Den nye presten

Mohawk er den nye hockey, Orange is the New Black og psykologen er den nye presten.

«All I want for christmas, is therapy» synger den norsk-amerikanske artisten Kaya Wilkins.

Strofen føyer seg pent inn i den store og velkjente konteksten vi kaller det vestlige samfunn. Å gå til psykologen blir mer og mer vanlig, selv om det historisk sett er et relativt nytt fenomen. Enten det heter kognitiv atferdsterapi eller psykoterapi, alt peker henimot at behovet for selvjustering er graverende og tidstypisk.

Men all den tid våre indre liv gradvis brettes ut som en papirspå, er det kanskje verdt å spørre seg hvordan folk taklet problemene sine før i tiden – da psykologiske institusjoner ble kalt «galehus», og kvinner ble diagnostisert med «hysteri».

Professor i kultur- og samfunnspsykologi Ole Jacob Madsen mener at det først og fremst er formen som har endret seg. Han kaller psykologene, coachene og de mentale trenerne for «de nye prestene».

– Jeg tror de fleste kulturer alltid har hatt en figur som hjalp folk med sine problemer, selv om man ikke nødvendigvis tenkte på dem i psykologiske termer. Fra sjamaner og kloke koner innenfor folkemedisin, prester og djevelutdrivere innenfor en mer religiøs forståelse av plagene, til naturmedisinsk eller mer vitenskapelige behandlinger fra healere og kvakksalvere til leger, sier han.

Når Selvet trumfer Gud

Så hva legger man i betegnelsen av psykologen som «den nye presten»? For noen vekkes kanskje assosiasjoner til skriftepraksisen, den ensidige samtalen med presten bak gardinen, der notatblokka er byttet ut med en prestekrage, og sjeselongen et skjørt gitter.

– Kanskje er ikke målet lenger frelse, men helse

– Uttrykket psykologen som «den nye presten» viser til en antatt terapeutisk vending i den vestlige kultur på begynnelsen av 1900-tallet, der «Selvet» er blitt helliggjort og langt på vei erstattet «Gud» sin plass som den fremste referansepunktet i tilværelsen, sier Madsen.

Kanskje er ikke målet lenger frelse, men helse, sier Madsen – kanskje er Guds ord og hinsidighet erstattet med klinisk erfaring. Men presten har fortsatt sin talerstol:

– Vi kan spesielt se det i media, der min yrkesgruppe står høyt i kurs, hvor vi gjerne bedriver moderne former for forkynnelse om hva som er bra og ikke bra for oss, sier han.

Har det blitt trendy å gå til psykolog?

Madsen påpeker likevel at alminneliggjøringen av det å gå til psykolog er et utpreget moderne fenomen. Samfunnet har gjennomgått en profesjonalisering, og oppgaver som tidligere ble løst i lokalsamfunnet – det vil si av slektninger, venner, storfamilien og så videre – er i stor grad overdratt til profesjonelle eksperter, sier Madsen.

UiO-professoren trekker paralleller mellom personlige trenere og terapeuter, som i følge Madsen begge er verktøy i selvoptimaliseringens navn. Han står likevel fast ved at vi er et stykke unna å kunne kalle terapi for mote – i hvert fall i Norge.

Psykologene kan på et vis sammenlignes med den private treneren, de er verktøy i selvoptimaliseringens navn

– I det store og det hele er nok ikke det situasjonen i Norge, hvert fall ikke ennå, og problemet er antagelig fortsatt at det er for lang venteliste for å komme til psykolog for dem som virkelig kunne trengt det, sier han.

Han utelukker imidlertid ikke at terapi kan være trendy i enkelte miljøer.

– Hvis det har blitt «mote» å gå i terapi, tror jeg i så fall det er begrenset til et relativt eksklusivt segment av befolkningen. Type newyorkere – «my therapist», «my shrink» – og tilsvarende ressurssterke folk i vestlige storbyer som har tid og penger til det, sier han.

Årsstudiet i psykologi fem år på rad

Jørgen Flor (28) har kjempet hardere enn de fleste for å bli psykolog. Han pleier å si at han har mastergrad i årsstudiet etter fem år der han ikke kom seg av flekken. Da han endelig kom inn på profesjonsstudiet var selvtilliten i minus.

-Det var for flaut å møte opp til faddergruppe for det samme studiet for tredje år på rad, så jeg gikk heller hjem. Jeg hadde jo vært der lenger enn fadderne, liksom. Jeg hadde ikke akkurat behov for å bli kjent med Trondheim lenger, heller.

Burde ikke vært lov

Jørgen står i et tomt klasserom på det private gymnaset Sonans. Han er foreleser her, i psykologi. Men nå er det stille. Kvelden har kommet selv til sliterne som tar opp fag. Jørgen kjenner igjen desperasjonen hos noen av dem, de som har meldt seg opp til en drøss med eksamener – der 6 er eneste akseptable karakter.

-Det burde ikke være lov å kaste bort årevis av livet sitt på å komme inn på et studie. Det mener jeg virkelig. Både personlig og samfunnsøkonomisk er det helt tullete.

-Så du burde ikke fått lov til å prøve så mange ganger?

-Nei. Jeg er jo veldig glad for å være psykolog i dag – og elsker faget. Men jeg er helt sikker på at jeg ville vært en engasjert jurist også.

Kampen om A’ene

Jørgen startet med friskt mot første året. Han visste at det var vanskelig å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi, så han gav seg selv et par forsøk på å klare det. Fram til 2011 ble man tatt opp på profesjonsstudiet ut i fra hvor bra man gjorde det på årsstudiet i psykologi. For å komme inn måtte man ha A’er. B var det samme som stryk. Det ble mange B’er på Jørgen.

-Vi hadde avkrysningseksamener. Etterpå fikk vi se på de gule svararkene og jeg husker følelsen av å ha én feil, to feil, tre feil. Jeg var aldri langt unna den poengsummen man måtte ha for å få A, og det var nesten det verste. Hadde jeg fått C’er og D’er og stryk, ville jeg kanskje klart å gi opp.

For Jørgen gav ikke opp, å komme inn ble en besettelse. Fjerde året var det slutt på det gode humøret, det var bare pinlig hele greia. Han satt på forelesning med nesten tusen andre håpefulle, de fleste ukjente fjes. De var ikke lenger bare medstudenter, de var også konkurrenter som kjempet om de samme 68 plassene på profesjonsstudiet. Skulte de ikke litt på hverandre? Jørgen følte seg ubekvem og snek seg hjem for å unngå de andre.

– Jeg var redd for hva de andre ville tenke: Se der går han som aldri kommer inn. Den evige student.

Ingen lykkefølelse

Det gikk ikke fjerde året heller. Venner og familie prøvde å komme med innspill: Kanskje du kan bli psykiatrisk sykepleier i stedet? Men det var ikke det samme. Jørgen ble tverr. Ingen skulle komme mellom ham og psykologidrømmen. Det femte året valgte han å bytte by og meldte seg opp til årsstudiet i Lillehammer, ikke i Trondheim. I Lillehammer var det skrive-eksamen, ikke de grusomme avkrysningseksamenene Jørgen etter hvert hatet. Og der, i den lille byen ved Mjøsa, kunne han også møte opp på faddergruppa uten å bli gjenkjent. Stemningen var en annen – de færreste av studentene i Lillehammer strevde for å komme inn på årsstudiet. Jørgens skuldre var, om ikke lave, så litt lavere enn de hadde vært på NTNU. Etter kort tid var A’ene i boks også. Endelig kunne han ikle seg hettegenseren det stod «profesjonsstudiet i psykologi» på. Den han hadde sett misunnelig på når han møtte noen i gangene. Men det var uten glede.

-Men jeg ble ikke glad. Det skulle liksom bare mangle.

-Jeg tenkte at jeg måtte jo være den dårligste av alle der, siden jeg hadde strevd lengst med å komme inn. I dag er jeg jo en utadvent og engasjert fyr, men det første året var jeg ganske tilbakeholden.

Psykologien har sine begrensninger

Det harde arbeidet betalte seg likevel. Etter første år på profesjon, fikk Jørgen toppkarakterer. Da kunne han slappe av litt og slutte å føle seg underlegen. I dag er han veldig engasjert i faget – men også kritisk.

-Jeg er jo opptatt av psykologiens slagsider og begrensninger. Etter å ha investert mye i å komme inn og kanskje vært naiv i forhold til hvor stor innflytelse og påvirkning vi psykologer har, ser jeg nå at det er viktig å ikke forvente for mye av psykologifaget. Hvor dyktige er vi på å innse våre begrensninger som psykologer? Jeg hadde tidlig noen møter med psykologer i det private markedet som til slutt endte med en formell klage fra meg. Det var nok da naiviteten brast for alvor.

På melkeruta for å bli psykolog

– Jeg fikk avslag alle stedene jeg søkte. Jeg hadde ikke karakterene til å komme inn i Norge og jeg kom ikke inn i Danmark heller.

Hannah Kollsete snakker på telefon fra Odense, der hun går kandidatstudiet i psykologi. Hun var i slutten av tjueåra da hun fikk lyst til å bli psykolog. Hun tok opp noen fag, fikk seg jobb som miljøarbeider for å få erfaring – men kom fortsatt ikke inn i Norge og Danmark.

– Men jeg kom inn i Ungarn. Det var litt dramatisk å bryte opp fra alt her hjemme og legge ut på en lang utdannelse langt unna, men jeg bestemte meg for å prøve.

Lav status

I Ungarn har ikke psykologer høy status. Foreleserne Hannah hadde, skjønte ikke hvorfor hun gadd å reise helt dit for å studere psykologi – når hun kunne bli lege og faktisk ha litt makt.

-I Norden har psykologi fått veldig status og det er en ettertraktet utdanning. Og det skyldes nok at psykologer er selvstendige her, at de er anerkjente som behandlere uten å være legens lille hjelper. Og at lønna er god, selvfølgelig.

De høye opptakstallene her hjemme gjør at flere og flere studenter søker seg til utlandet. De siste fem årene har det vært en dobling av nordmenn som studerer psykologi i utlandet. Og de fleste ønsker seg inn på kandidatstudiet i Danmark, der Hannah fikk plass etter å først ha tatt en bachelor i Ungarn.

– Men det er ikke en lettere løsning, det må jeg bare understreke, sier Hannah. Det er veldig vanskelig som nordmann å komme inn på kandidatstudiet i Danmark. Jeg føler meg veldig heldig.

Et enda trangere nåløye

For at en student med utenlandsk bachelor skal få plass på det toårige kandidatstudiet i Danmark, må en student med dansk bachelor si fra seg plassen sin. Det som likevel virker forlokkende på mange norske studenter, foruten billig øl og dansk, liberal kultur, er at det ikke bare er karakterene som teller her.

– Jeg la ved et motivasjonsbrev der jeg beskrev bakgrunnen min og grunnene til at jeg vil bli psykolog. Hvorfor jeg kom inn og andre fra Ungarn med like gode karakterer ikke kom inn, vet jeg ikke.

Dobbelt så mange på fem år

– Vi får daglig telefoner bare fra nordmenn som ønsker å studere psykologi i Danmark, sier president i ANSA (organisasjonen for norske studenter i utlandet) Jakob Aure på telefon fra New Zealand.

– Antall telefoner og eposter om psykologistudier i utlandet har i det hele tatt økt betraktelig de siste årene, fortsetter han.

På nettet finnes det et utall fora der det diskuteres hvordan man kan bli psykolog. Ungarn, England og Danmark er blant landene norske studenter drar til.

– Vi anbefaler studier i Norden hvis det er mulig, eventuelt innenfor EØS, sier Aure.

For Hannah Kollsete er planen å komme tilbake til Norge og jobbe.

– Når jeg er ferdig her i Danmark må jeg ha to års praksis i Norge før jeg kan få autorisasjon. Jeg har hørt at det kan være en langvarig prosess.

Det er statens autorisasjonskontor for helsepersonell som bestemmer hvem som skal få lov til å jobbe som psykolog i Norge. Les mer om den prosessen her.

Hannah er allerede godt i gang med sin egen melkerute, og er fornøyd med det.

– For meg har dette vært veldig riktig. Men folk må huske på at det kan være en lang vei også utenom karakterjaget i Norge.

De flinkeste sammenligner seg med hverandre

Det er mye dårlig selvtillit også blant landets beste studenter, skal vi tro professor i psykologi Leif Edward Ottesen Kennair.

-Kan vi få det så bra at vi faktisk får det dårlig?

– Leif Edward Ottesen Kennair

– Studentene søker seg mot det som er vanskelig å komme inn på. Det er status å være en av de som klarer det, sier professor ved Psykologisk institutt på NTNU, Leif Ottesen Kennair.

– Jeg vil jo gjerne ha de beste, jeg. Jeg synes ikke status-søking er den beste motivasjonen for å bli psykolog, men på den annen side får vi jo veldig flinke studenter til vårt fag.

Pappa ringer for å klage på karakterene

En tendens professoren mener ha sett de siste årene er at foreldre er mye mer involvert i barnas studieliv.

– Jeg vil si at det var utenkelig da jeg var student at foreldrene mine ringte til universitetet for å klage på karakterer.

– Er det vanlig i dag?

– Jeg vil ikke si at det er vanlig. Men det skjer. Og det er jo en del av pakka. Foreldrene betaler jo mye mer for barna sine nå, langt opp i studietida. Det er en uselvstendighet blant mange studenter som jeg ikke tror er helt bra. Når man vet man har en betalende foreldreklasse bak seg tar det jo lang tid å bli voksen.

Vi vil bli noe spesielt

Prestasjonsgenerasjonen slår seg gjerne ikke til ro med et «vanlig» yrke. Aller helst skal man, etter endt studietid, sitte på en utdanning som gir deg sikker jobb, høy status, høy lønn og mange muligheter. Medisin, psykologi og jus er profesjonsutdanningene som gir deg alt dette. Psykologen har tydeligvis stigende status. Høyere enn juristens. Og nå puster de også medisinerne i nakken – hvis man skal dømme ut i fra opptakskrav.

I februar skrev Aftenposten, etter å ha gått gjennom tall fra statistisk sentralbyrå, at vi går dobbelt så mye til psykolog nå sammenlignet med for ti år siden. For barn og unge er tallene tredoblet.

Det har blitt stuereint å gå til psykolog. Alle leser jo selvhjelpsbøker likevel. Vi vil alle bli mentalt bedre og sterkere. Vi er ikke glade nok, vi er både deprimerte og redde store deler av tiden.
Leif Ottesen Kennair mener vi på mange måter har det for bra og for trygt.

– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig.

-Usikre, flinke studenter

– Vi mennesker sammenligner oss med de som er litt bedre enn oss selv. Vi streber hele tiden etter å bli litt bedre, nærmere og nærmere perfeksjonen, sier professoren som har spesialisert seg i evolusjonspsykologi.

Og dette gjelder også psykologistudentene, mener Kenniar, selv om de etter hvert blir kjent med sammenligningsprosessene gjennom studiet– og hvor ulykkelige de gjør oss. Studentene på profesjonsstudiet sammenligner seg med hverandre, hvor flinke, omsvermede, veltrente og vellykkede de andre er. Dermed blir mange usikre på seg selv til tross for at de er blant landets skarpeste.

– Jeg skrev forordet til en bok som handlet om å overvinne lav selvfølelse. Da den ble utgitt fikk jeg en kasse med gratiskopier. Det var veldig lett å bli kvitt de bøkene til studenter som kom på kontoret for å gråte.

-Så det er mye dårlig selvfølelse blant landets beste studenter?

– Ja, helt klart.

Nærkontakt og dype samtaler

Kom du ikke inn på psykologi? Fortvil ikke. Det finnes mange andre yrker hvor du kan få folk til å åpne seg. Frisør, for eksempel.

Hvis du skal både farge og klippe håret kan besøket hos frisøren ta mange timer. Frisøren tar på håret ditt og er fysisk nær deg hele tiden, samtidig som du sitter foran et speil og har mulighet til å granske deg selv. Denne kombinasjonen gjør oss i stand til å dele de utroligste ting fra privatlivet.

– Det er ingen grenser for hva folk snakker om hos frisøren. Alt fra jobb, samliv, sex, død, sykdom, samlivsbrudd… Alt. Folk snakker om alt. Det er ganske spennende, men noen ganger kan det være krevende og vanskelig å svare, spesielt om det er noe trist. Når kundene får en følelse av at vi lytter, så kan det komme hva som helst, sier Thea Sandvik (27), frisør på Hairshop city Lade i Trondheim.

Frisørene i sentrum

Thea jobber nå på et kjøpesenter, men før friserte hun i ei lita bygd. Der visste frisørene alt om hvem som var utro, hvem som hadde krangla, hvem som ville skille seg og masse annet sladder.

– Kundene fortalte alt mulig, selv om de ikke nødvendigvis kjente meg. Jeg tror det var fordi de følte at frisørsalongen var trygg, fordi de hadde gått til samme salong i over 30 år, sier Thea, som forklarer at kvinnene sladrer mest, mens menn kan bli flørtete og fysiske.

– For mange er det nok vanskelig å skille mellom profesjonell vennlighet og flørting. Vi opplever ofte at kunder gir oss frierbrev, stalker oss på Facebook eller gir oss gaver. En av de som jobber her har fått tre vinflasker fra mannlige kunder på kort tid, sier Thea.
Hun har også opplevd at menn har blitt så gira av kvinnelig kontakt at det har blitt seksuelt.

– Jeg hørte om en fyr som satt og onanerte under frisørkappa. Det var helt drøyt. Selv har jeg opplevd å finne en kunde med buksa på knærne! Da jeg oppdaget det sa han bare at han måtte rette på skjorta, forteller Thea.

Hun tror folk deler mye hos frisøren også fordi hår er en stor del av identiteten vår. Med bra hår får vi bedre selvtillit og i lykkerusen over en ny look kan vi også åpne oss mer enn normalt. I tillegg er en frisør «ufarlig», fordi det ikke er en venn eller familie.
– Som frisører påvirker vi mye mer enn bare utseende. Vi selger jo ikke bare et produkt eller en hårklipp, men en opplevelse. For noen kan nok dette hjelpe på flere områder, både utseendemessig og mentalt, sier Thea.

Utvikler sosial angst

Frisøren er som regel ikke en venn eller familie, men en bekjent vi gjerne møter flere ganger. Drømmefrisøren er en kombinasjon av en som forstår både håret vårt og hva vi liker å snakke om. Ifølge psykologspesialist Jan Ole Hesselberg kan noen av oss faktisk føle at det er lettere å åpne seg for en frisør enn en psykolog.

– Når vi deler personlige ting handler det ikke så mye om yrket til den personen som står ovenfor oss. Det viktigste er at vi finner en god match. Det kan jo være at vi matcher bedre med frisøren enn med psykologen. Det finnes jo en håndfull psykologer der ute som ikke matcher alle i dette landet, sier han.
Jan Ole har hatt flere frisører til behandling for sosial angst, som de har utviklet fordi det kan være vanskelig å høre tunge historier eller fordi folk blir sinna for «feil frisyre». De fleste tenker at frisøren takler å høre på problemene våre, men det er ikke alltid tilfelle.

– Er du psykolog i helsevesenet, så har du jo kollegaer og prosedyrer som følges om du blir utsatt for noe veldig krevende. Som frisør står man mye mer alene i det, sier Jan Ole.

PS! Kundeskrekk kan også slå motsatt vei. Her er en podkast av psykologer som diskuterer hvorfor noen er redd for å gå til frisøren.

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)