Etter å ha følt meg som et barn av livsglade hippieforeldre med god hjelp av Haim løp jeg fra Kongescenen til Kastellscenen på toppen av Tønsberg for å ta inn Satyricons maskinelle og effektive svartmetal. I det jeg kommer fram takker frontfigur Sigurd Wongraven metalhodene foran scenen for støtten etter det som må ha vært en svært god gjennomkjøring av tittel og åpningssporet på 2006-albumet Now, Diabolical – for lynnet til de fremmøtte er alt annet enn blekt. Tankene mine farer derfor straks et år tilbake da Kastellscenen, Immortal og kveldssola viste seg å være en «match made in hell».
Skulle jeg nok en gang føle at svartmetal på Tønsbergs tak i kveldssola ville bli sommerens definitive høydepunkt? Med utgangspunkt i Sigurds enorme engasjement og strålende humør burde svaret ha vært et soleklart «Oh yes!», men oppfølgingen av «Now, Diabolical» rent musikalsk lød mer «tja..». Som for eksempel «Nocturnal Flare» fra fjorårets gode, men ikke veldig imponerende album Satyricon som tidvis ga meg gode meditative øyeblikk (jeg zoomet helt ut og tok meg selv i å stirre på en måke som surfet på varmluft akkompagnert av iskalde riff – en overraskende god kombinasjon), men som i all hovedsak beviste at bandet sliter med å spre spillegleden med de aller tregeste låtene.
Heldigvis er de seigeste låtene i mindretall og den fargerike (og Kiss-inspirerte?) «Necrohaven» kickstarter det som skal vise seg å bli en djevelsk bra dugnad med Sigurd i rollen som den insisterende, men besnærende borettslagslederen og publikum som arbeidsglade beboere. På «The Infinity of Time and Space» fra nevnte Satyricon viser bandet seg fra sin mest dynamiske side og de ivrigste foran scenen svarer med dra i gang en ordentlig moshpit de gangene (eminente) Frost trommer som hardest.
Og når Wongraven smått ironisk lirer av seg «Jobbe, jobbe!» før sisterefrenget på «Fuel For Hatered» banker metalhjertet mitt nesten like hardt som for et år siden. Det norske riff-skattekattekammeret av en låt blir fulgt opp av en desperat kjapp versjon av «Mother North» fra Nemisis Divina (1996) og ikke minst tidenes svartmetal-hit «K.i.n.g». Lyden er nå så blødende høy og bandet så sylskarpe at jeg i et tiendedels sekund rekker å angre på at jeg glemte øreproppene på hotellet, men før jeg vet ordet av det krummer jeg nakken og hytter knokene mot himmelen sammen med alle rundt meg og blir med på en siste allsang: «Dragon wings, crooked horns. KING!». Eller som jeg og mine venner egentlig synger det; «englishman, in New York. STING!»
Tete Lidbom
