De tolv trinn

For ikke lenge siden var “Truls” (26) hjemløs.

Han var ingen fillete uteligger, men en festkledd fyr med en øl i hånda. Det var to grunner til at han alltid var på jakt etter nachspiel: For det første ville han drikke og røyke mer, og for det andre ville han finne et sted å sove for natta.

Nå er det annerledes. Det er nøyaktig 400 dager siden han rusa seg forrige gang.

Mye av grunnen til at han klarer å holde seg rusfri, er tre ukentlige møter i organisasjonen Anonyme Narkomane.

Som navnet indikerer, er anonymiteten til deltakerne avgjørende. Nå inkluderer de en utenforstående for aller første gang.

P3 Dokumentar fikk være flue på veggen gjennom et helt møte.

Hør dokumentaren | Les alle sakene

 

– Jeg brukte alle pengene mine og alt jeg eide på rusen. Fest, fest, fest var alt jeg tenkte på.

– Truls (26)

 


De små medaljene markerer hvor lenge Anonyme Narkomane-deltakerne har klart seg uten rus. Det finnes mange ulike varianter. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
De små medaljene markerer hvor lenge Anonyme Narkomane-deltakerne har klart seg uten rus. Det finnes mange ulike varianter. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

Én dag om gangen

 

 

Ukentlige, anonyme møter har forandret hverdagen til “Truls”, “Jacob” og “Astrid”.

 

Seks mennesker sitter rundt et bord i Lund kirke. Rommet er nesten helt nakent – det står bare en sofa og noen stoler her. Stemningen blant deltakerne er spent, selv om det de skal gjennom skjer hver uke. Forskjellen er at alle har mikrofoner foran seg i dag.

En jente i begynnelsen av 30-åra er møteleder for kvelden. Hun tar ordet og begynner å lese høyt fra en fast åpningstekst.

– Hei, jeg heter Astrid og jeg er rusavhengig. Velkommen til dette åpne møtet i Anonyme Narkomane. Før vi deler personlige erfaringer, vil jeg si litt om anonymitet. Som det ligger i navnet, er dette et anonymt fellesskap. Vi ønsker at de som søker seg til oss, kan være sikre på at de forblir anonyme, leser hun.

– Vi vil be dere respektere hverandres anonymitet og ikke fortelle andre hvem som har vært her eller hvem som har sagt hva. Vi ber om at dere ikke fotograferer eller tar lyd- og bildeopptak.

Likevel er det nettopp det som skal skje. P3 Dokumentar har fått lov til å gjøre opptak og følge møtet fra start til slutt.

Sov under stuebordet

– Jeg brukte alle pengene mine og alt jeg eide på rusen. Fest, fest, fest var alt jeg tenkte på. Jeg våkna opp med vondt i hodet og vondt i kroppen, men jeg måtte ha mer, jeg måtte reparere. Da oppdaga jeg at jeg hadde et problem, sier “Truls”.

Først mistet han leiligheten sin. I begynnelsen gikk det ganske greit, for Truls hadde venner han kunne bo hos. Men da han fortsatte å bruke alle pengene sine på rus, og heller ikke bidro til fellesskapet, ble vennene hans lei. Truls ble hjemløs.

– Jeg sov ute, for eksempel på lekeplasser. Hvis jeg var på nachspiel, sov jeg som regel på sofaen eller under stuebordet. Det var en syk greie jeg hadde – jeg foretrakk å sove under stuebordet.

– Men det er ikke sånn nå lenger. Det er viktig for meg å si.

"Truls" var en sånn type som aldri dro hjem fra fest, fordi han ikke hadde noe sted å bo. Til slutt innså han at rusen var blitt et problem. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
“Truls” var en sånn type som aldri dro hjem fra fest, fordi han ikke hadde noe sted å bo. Til slutt innså han at rusen var blitt et problem. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

Truls begynte i behandling og meldte seg inn i Anonyme Narkomane. Nå går han på møter tre ganger i uka. Dette er helt avgjørende for at han skal klare å holde seg rusfri, mener han.

– Jeg gråt gjennom det hele første møtet. Det var nesten bare ukjente folk der, og de var så høflige og snille og ærlige. Hadde jeg ikke kommet meg inn i Anonyme Narkomane, ville jeg dødd på en eller annen måte. Jeg vet ikke om jeg hadde drukket meg ihjel, begynt på hardere rusmidler eller tatt mitt eget liv – men jeg vet at jeg hadde forsvunnet hvis det ikke hadde vært for dette fellesskapet.

En makt større enn deg selv

Anonyme Narkomane (som forkortes NA) er inspirert av organisasjonen Anonyme Alkoholikere (AA), og er et internasjonalt fellesskap for rusavhengige som ønsker å slutte å ruse seg. Poenget at brukerne skal møtes jevnlig for å hjelpe hverandre med å holde seg unna rusen. NA er en stor organisasjon, og ifølge dem selv arrangeres det 60.000 møter i 129 land – hver eneste uke.

Opplegget hos NA er basert på det såkalte 12-trinnsprogrammet, som har blitt en kjent behandlingsmetode av rusmiddelproblemer. Trinnene, som alle brukerne skal gjennom, er i stor grad formulert på religiøst vis. “Vi innrømmet for Gud, for oss selv og for et annet menneske nøyaktig hvordan det forholdt seg med våre feil”, lyder trinn fem.

“Vi søkte gjennom bønn og meditasjon å forbedre vår bevisste kontakt med Gud, slik vi oppfattet ham, og ba bare om kjennskap til hans vilje med oss og kraft til å utføre den”, heter det i trinn elleve.

– Gud er nevnt flere ganger i trinnene, men dette er egentlig bare noe som skal indikere at løsningen ikke ligger hos deg selv – den ligger hos en makt som er større enn deg. Gud er bare brukt som et synonym på dette, sier “Jacob”.

 


De tolv trinnene

1. Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet, og at våre liv var blitt umulige å mestre.
2. Vi kom til å tro at en makt større enn oss selv kunne gi oss forstanden tilbake.
3. Vi tok en beslutning om å overlate vår vilje og våre liv i Guds omsorg – slik vi oppfattet ham.
4. Vi foretok en grundig og fryktløs moralsk selvransakelse.
5. Vi innrømmet for Gud, for oss selv og for et annet menneske nøyaktig hvordan det forholdt seg med våre feil.
6. Vi var fullstendig rede til å la Gud fjerne alle disse karakterfeil.
7. Vi ba ham ydmykt om å fjerne våre feil.
8. Vi laget en liste over alle personer vi hadde skadet, og ble villige til å gjøre opp med dem alle.
9. Vi gjorde opp direkte overfor disse menneskene hvor det var mulig,
unntatt når det ville skade dem eller andre.
10. Vi fortsatte med å ta selvransakelse, og når vi feilet innrømmet vi det med én gang.
11. Vi søkte gjennom bønn og meditasjon å forbedre vår bevisste kontakt med Gud, slik vi oppfattet ham, og ba bare om kjennskap til hans vilje med oss og kraft til å utføre den.
12. Etter å ha hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, forsøkte vi å bringe dette budskapet til rusavhengige, og praktisere disse prinsippene i alle våre livsforhold.


 

Jacob er en av de faste deltakerne på NAs møter her i Kristiansand. Før pleide han å ruse seg hele tida. Det var få rusmidler han ikke tok. Nå har han klart seg uten narkotiske stoffer i 2487 dager, forteller han. Han jobber seg gjennom én og én dag.

Alle kursdeltakerne hos NA blir oppfordret til å gjøre det samme.

– Vi anbefaler aldri å ta mer enn én dag av gangen. Det som kommer i morgen kan vente til i morgen, og det som var i går tilhører fortida, sier Jacob.

Han har med seg en liten koffert som inneholder små, medaljeliknende nøkkelringer. Disse deles ut til de deltakerne som vil markere at de har vært rusfrie over en viss periode. Det kan være 30 dager, 90 dager, seks måneder eller flere år.

Det finnes en egen medalje for de som har vært rusfrie i et døgn. "Bare for idag", står det på den. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
Det finnes en egen medalje for de som har vært rusfrie i et døgn. “Bare for idag”, står det på den. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

Det finnes også en medalje til dem som har klart seg uten rusen i én dag.

– De deltakerne som har noe å markere, får applaus av oss andre – og så ønsker vi vedkommende lykke til med de neste 24 timene, sier Jacob.

Anonyme Narkomane har vært avgjørende for at han skulle bli rusfri, mener han.

– Når jeg deler noe med gruppa, får jeg ut noe som ligger i hjertet mitt – samtidig som andre kan kjenne seg igjen i det jeg sier. “Jøss, han eller hun snakker om det jeg har inni meg”, tenker jeg ofte. Det blir så gjenkjennelig. Endelig er vi mange i samme båt.

Møtedeltakerne hos Anonyme Narkomane vet at de ikke skal fortelle noen om hva som sies på møtene. Lyd- eller fotoopptak er heller ikke tillatt. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
Møtedeltakerne hos Anonyme Narkomane vet at de ikke skal fortelle noen om hva som sies på møtene. Lyd- eller fotoopptak er heller ikke tillatt. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

Som en ekstra familie

De seks deltakerne rundt bordet skal snakke etter tur. Dagens tema er det første av de tolv trinnene: “Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet, og at våre liv var blitt umulige å mestre.”

“Andreas” forteller at han har tilbragt mye tid i fengsel. Da han ble løslatt, var det enkelt å ta en telefon til alle de han kjente som kunne selge ham narkotika. Selv mente han at rusen ikke var noe problem.

– Jeg levde i rus og dus, for å si det sånn, sier han.

Det var en venn av ham som til slutt tipset ham om å melde seg inn i Anonyme Narkomane. Andreas hadde aldri hørt om organisasjonen før, men tok likevel kontakt. Da han stilte til sitt første møte, var han forferdelig nervøs.

– Men det er mange møter siden nå. “Gå på møtene til du liker deg”, sa de. Og det har jeg gjort. Jeg har funnet en ny måte å leve på, sier Andreas.

Snart kommer turen til møteleder “Astrid”, som nå presenterer seg på nytt. “Hei, Astrid”, svarer de andre.

– Det å innrømme at man ikke mestrer livet… den satt langt inne, sier hun.

Astrid hadde rusa seg i over 17 år da hun skjønte at det ikke gikk lenger. På dette tidspunktet tok hun ti gram amfetamin hver dag, noe som er en veldig stor dose. Nå er det snart to år siden livet hennes raste sammen.

– Jeg har fire unger, og jeg måtte gå til barnevernet og legge kortene på bordet. “Dette takler jeg ikke”, sa jeg. “Jeg trenger hjelp”. Ungene ble hentet den samme dagen.

Hun husker den første dagen hun var i behandling. Den gangen var hun ikke særlig innstilt på å bli rusfri – hun skulle bare lære seg å kontrollere misbruket, tenkte hun. Slik ble det ikke.

– Etter hvert fant jeg ut at det var utrolig deilig å være rusfri. Nå har jeg ikke lyst til å ruse meg, en gang.

"Astrid" har vært rusmisbruker i over 17 år. Nå har hun ikke lyst til å ruse seg lenger. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
“Astrid” har vært rusmisbruker i over 17 år. Nå har hun ikke lyst til å ruse seg lenger. Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

I dag får Astrid møte de yngste barna sine én gang i måneden. De to eldste treffer hun fire ganger i året. De ukentlige samtalene hos NA har hatt en stor innvirkning på livet hennes.

– Disse møtene betyr ufattelig mye. Det å kunne kjenne seg igjen i andres historier, og å kunne si ting akkurat som de er, er utrolig viktig for meg. Dette har blitt som en familie.

Dagens møte går mot slutten, og igjen er det Astrid som tar ordet. Hun takker alle for at de kom. Nå skal deltakerne dra hvert til sitt. Dette ble et bra møte, kommenterer en av dem.

– Jeg kjente at jeg var kjempenervøs, innrømmer en av de andre.

– Det er så mye mer jeg kunne ha sagt!

► Hør mer fra møtet til Anonyme Narkomane i P3-dokumentaren «De tolv trinn»

Ludvig Løkholm Lewin

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin

Line Orfjell

Journalist Line Orfjell


 

– Rusen vil koste deg alt

 

 

Victor (25) skriver brev til Victor (15).

 

“Victor” er medlem hos Anonyme Narkomane. Han har misbrukt narkotika i mange år, men nå klarer han endelig å holde seg unna rusen – mye takket være de ukentlige møtene, ifølge ham selv. Det betyr mye for ham å kunne dele erfaringene sine med de andre i gruppa.

Mye hadde trolig vært annerledes hvis Victor aldri hadde begynt å ruse seg.

Her er hans egne ord til sitt 15 år gamle jeg.

Brev-fra-Victor

► Hør mer fra møtet til Anonyme Narkomane i P3-dokumentaren «De tolv trinn»


 

Det åttende trinnet

 

Alle deltakerne hos Anonyme Narkomane går gjennom et 12-trinnsprogram. Et av disse trinnene kan også ikke-rusmisbrukere ha godt av å lytte til. Dette er trinn nummer åtte, som går ut på at man skal sette opp en liste over folk man har såra i løpet av livet – og deretter prøve å skvære opp med dem.

Et slags unnskyld, med andre ord.

Vi ga tilfeldige folk på gata den samme utfordringen: Hvem ville de sagt unnskyld til, hvis de fikk sjansen?

Julian (26)

Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

– Jeg vil si unnskyld til en fyr jeg gikk på skole med. Han var langt unna toppen av den sosiale stigen, og det var jeg også. Det var noe mobbing som skjedde, og jeg sto ikke opp for ham. Det angrer jeg på den dag i dag. Selv om jeg ikke egentlig liker å innrømme det, ga jeg etter for gruppepresset. Jeg hadde blitt mobba en del selv. “Hvis jeg er med på det, er jeg ikke målet lenger”, tenkte jeg.

 

Sondre (21)

Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

– Jeg vil si unnskyld til en kompis av meg. Han og jeg kom nylig i konflikt da vi diskuterte politikk og ideologi. Det har skapt en distanse og fiendtlighet mellom oss, og det prøver jeg å få rettet opp i nå.

 

Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3
Foto: Ludvig Løkholm Lewin, NRK P3

– Nei, det er ingen jeg ville sagt unnskyld til. Jeg tror det er ganske mange mennesker som mener at jeg burde si unnskyld for noe. Ikke store ting, men en del små. Jeg har inntrykk av at folk blir støtt av ting de kanskje ikke burde ta så ille opp. Da blir man redd for å si det man mener.

► Hør historien om Anonyme Narkomane i P3-dokumentaren «De tolv trinn»

Ludvig Løkholm Lewin

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin


 

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

dealer-oslos-ill-2

 

Er det på tide at cannabis blir legalisert i Norge? Og hvor farlig er det å røyke hasj? Sjekk ut P3-dokumentaren «Fire nyanser cannabis»!

 

illustrasjon_bygdefest_2

 

Hvordan er det det er å være nykonfirmert på bygda? Sjekk ut P3-dokumentaren «Fjorten år og festklar»!


 

P3dok som podkast

 

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)