Kamelen (29) er i ferd med å bli et fenomen.
Han er kinoaktuell, han har nærmere 800.000 månedlige lyttere på Spotify, og han er tilsynelatende ute av stand til å lage elendig musikk.
Han er en utilgjort og ekte gangster fra tøffe kår og baner vei for ungdom i vanskelige posisjoner.
Varmt, varmt, varmt
I den varmeste timen jeg har opplevd siden jeg brant i helvete, spilte han på Vindfruen-scenen fredag ettermiddag. Han måtte kjempe mot både sola, skyggen og scenen.
Hvordan noen kan finne på at Kamelen skal spille i solsteika tidlig på ettermiddagen og ikke i klubbteltet sent på kvelden, er ufattelig for meg.
Her er en artist som leverer noen av de mest dansevennlige raplåtene i Norge, og som gjentatte ganger har bevist at han fungerer under tak.
På lag med publikum
Det er ikke ofte en artist kan skylde på solens posisjon, men akkurat i dag hadde Kamelen skikkelig uflaks. Gangsterrapperen fra Laksevåg har blitt tildelt Øyafestivalens hittil mest ugunstige scene og tidspunkt, og tropper opp i sølvgrå boblejakke.
Varmen er bortimot uutholdelig, og gjør at publikum trekker mot skyggen, langt vekk fra scenen. Nærmest Kamelen står sola på som verst, og folka som står der blir for slappe til å lage noe særlig liv.
Åpningslåta «Tilbake i City» viser umiddelbart hvilket publikumstekke Kamelen besitter, men han får ikke noe særlig igjen for det.
Deilig genuint
På neste låt, «Kjeltring» viser pyro og trap-beats nok en gang at de er den mest ikoniske duoen siden Voi og bandasje.
Det er ingenting i veien med energien til Kamelen og hans følgesvenner Louie og Unge A. De gjør det de er best på: De leverer bunnsolide vers, fjellstø beats og genuinitet.
Besøket fra KingSkurkOne på «Lil homie» funker også godt. Kamelen er en vaskeekte gangsterrapper, på godt og vondt, og det vakreste med ham er at han er tvers gjennom ekte. Man tviler aldri på tekstene hans, og på scenen er han et naturtalent.
I studio er han nærmest et vidunderbarn som pumper ut hits på hits. Det skulle i utgangspunktet være nok til å løfte taket. Problemet var at her var det ikke noe tak å løfte.
Teknisk trøbbel
Midtpartiet er riktignok ganske hitfattig, med unntak av «Beng Beng Beng», men etter hvert får gutta celebert selskap på scenen.
Emma Steinbakken kommer innom for sin rolle i den nyeste bangeren, Broiler-samarbeidet «BAP». Men jaggu krøller det seg litt teknisk også.
Steinbakken får ikke noen lyd i mikken, og mister dessverre sin opptreden. Hun kan naturligvis ikke klandres, og viser en profesjonalitet til etterfølgelse.
Etter henne kommer sensasjonene i Ballinciaga innom for en lynrask visitt. På den korte tiden rekker de å spille en helt ny låt som kommer neste fredag og som høres svært lovende ut.
«Fuck Min Ex» er en energisk lekkerbisken med garantert hitpotensial.
Glimrende avslutning
Kamelen er fremdeles en av Norges beste liveartister, la det ikke være noen tvil om det.
Hitkatalogen hans er upåklagelig, og de tre siste låtene bidrar til å løfte helhetsinntrykket betraktelig. «Si Ingenting», som snart er for rap-sviske å regne, er en ekte crowdpleaser som endelig vekker et soltrøtt publikum.
Den etterfølges av «Klubbkamelen» som tar referanser fra 90-tallets klubbmusikk, og som også er en superhit av de sjeldne.
Avslutningen er som alltid «Creme de la Creme». En real partylåt som sender publikum videre til Tøyen Holding på naboscenen med gode minner.
En grov forbrytelse
Et ypperlig lysdesign må også finne seg i å kjempe mot sola, og man kan bare forestille seg hvor mye bedre dette hadde sett ut i et mørkt telt på kveldinga.
Alvorlig talt: Kamelen er en artist som fortjener riktig scene og riktig tidspunkt. Da jeg så ham på Sentrum Scene i 2020 var han i storform, og bergtok publikum med største selvfølge.
Det understreker at det slett ikke er Kamelen det er noe galt med her. Det er bare en grov forbrytelse å plassere ham på Vindfruen tidlig på ettermiddagen og forvente at publikum skal få oppleve noe liknende.
LES FLEIRE ANMELDELSER:
SISTE FRÅ P3.NO:
