Marvels stall av appellerende superhelter er tilsynelatende endeløs. Nå er det Steve Ditkos figur Doctor Strange, skapt i 1963, som tar steget fra tegneserieruta til filmlerretet med overbevisende kvaliteter.
Visst følger den blockbuster-oppskrifta for moderne superhelthistorier. Og selvsagt frir den til publikum med den samme humoristiske snerten som andre Marvel-suksesser, som Iron Man, Thor og resten av The Avengers, helteuniverset som også Doctor Strange er en del av.
Men i tillegg har den et uforskammet sterkt ensemble, ledet av en opplagt Benedict Cumberbatch i en fornøyelig tittelrolle.
Doctor Strange er en vellykket introduksjon av en spennende figur, i en film som underholder overraskende godt, selv om historiens reisverk står på kjent grunn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Multidimensjonal krig
Doktor Stephen Strange (Benedict Cumberbatch) er stjernekirurgen i New York som får karrieren ødelagt etter en ulykke. Vennskapet (og kanskje romansen) med kollegaen Christine Palmer (Rachel McAdams) blir også satt på prøve.
Han er villig til å gjøre hva som helst for å bli frisk, og hører rykter som fører ham til et senter for noe vi kan kalle spirituell krigføring i Nepal.
Der oppdager Doctor Strange at verden ikke er slik vi tror, og blir innblandet i en krig mellom multidimensjonale krefter og de som beskytter jorden mot slikt.
Anmeldelse: Deepwater Horizon er en eksplosiv katastrofefilm fra virkeligheten
Om denne lille beskrivelsen virker vag, kan jeg berolige med at regissør Scott Derrickson (Sinister, Deliver Us From Evil) forklarer det høytsvevende plottet på en enkel og effektiv måte, som gir både Stephen Strange og publikum nok informasjon til å forstå hva som står på spill.
Selv Strange må riste lattermildt på hodet over det han får høre, i en av filmens mange scener med avvæpnende humor, men blir nødt til å ta det på ramme alvor når verden angripes.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Låner åpenlyst fra Inception
Handlingen i Doctor Strange har en rask fremdrift, men regissør Scott Derrickson bombarderer ikke sansene våre med virkemidler i like stor grad som en del andre superheltfilmer har en tendens til å gjøre. Det er ingen manko på effekter her, men de overskygger ikke figurenes plass i historien.
Derrickson låner åpenlyst flere visuelle triks fra Christopher Nolans Inception (og, for den del, historieelementer fra samme regissørs Batman Begins, samt musikktaktikken fra Marvels egen Guardians of the Galaxy), men gjør det i det minste godt og grundig.
Kreftene som brukes i filmen kan nemlig snu på både tid og rom, noe som blant annet resulterer i spektakulære forfølgelsesscener i bymiljø som stadig skifter form og retning. Det tekniske nivået er himmelhøyt, og gjør filmen lekker og tiltrekkende for en som elsker effekter.
Anmeldelse: Train to Busan er en melodramatisk zombiefilm fra Sør-Korea
Historien er selvsagt fantasifull, mildt sagt. Noen vil til og med kalle dette vås. Spesielt Doctor Stranges møte med den multidimensjonale erobreren Dormammu er nær ved å bli parodisk. Heldigvis tilføres historien kjærkommen tyngde gjennom et knippe uhyre sterke skuespillere.
Benedict Cumberbatch sin hovedrolle opplever den største utviklingen, fra egosentrisk karrierejeger i begynnelsen til selvoppofrende redningsmann mot slutten. Tilda Swinton spiller den allvitende gamle som lærer opp Doctor Strange, men har hemmelige sider.
Chiwetel Ejiofor spiller Mordo, Doctor Stranges nærmeste medhjelper, som ser seg blind på sitt moralske kompass, mens Mads Mikkelsen er Kaecilius, den frafalne som med troverdige argumenter går til den mørke siden for å redde verden.
Skuespillere fra øverste hylle og filmteknikk i toppklasse gjør at Doctor Strange blir mer enn fantasifullt vås. Dette blir riktig så morsomt, faktisk.
