Kaospiloten

 

Jørgen Bø (26) ble hotellsjef helt uten utdannelse.
Så sa han opp jobben og flytta til Ukraina.

 

Oslo, 1998: Jørgen (8) løper fram mot en tavle inne på et grupperom hos barneavdelinga på det som i dag er Ahus. Han tegner en krusedull og snur seg mot terapeutene. «Jeg vet hvorfor jeg er her», sier han. «Jeg er her fordi jeg er en stor dritt.»

Det blir helt stille i rommet.

– Jørgen kuppa hele møtet. Han var for smart, han så spillet. Han var hele tiden et hestehode foran alle oss andre. Det er Jørgen i et nøtteskall, forteller Rita Eide, Jørgens mamma, mens hun ler.

På denne tida, altså på slutten av 1990-tallet, er Jørgen han som aldri klarer å sitte stille i klasserommet. Han som trenger ekstra oppfølging. Han som setter himmel og jord i bevegelse når han ikke får lov til å bestemme hvilken type legoklosser SFO skal kjøpe inn.

– Jeg var en terrorist på skolen. Jeg var så drøy at jeg ikke tror på det selv. Jeg klarte å sette folk opp mot hverandre og skape et helvete hvis jeg ikke fikk det som jeg ville, sier Jørgen selv.

Så får han påvist ADHD. Mamma Rita blir letta.

– Han har vært en spesiell person helt siden han ble født. Jeg merka det med én gang. I barnehagen var han utagerende, men veldig sjarmerende. Da han begynte i førsteklasse, ble han bedt om å sitte stille – og det takla han ikke. Han krøp opp og ned lags gulv og vegger, forteller hun.

ADHD beskrives som en oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse. Ifølge Sosial- og helsedirektoratet har mellom tre og fem prosent av norske barn ADHD, noe som betyr at det i gjennomsnitt er ett barn med denne diagnosen i hver skoleklasse. To tredjedeler av disse vil også ha symptomer i voksen alder, ifølge Folkehelseinstituttet.

«ADHD er en nevrologisk forstyrrelse som først og fremst innebærer økt uro og vansker med oppmerksomhet», heter det på Folkehelseinstituttets side om ADHD. Men selv om åtte år gamle Jørgen har mye til felles med denne beskrivelsen, har han også evnen til å sitte og fordype seg i noe over flere timer av gangen – så lenge han interesserer seg for det. Og så lenge det føles viktig for ham.

– Folk med ADHD har ofte en fantastisk evne til å hyperfokusere om de finner noe som er interessant, sier den svenske overlegen og psykiateren Anders Hansen, som ga ut boka Fordel ADHD i august.

Hansen ønsker å endre folks oppfatninger av ADHD. Det er slett ikke bare negative sider ved denne diagnosen, mener han.

– Når vi snakker om ADHD snakker vi bare om problemer med konsentrasjon, impulsivitet og hyperaktivitet. Men forskning viser at mennesker med ADHD også kan ha store fordeler, som at de er mer kreative.

Psykiatrien sier ikke at konsentrasjonsvansker og tilleggsvansker som søvnproblemer, lærevansker og angst ikke er en realitet – men vi må bli flinkere til å undersøke hvilke situasjoner ADHD-barn faktisk fungerer i, synes han. Hansen får støtte av Nina Holmen, som er fagsjef i interesseorganisasjonen ADHD Norge.

– Dette er ingen populær diagnose, verken for barn eller for voksne – og media og samfunnet er med på stigmatiseringen. Media danner ofte et bilde av «den urolige gutten som henger i taklampa», og samfunnet er ikke flinke nok til å inkludere. I skolen opplever flere at de får spesialundervisning utenfor klassen, slik at de ikke blir inkludert i fellesskapet, sier hun.

Workshop-festivalen

Det er bare noen få dager igjen av juli, og Jørgen løper langs Kievs gater. Han går nesten ut i veien på rød mann mens biler suser forbi i høy hastighet. Han klistrer på seg et smil for å skjule at han nesten ikke har sovet i natt. Ikke har han spist noe heller.

– Jeg har fått høre at jeg skal møte en tøff journalist. Da tenker jeg «fuck, jeg skal ta ham». Jeg vet ikke om intervjuet er på russisk, ukrainsk eller engelsk. Men jeg liker at det er vanskelig.

Jørgen skal bli intervjuet om Connect Ukraine, festivalen som etter planen skal starte om to dager. Han skal fortelle om vennskapet med Sophia Yushchenko (18), datteren til Ukrainas tidligere president, og om hvordan han ble forelska i Ukraina. Han skal fortelle at de nå skal samle internasjonale og ukrainske foredragsholdere, entreprenører, investorer og gründere til en slags workshop-festival.

Og han skal prøve å få folk til å kjøpe billetter, for nå trenger de sårt penger for å klare å gjennomføre dette.

De siste dagene har Jørgen kjent på en lyst til å stikke av, droppe hele greia. Han er redd for at han ikke klarer å fullføre det han har satt i gang. Han har engasjert 20 venner og bekjente som jobber med prosjektet på fulltid, han har booka over 50 foredragsholdere og han har brukt sine egne – og andres penger.

Hvis han nå velger å rømme fra alt sammen, blir det ikke første gangen.

– På barneskolen var de ikke så flinke til å håndtere ham, så han likte seg ikke der. En dag jeg skulle kjøre ham til skolen, stakk han av til skogs i 20 minusgrader, sier mamma Rita.

Lærerne sendte en klage til barnevernet. De mente at Rita ikke klarte å oppdra sønnen sin.

Da Jørgen var liten, tenkte du på hvordan framtida hans kom til å bli?

– Jeg tenkte alltid at han ikke ville bli en A4-gutt, han var altfor utfordrende til det. Og for smart. I tenårene var jeg bekymra for at det skulle gå galt. Jeg hadde lest at barn med ADHD kunne bli kriminelle eller begynne med stoff. Lærerne han hadde på barneskolen var ikke alltid like flinke til å håndtere ham når han ble aggressiv.

Før Jørgen begynner i sjette klasse får Rita et tilbud om å flytte ham over til en spesialskole, og hun er så bekymra for sønnen sin at hun velger å takke ja. Nyheten blir ikke spesielt godt mottatt hos hovedpersonen selv.

– Han ble rasende på meg for at han måtte være der. Jørgen utfordra alle på den skolen, sier Rita.

– Han var ikke slem eller stygg mot noen, men veldig vanskelig å håndtere verbalt.

Hotellsjef uten utdannelse

Etter ungdomsskolen begynner Jørgen på Steinerskolen i Oslo. Der møter han mange andre kreative mennesker, og han finner glede og ro i musikk. Noen år seinere får han innpass på Best Western-hotellet på Gardermoen. Først begynner han å jobbe som konferansesjef, hvor han elsker å gjøre det lille ekstra, tenke utafor boksen. En gang gjestene er sure og misfornøyde, trekker han fram gitaren for å lokke fram smilene deres – og det funker.

– Vi så tidlig at Jørgen var kreativ og smart. Han hadde helt andre tilnærminger til problemer enn oss andre, sier driftsredaktør i Norlandia Hotel Group, Matthias B. Tanski.

Han og de andre på Best Western-hotellet legger også merke til Jørgens snedige evne til å knytte kontakter. Han må satses på og sendes på talentkurs.

Og så, tre år etter at han begynte å jobbe på hotellet, blir stillinga som hotellsjef ledig. Jørgen får tilbudet. De må bare endre litt på arbeidsoppgavene hans, for Jørgen er ikke typen som legger seg tidlig om kvelden. Og han vil heller bli slått i trynet enn å skrive et referat. Arbeidsplasser gjør lurt i å tilrettelegge på denne måten, tror Nina Holmen i ADHD Norge.

– Mange klarer seg fint uten tilrettelegging, men rutinepregede arbeidsoppgaver kan raskt bli kjedelig for en med ADHD. Krav til skriftlig rapportering og skjemautfylling kan være utfordrende for noen, sier Holmen.

Enda flere ville lykkes i arbeidslivet hvis de fikk hjelp til å utføre rutineoppgavene, mener Holmen – som ved å ha gode sekretærer, for eksempel.

– Med riktig tilrettelegging er de ressurssterke, idérike og kreative mennesker som kan få til hva som helst. De kan se løsninger som ingen andre ser.

Og Jørgen er jo en sånn type. Han har masse ideer og planer for hotellet han jobber ved, men ser ikke poenget med å skrive møtereferater og arbeidsplaner.

Derfor daler motivasjonen raskt når rammene på hotellet begynner å strammes inn. Ledelsen ber Jørgen om å skrive rapporter hvor han skal forklare hva han gjør. Det klarer han ikke. Han mister motivasjonen, ser ikke verdien i slike arbeidsoppgaver. Han kjenner at det er nok. Så møter han Sophia Yushchenko, som altså er datteren til Ukrainas tidligere president, på Oslo Freedom Forum – en konferanse om menneskerettigheter. Der får Jørgen en slags åpenbaring.

– Jeg gråt og lo om hverandre, og kjente meg ekstremt inspirert av å høre på folk som har gjort en endring. Jeg kjente på behovet for å gjøre en forskjell selv. Og da jeg møtte Sophia sa det bare pang, sier Jørgen.

Han og Sophia begynner å snakke om hvor mye de begge elsker Ukraina. Kanskje det er mulig å få til noe der borte, sammen? Dagen etter begynner festivalplanlegginga. Så sier Jørgen opp jobben på hotellet, helt uten forvarsel. Nå kan han være hundre prosent Jørgen. Nå kan han inspirere, knytte kontakter og la store ideer og tanker bli virkelighet.

Han leier ut rommet sitt, selger data og PlayStation og reiser til Ukraina. Med enveisbillett. Han skal lage festival i et land han egentlig ikke kjenner så godt, og han har bare åtte uker på seg. Det virker nesten umulig, men det er nettopp dette Jørgen liker så godt. Derfor er det nok lurt at han har Sophia – som er både organisert og balansert – med på laget.

– Jørgen eier ikke struktur, sier Sophia.

– Men takk gud for det, for ellers ville ikke ideene hans vært så sprø!

99 problems

Jørgen kommer ut av TV-intervjuet med et smil om munnen. Han svarte godt for seg og klarte å sjarmere den «skumle journalisten», akkurat på samme måte som han klarte å sjarmere sjefen til en av de største bankene i Ukraina. Den gangen buste Jørgen inn på sjefens kontor, uten å ha planlagt hva han skulle si på forhånd – og klarte å overbevise ham om å sponse festivalen.

Nå haster han videre til et nytt møte. Mobilen til Jørgen ringer konstant. De trenger sårt penger til forhåndsbetaling av vakthold og oversettere.

– Vi blir pressa for penger. Og vi har ikke flere fysiske penger, bare en garanti fra banken. Om vi ikke finner en måte å skaffe pengene på, blir det ingen festival.

Hadde du trodd det kom til å bli sånn da du starta?

– Jeg ser aldri så langt. Om jeg hadde skjønt hvor stress dette kom til å bli, hadde jeg sikkert ikke gjort det. Jeg velger å bare se sluttresultatet uten å se veien din. Det er noe av grunnen til at jeg tuller til ting, men også noe av grunnen til at jeg får til ting andre ikke klarer.

Jørgen sukker. Han er tydelig oppgitt. Over seg selv.

– Jeg lurer på hvorfor jeg utsetter meg selv for slike ting.

Han setter seg ned på en fortausrestaurant og bestiller en salat. Han har nesten ikke spist junk food de siste ukene. Skal han prestere, må han også spise riktig. Istedenfor tenner han en røyk. Og en til. Og enda en. Den potensielle investoren han har en avtale med her, setter seg ned ved bordet. Jørgen kjører på, prøver å overbevise henne om at hun og selskapet hennes bør sponse festivalen. Men investoren er skeptisk. Det er for kort tidsfrist, mener hun. Kanskje de vil sponse neste prosjekt.

– Nå er jeg så fucked. Jeg har kasta meg opp i lufta og tatt den lengste saltoen folk noen gang har sett. Lander jeg på hodet eller lander jeg på beina? Det vet jeg ikke, og det stresser dritten ut av meg.

Jørgen er redd – og det er han vanligvis ikke.

– Jeg er redd fordi jeg så vidt har hodet over vann. Jeg har mange problemer uten en løsning. Det er flere foredragsholdere som har sagt at de ikke kan komme, som jeg har markedsført på TV. Også mangler jeg 10.000 dollar. Og programmet er ikke ferdig. I’ve got 99 problems, for å si det mildt.

Det er to dager til festivalen skal åpne. Jørgen kan ikke gi opp nå. Hele prosjektet baserer seg på å gjøre det umulige mulig. Han vil ikke at de som hele veien har sagt «dette klarer du ikke» skal få rett.

– Jeg har mange ganger kjent på hvordan det er å ikke få til ting. Jeg har kjent på hvordan det er å være en plage, å bare være i veien. Jeg har store svakheter, men jeg har også store styrker. I dette prosjektet har jeg hele veien vært åpen om mine svakheter. Dette er det første jeg har gjort uten å jukse eller juge. Det har vært hundre prosent meg.

Jørgen sjekker telefonlista si og ringer de mektigste kontaktene han har. Banksjefer. Ledere for store selskaper. Han har tross alt opparbeida seg flere ukrainske kontakter enn mange andre innflytelsesrike, mektige ukrainere har. Og med overtalelsesevnen og sjarmen klarer han å skaffe pengene. Det ordna seg denne gangen også.

– Mange med ADHD har mye energi og en evne til å kjempe på og ikke gi opp, sier psykiater Anders Hansen.

Og den evnen trenger Jørgen nå.

«Baby, I want to make a project with you»

Det én time til festivalen åpner. Jørgen har nesten ikke sovet i natt. Nå beveger han seg med raske skritt fra sikkerhetskontrollen ved inngangen av festivalområdet og mot hovedscenen som prydes av et stort Connect Ukraine-banner. En haug med stoler er satt ut på området. De fleste av dem er tomme. De få festivaldeltakerne som har ankommet, søker ly for regnet under noe som minner om et stort partytelt.

– Jeg var egentlig imot at vi skulle ha et regndekke, men takk og lov for at jeg har lært meg å høre på veldig organiserte mennesker, sier Jørgen og legger til:

– Det er fint at det regner, for da kan jeg skylde på det hvis det ikke kommer noen.

Det tidligere industriområdet er gjort om til et hipstermekka. Store murbygninger rommer scener, kaffebarer og mingleområder og kunstutstillinger. Klistremerker med påskriften «Baby, I want to make a project with you» deles ut.

Har du kontroll?

– Nei. Jeg fikk akkurat høre fra noen av samarbeidspartnerne at de aldri vil samarbeide med oss igjen.

– Men se hva du har skapt, kommenterer Paul White, en av bidragsyterne.

Jørgen smiler og legger armen rundt ham, før han løper videre for å rekke å snakke med flest mulig av foredragsholderne før festivalen starter. Yr går over i pøsregn. Kiev viser seg ikke akkurat fra sin beste side i dag.

Sakte, men sikkert fylles stolene opp av festivaldeltakere. Jørgen og Sophia går opp på scenen.

– Det er utrolig gøy å se dette bli virkelig!

Lukke øynene og hoppe

To dager seinere kan Jørgen endelig sette seg ned i en av de lilla saccosekkene som står ute på området. Han er letta. 58 foredragsholdere, blant dem 18 internasjonale, har vært innom festivalen siden åpninga. De har prata om hvordan man kan starte sin egen bedrift, hvordan man skal beholde troa på seg selv og hvordan man kan gjøre viktige forandringer. Publikum har de også hatt: Festivalen nådde målet om 2000 deltakere. Og de som første dagen sa at de aldri ville samarbeide med ham igjen, ble veldig fornøyde til slutt.

– Jeg klarer ikke ta inn over meg hva vi har skapt og hvor sjukt fett det som skjer rundt oss nå er. Vi hadde et superambisiøst mål om å få folk til å skape noe sammen, få dem gira og inspirert – og vi klarte det.

De siste ukene har vært en berg- og dalbane for Jørgen. Han har vurdert å utsette prosjektet, vurdert å gi opp hele greia. Han har krangla med flere av de frivillige og kjent angsten komme krypende. Men han har også gått fra å være fyren som aldri klarer å legge seg, til å bli han som faktisk køyer tidlig – bortsett fra de siste dagene. Dessuten har han blitt en sånn fyr som skriver referater.

I hvert fall hvis ingen andre orker å gjøre det.

– Jeg har blitt beskrevet som et naturtalent i å lage kaos, og det er sjukt sant. I går, for eksempel, endra jeg rekkefølgen på foredragsholderne, uten å si fra til noen. Og så stakk jeg bare til et radiointervju. Alle freaka ut. Noen begynte å gråte, til og med. Men fordi jeg endra rekkefølgen, fikk vi de beste foredragene til slutt. Ja, jeg vet jeg skaper kaos, men jeg vet også at det må gjøres. Jeg tør å satse.

Jørgen har klart å gjennomføre prosjektet fordi det har vært utfordrende, spennende og har føltes viktig. Det har gitt ham en slags rus. Det har vært Jørgens LSD, som han selv beskriver det som. Og han har hatt et behov for å bevise folk at han kan gjøre det umulige mulig.

– Jeg har møtt så mye negativitet. Fy farao. «Du kommer til å feile. Det er altfor kort tid», har folk sagt. Det er vanskelig å tro på seg selv hele tida, men man må gjøre det. Man må lukke øynene og hoppe, sier Jørgen.

– Det er da man får til store ting.

► Hør mer om Jørgens festivalprosjekt i P3-dokumentaren «Problembarn»

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

Hva er det som får folk til å kaste seg utfor 1000 meter høye stup? Hør og les P3-dokumentaren «På kanten».

 

Emeline (21) vet ikke hvem hun er uten anoreksien. Vil hun noen gang bli frisk? Hør og les P3-dokumentaren «Ulykkelig tynn».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)