rytmiske og bandakkompagnement. Alt dette lagde en atmosfære som jeg godt kunne vært i en god del lengre enn det en bylarmkonsert er.

Jeg håper vi får høre mer fra den tidligere spellemannsnominerte artisten innen R&B/Soul i året som kommer. Om du ikke har fått opp øynene for Stavanger-artisten enda, er det bare å begynne å våkne nå og komme seg på konsert.

Nina Gjertsen, programleder «Urørt»

Bo Milli

Mitt første møte med Bo Milli, eller Emilie Østerbø, var det stråalande samarbeidet ho gjorde med Lokoy på låten «A mistake». Med årets dobbeltsingel «How it is / At the wheel» heldt ho fram med å imponere og plasserte seg ein stad på indiehimmelen saman med amerikanske artistar som Snail Mail og Soccer Mommy.

Det var det visst fleire som hadde lete seg imponere av, for under Bylarm i haust fylte ho Blå til randen og vel så det. Som eit ekstra kvalitetsstempel, har også stjernefabrikken Made Management (Sigrid, Aurora) kasta seg på og signert den kule jenta med gitaren.

Sjølv om Bo Milli er Emilie, er det lite som vitnar om ein frontfigur med anonymt backingband, for ho er raus med å gi plass til bandet ho har med seg. Litt rusk i maskineriet var det kanskje på Blå den kvelden, men særleg rytmeseksjonen gjer ein god jobb med å legge grunnlag for Bo Milli sine mange alternative akkordar.

Det er allereie gøy å sjå henne live utan at ein kjenner materialet så godt, og når folk får litt meir kjennskap til kva ho har å by på, trur eg dette blir ein konsertartist å rekne med.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Rambow

Slottsfjell var min favorittfestival i 2022. Det var en line up med tungvektere som Karpe, Honningbarna, Dagny og Sigrid. I tillegg til internasjonale navn som Lewis Capaldi og Måneskin. Men det var en 19-år gammel rapper fra Furuset som leverte festivalens mest energiske konsert.

Rapperen var først på dag to, noe som naturligvis førte til at det langt ifra var stappfullt i publikum. Men Rambow og DJ-en Orio ga et show som gjorde at de som hadde møtt opp følte de var på en hjemmealenefest på Furuset.

Masse pyro, en gasspistol som Rambow og Orio skyter på hverandre, publikum på scenen og ikke minst veldig bra rapping! På tampen av dette året har Rambow (sammen med Orio) også gitt ut en ny EP, som gjør meg enda mer gira på å se han live igjen i 2023!

Espen Roness, journalist

¡BangBang Watergun!

2022 har mildt sagt vært et vilt år for livemusikk. Som en scene fra hvilket-som-helst ungdomsfilm sto festivalsommeren klar for å klikke, nedtrykt av innestengt energi, kreativitet og kjærlighet. Derfor tenkte jeg å trekke fram en vill liveopplevelse fra Vestlandets viktigste musikkbransjefestival Vill Vill Vest.

En sen torsdagskveld entrer den fargerike kvintetten ¡BangBang Watergun! scenen på majestetiske Landmark i Bergen Kunsthall. Et jazz/soul/hiphop/dansbar indieband som allerede har vært rundt på ivrige konsertgjengeres lepper, og som tar denne spillejobben med en fyrig grad av seriøsitet.

Vi tvinges til å danse, det er sårt og samtidig eksplosivt, og ikke minst latterlig tight. Ikke rart det når flere av medlemmene er involvert i andre prosjekter som Han Gaiden, Kanaan, Soft City og Giddygang. Det er attpåtil min jomfrukonsert på Landmark, som viser seg å være hånd i hanske for vannpistolittene. Scenen er på nivå med publikum slik at vi kranser rundt den.

Bak bandet er vi invitert inn i deres prosjekterte, merkelige, og animerte landskap (se coverbildet til debutalbumet «Colors», så skjønner du). Begynner du å forstå hvorfor jeg trekker frem denne konserten? Og hva du må gjøre med det? Akkurat. Vi sees på neste ¡BangBang Watergun!-konsert i 2023.

Jon Vu-Yen Nguyen, prosjektleder «Urørt»

Selma French

Selma French er langt fra noen nybegynner i norsk musikkbransje – tvert imot. Hun har spilt med Masåva, Morgenrode, Anne Lise Frøkedal, Siv Jakobsen og The Switch.

Hennes første soloprosjekt, albumet «Changes like the weather in the mountain» er noe av det mest innovative og vakreste jeg har hørt i år. French mestrer det utfordrende kunststykket det er å overføre en fortryllende plate til scenen med største selvfølgelighet.

Musikken hennes krever tålmodighet og innlevelse fra tilhøreren. Får den det, er den kraftig nok til å sende sjelelige sjokkbølger gjennom selv det minste lokale. Det er slett ikke alle som klarer å få mørke og trange Blå til å føles som en vindfull fjelltopp, men det gjorde Selma French under Bylarm.

Hun har også med seg et glitrende band som løfter Selmas musikalske bilder til nye nivåer. Sørg for å rydde plass i 2023-kalenderen!

Espen Borge, anmelder

Liar

Liars sound kan vanskelig beskrives, men la oss gi det et forsøk. Med utgangspunkt i minimalistisk techno ruller denne spennende kjerra innom både Channel Tres-aktige vokalmelodier, tekster om titties smurt inn med arsenikk, og på scenen har de movesa til koristene til David Bowie.

Da jeg så dem på Bylarm hadde de ingen problemer med å fylle 30 minutter. Liar imponerte med et troverdig mystisk slør, og de tre hovedpersonene har en helt uanstrengt utstråling, nifse melodier og et skikkelig svett musikalsk uttrykk.

Et flunkende nytt band er ofte litt vanskelig å stable konseptuelt på beina, men Liar er fullstendig tro til sitt mørke kjellersound. Ikke gå glipp av dem i 2023!

Espen Borge, anmelder

LES MER OM MUSIKK: