Guttene Edvard Smith Save og Remy Malchère Pettersen i rockebandet Brenn har omtalt deres nyeste album som «det tredje vanskelige albumet».
Mye har skjedd siden duoen slapp sin første singel «Lillestrøm» i 2017. Debutalbumet «Elsker» kom ut i 2019 og samme året vant Brenn en Spellemannpris for «Årets rock».
Også andrealbumet «Vandrer på solskinn» fra 2022 ble godt mottatt, og høstet lovord fra de fleste musikkritikere i landet.
Med denne solide bakgrunnen spilte de flere utsolgte konserter, arrangerte sin egen minifestival, og sparket like så godt i gang hele Øyafestivalen i 2022.
«Duster til himmelriket» har med andre ord store sko å fylle, og det er ikke rart guttene synes det har vært vanskelig. Heldigvis har det blitt en positiv drivkraft – her lager Brenn interessant musikk ut av tvil og engstelse.
Det beste fra to verdener
Reisen og hendelsene som har vært med på å forme Save og Pettersen siden 2019, vises tydelig både lyrisk og instrumentelt på «Duster til himmelriket». Resultatet: Brenn sitt mest raffinerte og polerte album til nå.
Ungdommelighet og alle de forskjellige fryktene som følger med i overgangen fra tenåring til ung voksen preget flere av låtene på debutalbumet. Denne tematikken har i etterkant blitt varemerket til Brenn, og utfolder seg eksemplarisk lyrisk gjennom Saves noe gnålete vokal.
Rent instrumentalt sett tok Brenn en helomvending i 2022 og gikk fra en bred og sprikende sound som kombinerte pop-, elektronisk- og punkrock til fordel for støygitar, fuzz-effekt og hæla-i-taket-stemning.
«Elsker»-låtene fungerte best som albumspor, «Vandrer på solskinn»-låtene fungerte best live.
«Duster til himmelriket» kombinerer de lyriske elementene som traff hardest på «Elsker», med de instrumentale elementene fra «Vandrer på solskinn» som fikk rockefoten til å svinge.
Med åpningslåten «Time to die» kan det nesten virke som om det er et langt mer pessimistisk og negativt innstilt Brenn vi har med å gjøre denne gangen.
Heldigvis viser det seg at energinivået enda er på topp, og at bandet har gått mer inn i seg selv i et forsøk på å finne svar på uløselige eksistensielle spørsmål. Til tider kan dette føles noe repetitivt og klagete, men slik har vel Brenn alltid vært.
Tør å ta de store sjansene
Gjennom albumets 11 låter, der to er instrumentelle interludes, inviterer Brenn lytteren til et innblikk i et menneskesinn der kaotiske tanker svirrer. Usikkerhet om hvem man er, hva man egentlig driver på med og hva framtiden bringer er en gjennomgående tematikk.
Samtidig finnes det også en forsikring, og trygghet, i at det er helt greit å ikke ha alle svarene.
Det lyriske sammensuriet reflekteres godt i det instrumentelle. Med flere taktskifter og benyttelse av flere instrumenter som fiolin, cello og akustisk gitar oppleves «Duster til himmelriket» som et gjennomtenkt og tydelig strukturert album.
Brenn står også, heldigvis, på helt egne bein for første gang i sin albumkarriere. De forrige albumene har hatt gjesteartister som Kaja Gunnufsen, Kjartan Lauritzen og Bendik Aunan, som leverte så som så.
SAMARBEID: Brenn med Kjartan Lauritzen på «P3 Gull» 2022
Selv om både «Elsker» og «Vandrer på solskinn» unektelig var preget av Brenn sin sound, er det forfriskende med et album der det er Save og Pettersen som uten tvil har trukket i alle trådene.
Og trådene som det har blitt trukket i er definitivt de rette. Albumet består av feststemte og mulige fremtidige live-favoritter som «Duster 75» og «Pissa på», uten at de går på bekostning av mer reflekterende og rolige ballader som «Jeg tror ikke jeg er den du ser» og «I dag var bare en dag».
I bunn og grunn Brenn
Utenom de låtene som man lett kan tenke seg er skreddersydd visse settinger, som klikkestemning på konsert eller å være isolert på soverommet en blå mandag, er også «Duster til himmelriket» fullstappet med tilgjengelige og andre generelt gode låter.
Det er især på disse låtene at blandingen av de forskjellige lydbildene som preget deres to forrige album kommer frem.
«Slipp lyset inn», «Den følelsen» og «Riksvei 1001» opererer i et slikt musikalsk landskap at man umiddelbart skjønner at man hører på Brenn. Samtidig føles også låtene nyskapende, på hver sin måte.
«Riksvei 1001» er i hvert fall et prakteksempel på at Save og Pettersen har vokst, både som mennesker og som artister, siden deres forrige album. Låten er fire minutter med vakkerhet, skjøre tekstlinjer og Saves til nå fineste vokalprestasjon.
Mellomspillet som kommer før siste refreng bryter med noe annet vi har hørt fra Brenn tidligere, og minner om storslått produksjon à la Slowshift.
Ungdomstiden er forbi
Om det er én ting som er helt sikkert om Brenn, så er det at man aldri helt sikkert vet hvor man skal plassere dem.
Ved å kombinere Saves raske gitarspill preget av «power chords», og hans ikke-helt-silkemyke vokal, med Pettersen hardtslående tromming og myke koring, har Brenn klart å finne en sikker basis for all musikken de lager.
Produksjonen på «Duster til himmelriket» er dog mer polert, og Brenn innfører flere musikalske detaljer på låtene som gjør at albumet oppleves mye dypere enn deres tidligere utgivelser.
Det er også merkbart, i positiv forstand, at dette ikke går på bekostning av den noe gnålete, men underholdende Brenn-sounden man har blitt vant til.
Brenn sitt tredje album, «Duster til himmelriket», utgis fredag 13. september.
SE OGSÅ:
